Kunstløftet

Kunstløftet / Artikler og debatt

Uten lek dør verden

Richard sennett. Foto: Thomas Struth.

Richard sennett. Foto: Thomas Struth.

En samtale med Richard Sennett om lek, håndverk og åpne systemer.

For den amerikanske sosiologen og professoren Richard Sennett er skillet mellom kunsthåndverk og billedkunst kunstig. I boken The Craftsman (2009) hevder Sennett at å skille kunnskapen om å forme et materiale fra den teoretiske kunnskapen om det, ikke bare er selvmotsigende, men overser den grunnleggende leken ved alle menneskelige aktiviteter. 

– All menneskelig aktivitet er en kamp eller en dans – alt ettersom – med dets materielle betingelser og en omforming av disse. Uansett hvor teoretisk skolert man er, er det knyttet til kunsten å håndtere tenkningens dialog med den fysiske verden. Se på barn. Her er forbindelsen mellom tenkning og bevegelse i en konkret og umiddelbar verden uatskillelig tilstede i leken. 

Så vi har noe å lære av barn om skillet mellom teori og praksis?

– For barn eksisterer ikke teori og praksis på samme måte som hos voksne. Teori er praksis. Praksis er teori. Dette er naturligvis et idealiserende bilde, men de fleste barn kan lære oss noe essensielt ved tilværelsen ved at de spontant tenker og gjør. Ved at de eksperimenterer, naturlig, hele tiden. En vitenskapsmann, en filosof eller en kunstner må være som et barn for å holde sin virksomhet vital. 

Er ikke dette en noe romantiserende forestilling om barnet?

– Det er et idealtypisk bilde av barn, kanskje, i betydningen Max Weber tenkte på. Altså en generell forestilling som hjelper oss tenke viktige bestanddeler i det enkelte. 

Sennett har siden utgivelsen av boken The Fall of the Public Man (1977) vært en sentral tenker som har krysset akademiske disipliner. Hans to siste bøker The Craftsman og Together: The Rituals, Pleasures, and Politics of Cooperation (2012) har bidratt til å knytte håndverket og ideene sammen igjen i hele kunstfeltet. Sennets intellektuelle løpebane er mangslungen og bred – og hele tiden preget av en kontakt med empirien. Hans bøker baserer seg på utstrakt samtale med alle typer mennesker og stadige reiser til alle verdens hjørner. Arbeidsmannen er for ham like interessant som akademikeren. Sennett er en tilforlatelig og sympatisk mann – usnobbete, vennlig og lett å snakke med. Jeg møtte ham på bakrommet etter hans forelesning på Kunstnernes Hus den 31. januar i år. 

– Å leke er noe vi dessverre ofte fjerner oss fra og glemmer betydningen av når vi blir voksne, men i virkeligheten gjør vi det hele tiden likevel. I vitenskapen snakker vi om eksperimenter, men det er faktisk en form for lek, hvor man prøver ut det man antar mot det ukjente. I eksperimentets lekende praksis hjelper det lite med ren abstrakt tenkning – det er resultatene av ens antagelser, når de settes ut i livet, og konsekvensene av dette, som er det sentrale.

Så lek og tenkning er to sider av samme sak? 

– Det kan du si. Men det er viktig at forbindelsen mellom dem er en kunst, noe man er bedre eller dårligere enn andre til, og det er dette jeg kaller håndverk – craftmanship. Alle menneskelige praksiser som er levende og i utvikling forutsetter en form for beherskelse og kunnen – tenk på hvordan Stradivarius lagde sine fioliner. Det var aldri reduserbart til en abstrakt kunnskap som uten videre kunne realiseres i materialet. Nei, det forutsatte en følsomhet og detaljert lydhørhet for treets form og særegne kvaliteter hver eneste gang. En dans mellom håndens fingre, objektets form og tekstur, og tanken.

Ja, og for deg kunne man vel til og med si at det å tenke er et arbeid? Og, omvendt, at arbeid, er en form for tenkning? Og at leken forbinder dem alle? 

– Absolutt. Og det er her vi ser forbindelsene, hele veien. For det å kunne gjøre et virkelig godt arbeid forutsetter en teoretisk kunnskap, uansett. Og ikke bare dét – det forutsetter en abstrakt kunnskap som hele tiden må justeres i forhold til selve situasjonen, til materialet du jobber med. På samme måte som Stradivarius måtte avstemme og stadig reformulere sin kunnskap, eller kunnen, i kontakt med treet da han lagde sine fioliner, må også dagens dataprogrammerere ha en lydhørhet og lekende kreativitet når de skriver kildekoder dersom de skal gjøre arbeidet virkelig godt.


Antonio Stradivarius i sitt verksted. Ukjent maler. Kilde: Wikimedia common.

Men det å tenke, som sådan, er også en form for arbeid? 

– Det å lage begreper eller filosofiske systemer har språk og eksisterende begreper og tanker som sitt råmateriale. Også dette må formes, også dette har en materialitet, eller motstand om du vil, som hele tiden må justeres på og repareres for å kunne fungere.

Om vi trekker linjen tilbake til barnet, som du er så opptatt av, kunne vi si at det å filosofere også er en form for lek? 

– Absolutt, og det er en stygg misforståelse når det gjelder forholdet mellom voksne og barn. For den vanlige tanken er at man, når man sosialiseres inn i et samfunn, blir moden og klok, men dette er bare en del av sannheten. Faktisk glemmer vi ofte å ha et bevisst forhold til leken, til å kunne eksperimentere med kunnskapen vi får overlevert, noe som jo er helt essensielt for å utvikle seg selv og det man kan videre. Så det er en forenkling når vi ser på barnet som mindre intelligent eller utviklet enn den voksne. På mange måter er barnet en modell for hvordan vi bør være, på hvordan vi bør tenke – lekende.

Din tanke om lek minner meg om din lærer Hannah Arendts begrep om handling i hennes hovedverk Vita Activa. Å kunne begrunne hva man gjør for andre var essensielt her – uten det kunne man ende opp som tankeløse forbrytere som Adolf Eichman, mente hun. Men vel så viktig er hennes tanke om å begynne på nytt. Enhver har ikke bare rett, men plikt til å gjøre tilgjengelig kunnskap til sin, og gjennom denne kan det også til enhver tid sette i gang et nytt hendelsesforløp. Tenkte hun ikke her på at man ikke skal la seg styre for mye av den etablerte kunnskapen, men gjøre den til sin ved å leke med den, eksperimentere? At noe nytt aldri oppstår om vi ikke våger oss ut i det ukjente, selv om vi er på utrygg grunn, rent kunnskapsmessig? 

– Her har hun helt rett, for enhver praksis, selv den mest abstrakte, begynner famlende og i positiv forstand lekende. Man vet aldri helt hvor man er i begynnelsen og dette kan være en spontan og gledespreget erfaring. Men etter min mening går likevel ikke Arendt langt nok. Det er fortsatt rester av tanken om den tilbaketrukne tenkeren hos henne – at den virkelige filosofien inntreffer etter det manuelle arbeidet er ferdiggjort.

Under forelesningen din her på Kunstnernes hus utviklet du disse tankene i en litt annen retning. Her var du mer filosofisk, men samtidig også tettere på tingene – helt bokstavelig. Vi bør forsøke å se på ting som en samling elementer, en assemblage, sier du. Hva mener du med det, og hva er forbindelsen til leken her? 

– Som urbanist, og som opptatt av store arkitektoniske former i byer over hele verden, har jeg hele tiden hatt et fokus på hvordan dialogen mellom detaljen og det store bildet utvikler seg. Problemet er som regel hvordan de store linjene dekker over, eller utelater detaljen.

Du vil at vi fokuserer mer på detaljen? 

– Ja, egentlig. Men det viktigste er at vi må se på byen – eller hva som helst, for så vidt – som åpne systemer snarere enn lukkede. Helheter er en illusjon i den forstand at den minste detalj har en betydning fordi den kan forandre det store bilde, helheten den inngår i. Alt er hele tiden i utvikling, og det å ta høyde for dette er en viktig del av å være god håndverker, både som tenkende og manuelt arbeidende.

Du sa under forelesningen at selve ideen om ting er problematisk, kan du utdype det?

– Mitt poeng er at selve begrepet «ting» uttrykker en helhet som forhindrer at vi ser nærmere på dens bestanddeler. Det er aldri noe som er fullført, hverken på mikro- eller makronivå. Ting kan, som byer, hele tiden forandre seg og det er avgjørende at vi er oss bevisst dette og kan delta i forandringen med kunnskap og håndverksmessig finesse. Sett fra fysikkens side består ting av atomer, men de består av mange andre «atomer» enn disse – sosiale, kulturelle bestanddeler. Se på et hus og hvordan det brukes av beboerne. Etter min mening er bruken av tingen – altså selve huset – også en del av tingen. Men bruken er varierende, noe som også påvirker tingen. Huset blir mer «i flyt» med dets brukere, hva som skjer med det,

Faktisk glemmer vi ofte  å ha et bevisst forhold til  leken, til å kunne eksperimentere  med kunnskapen  vi får overlevert.


Kunne vi sammenligne situasjonen med billedkunsten, kanskje? Altså, for eksempel, at en kopp ikke bare er en kopp, men også en readymade, som kan inngå i en installasjon eller en skulptur? 

– Joda. Men det viktige for meg er ikke tingens bestanddeler, eller byens design, men at det det består av ikke er konstant. At ting kan, og kanskje bør, forandre seg. Sagt på en annen måte: Gjennom et fokus på deler av helheter, fremfor å fiksere oppmerksomheten på helheter, kan vi lettere se hvordan en tings enkeltdeler kan inngå i nye sammenhenger. Og det er hovedpoenget her: Alt er i en konstant flyt og kan inngå i nye sammenhenger. 

Skulle vi avslutningsvis trekke linjen til billedkunsten her, og kanskje også barnets lek, hvordan ville du da formulere dette?

– Jeg har aldri støtt på kunst hvor selve den immaterielle ideen er det bærende, fordi det alltid er en utformingsprosess for hvert enkelt produkt hver eneste gang. Selv det å tenke abstrakt er et fysisk håndverk, en kunnen, i den forstand at man må synkronisere det med konkrete situasjoner og tilfeldige faktorer. All kunst er et håndverk, uansett hvor cerebral den enn måtte være.

Så kunstverk er kanskje også en slik helhet vi bør tenke annerledes?

– Ja, kunstverket er også sammensatt av mange enkeltdeler som vi bør se nøyere på. Vi bør se hvilke sammenhenger kunstverket kan inngå i, og ikke fokusere så veldig på «verket». Igjen er det begrensende om vi stopper kunstens virkning ved galleriets vegger. Den er allerede ute i verden.


Blyantene som graffiti-kunstneren Cartrain (18) fjernet fra Damien Hirsts installasjon. Installasjonen var prissatt til 10 millioner £, og blyantene er prissatt til 500 000 £.

Men det finnes da en masse kunst som jo faktisk stopper der?

– Det finnes kunst og et kunstmarked som er opptatt av masseproduksjon av generiske verk, som Jeff Koons eller Damien Hirst, for eksempel. Her er det lite rom for nye sammenhenger. Det er lite lek og håndverk her, dette er vareproduksjon jeg får lite ut av. Det er lukkede og ikke åpne systemer. Som operativsystemet Windows låses brukeren fast i et mønster, en praksis, hvor betydningen stivner.

Så da ville du ha mer sans for Linux, for eksempel, et operativsystem som drives og formes av brukerne? 

– Nettopp. Fordi det her er rom for forandring og brukergenerert innhold og forandring av funksjoner. Det er det samme når det gjelder kunsten. Når en autoritet, eller et selskap, forsøker å nedfelle en maktstruktur i tingen blir den både sosialt og håndverksmessig stivnet, i verste fall fullstendig ubrukelig.

Bedre da, for både kunsten tenkningen og håndverket, å leke som barnet?

– Absolutt. Uten lek dør verden. 
 



Kjetil Røed (f. 1973) er redaksjonsmedlem  i Kunstløftet, skribent og kritiker. Han  skriver for blant annet Vinduet, kunstkritikk.  no, Le Monde diplomatique,  Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift,  Frieze Magazine og Aftenposten.  
 



Richard Sennett (f. 1943) er en amerikansk  sosiolog og ansatt professor ved London  School of Economics og New York University.  Sennett har arbeidet med flere sentrale  filosofer, som alle har gitt hans egne tanker  form, særlig verdt å nevne er hans lærer  Hannah Arendt og kollegaen Michel Foucault.  Arendts tanker om det tenkende menneskets  forbindelse med en offentlighet,  og betydningen av det politiske, har vært  avgjørende for Sennets arbeid. Det samme  gjelder Foucalts senere verk, som kretser  rundt kropp, seksualitet og sannhet.  

 

 

 


blog comments powered by Disqus

eksternt

Nettsted for anmeldelser av den viktigste skjønn- og faglitteraturen for barn og unge som utgis av norske forlag. 
gå til >>

 

Nettidsskrift for kritikk av profesjonell
kunst for barn og unge.
gå til >>