Kunstløftet

Kunstløftet / Artikler og debatt

Riktig fordi det er feil

Foto: Jo Brochmann

Foto: Jo Brochmann

Jo Brochmann, forfatter av den kommende boka «Tagging – en bok om stygt som pent», skriver om misforståtte oppfatninger og forsvar av graffiti.

I 2009 vokste det fram en lang debattråd på det lukkede diskusjonsforumet Underskog hvor utgangspunktet for debatt var at en fyr hadde fått leiegården sin klussa ned av taggeren KNUS. Boligeieren(1) la ut disse bildene: 


Foto: Jo Brochmann


Foto: Jo Brochmann

samt følgende spørsmål: «Noen som vet hvem dette er, og som kan være så vennlig å vri hodet av vedkommende for meg?»(2)
Ingen visste hvem KNUS var, men alle visste umiddelbart at han var det verste de noensinne hadde sett. Snart handla ikke tråden lenger om KNUS, men om å knuse kulturen han var del av. Tagging er ikke annet enn en vegg av hat, mente Underskogen, og reiste seg følgelig opp og omringet taggen – som en mur av hat. 
 
På denne tiden hadde jeg akkurat publisert en artikkel med siktemål om å forsvare tagging. Artikkelen ble også lenka inn i debatten, dog uten at noen tok innholdet innover seg. Underskogen var for opptatt med å bygge mur til at de kunne lytte til den andre siden. Debatten var skremmende platt – noe som var ekstra skremmende med tanke på at Underskogen utgjør en forestilt kulturelite. Også blant «de beste blant oss» tårnet altså diskusjonen rundt tagging seg opp i stereotype fordommer. 

Selv om jeg ikke klarte å bryte gjennom Underskog-muren, er det min overbevisning at folk flest liker tagging mye bedre enn de tror. Jeg tror også at de kan innse dette, om de bare tør blottstille den mørkeste delen av hjertet sitt. Dette er skummelt og krevende, derfor trenger de hjelp fra utsiden. De må sette seg ned mutters alene og lese motstanderens argumenter uten samtidig å måtte tenke på hva Underskogen eller offentligheten som sådan skulle mene om det hele. Derfor satte jeg i gang med å skrive boka Tagging – en bok om stygt som pent, som snart utgis på Flamme Forlag.



Der står det hele. Om du imidlertid bare er ute etter å forstå grunnprinsippene – og hvorfor alle fordommene om KNUS må knuses én gang for alle – så bør du lese denne artikkelen her.

Sånn tagging kritiseres

KNUS-debatten ble åpnet på følgende vis, av «Hen 1»: «Det er vel ingen som seriøst mener tagsa forskjønner den klassiske og rene fasaden til? Uansett er det ikke lov». Her har du de to hovedargumentene mot tagging fordelt på to setninger. Tagginga blir kritisert estetisk, og den blir kritisert moralsk. Ofte blir også disse to innvendingene slått sammen til slagordet «Hærverk!». I «hærverk» ligger en kompleks kritikk: Estetikken er motbydelig – strekene er ikke ment for å glede eller inspirere menneskesinnet – de er ugagnsstreker som snarere understreker menneskets mest nedrige sider. I denne estetiske kritikken ligger allerede en moralsk en: Det er umoralsk å lage streker så nedrige at alle skikkelig vesener sprenges og vrenges og trekkes ned i dypet. 
 
Men det går et skille, et skille «Hen 2» fastslår: «I love street art i de fleste former, men uansett hva man måtte mene om tagging; Dette var jo bare kjipt og stygt da …». Street art – oftest forstått som sjablongarbeider av typen Banksy og Dolk sysler med – har med tiden blitt en allment akseptert del av bybildet. Både den kulturelle eliten og mannen i streeten synes det er helt konge, fordi både innhold og form er like lettfordøyelige som en Big Mac. Dette er jo forståelig, men to innvendinger har jeg: Det er frustrerende at det er så lite originalitet i feltet: Ronald McDonald spyr der, en «mystisk» skikkelse stirrer «mystisk» på deg her, og Ola Pinnsvin er punka til dessert. Og enda mer frustrerende blir det når folk insisterer på at disse platitydene er så banebrytende geniale. BLÆ!


Foto: Jo Brochmann
 
Et annet symptomatisk utsagn, finner vi hos «Hen 3»: «Jeg liker veldig godt graffiti… men KNUS er ræv». Med andre ord: Tagging er hærverk, men graffiti kan nærme seg kunsten. Hvorfor er dette utsagnet feil på alle måter? For det første fordi begrepsbruken er det: Graffiti er samlebetegnelsen for tagging, throw-ups og piecer. Det «Hen 3» egentlig snakker om er altså piecer – forseggjorte figurer og tjukke bokstaver i glitrende farger og mønstre. For det andre er utsagnet feil fordi det er galt at piecer er bedre enn tags. Piecer er kule nok, men primært er de kitschy og dekorative, som en elg som steiler i solnedgangen. Å hausse opp kitsch som verdens fremste ideal? Ja, det blir like dumt – og akkurat det samme som – som å hausse opp street art som verdens fremste ideal. 

Foto: Wikimedia commons

Sånn tagging forsvares

Tagging – altså enkle streksignaturer – står tilbake som det eneste visuelle uttrykket på byveggen som den massive muren hater på: KNUS er det verste av det verste. Han er ungdommens dårskap, kåtskap og råskap. Og dette som sagt ikke bare på grunn av estetikken, men også fordi taggen er det visuelle uttrykket som hyppigst bryter med den eneste hellige gralen vi barn av byen har igjen, nemlig eiendomsretten. Tagging er altså både hærverk i seg selv («BLÆ!») og i sitt overgrep mot omgivelsene («FY!»).
 
Særlig det siste argumentet er det egentlig umulig å si noe på. Selvsagt er det ikke «innafor» å forgripe seg på andres eiendom. Likevel kan tagging forsvares på en rekke måter. Men ettersom det kun er et lite fåtall som støtter tagginga, er det imidlertid sjelden dette blir gjort. Og når det først blir gjort, blir det gjerne gjort på én av to måter: Den ene dreier seg ikke egentlig om et reelt forsvar, men i praksis mest om å fornærme og vise at man ikke kunne gitt mer F i hva meningsmotstanderne sier. Oftest blir de da like megetsigende og sarkastiske som taggen selv. Et eksempel på dette er når «Hen 4» skriver: «Det er kun en ting å gjøre med tagging… Drep alle ungdommer… de holder bare på med tull og tøys hele tiden likevel…». Den andre strategien er mer redelig og oppriktig, men heller ikke den byr på noe faktisk forsvar. «Hen 5»: «Jeg liker tagging. Jeg liker graffitti. Men samtidig har jeg ikke noe behov for å forsvare (eller, skrekk og gru, sosialantropologisere) tagging og grafitti».
 
Denne morske holdningen dominerer hos de fleste som liker graffiti generelt og tagging spesielt. Især er den utbredt blant utøverne. Hvorfor? Tagging handler riktig nok om å bli lagt merke til, men det store spørsmålet er av hvem og på hvilken måte.



I graffitidokumentaren Style Wars, følger vi den brave 17-åringen SKEME i hans streben etter å slå seg opp som graffer i New York på tidlig 80-tall. På ett punkt beskylder moren ham for å ønske å bli sett av hele verden. SKEME repliserer rettskaffent: «It's for me and other graffiti writers… All these other people who don't write, they're excluded, I don't care about them, you know, they don't matter to me. It's for us!» Det er helt sanne ord. Graff er FUFU: For Us – Fuck U! 
 
Hvem er så «us» i Norge i dag? En broket bøling. De eldste er over førti, de yngste onanerende tweens. Den sosioøkonomiske bakgrunnen varierer også. Høyt og lavt går hånd i hånd – det er en myte at standardtaggeren er et kvisete problembarn – men felles for dem alle er at de digger graff, og at de digger å tøffe seg for hverandre. At omverdenen ikke skjønner greia, gjør det hele bare bedre. Så kan de fortsette å være den hermetiske motmakten de ønsker å være. FUFU!
 
Et økende antall graffere lukker imidlertid øynene konsentrert nå. De tenker, ser det ut som. Vi snakker om utøvere som begynte med graff på instinkt som tolvåringer, og som nå – som 28 til 35 år gamle masterstudenter i kunst og sosiologi – har fått et intellektuelt behov for å forklare hvorfor spraystrålen har drevet dem inn i lovbrudd og ut i vanære. Disse tenkerne forsvarer graffen på den andre måten. De går over på motstanderens banehalvdel og blir like politisk korrekte som dem. «Hen 6» sier for eksempel: «[KNUS] sine tags er ikke så værst nei. Hadde vedkommende hatt bedre tid på seg kunne han/hun gjort seg bedre flid». Som vi skal se, er ikke utsagnet bare på feil banehalvdel, men også bak mål, fordi KNUS – som navnet tilsier – prøver på alt annet enn flid. Dette mistenker jeg at «Hen 6» vet, men samtidig mistenker jeg at vedkommende ikke tør ta bladet fra munnen og si: «Jeg elsker hvordan KNUS bare knuser hele verden!»
 
Dette er slående likt hvordan rap-fans forsvarer rap. De viser til humor og god stemning, i stedet for å være åpne om en tabubelagt hang til sexisme, vold og dop. Marius Emanuelsen beskriver dette utmerket i sin artikkel her på Kunstløftet. Graffiti og rap oppstod da også hånd i hånd som hiphopens skrift og stemme.
 
I stedet for å snakke om alle de feile tinga – som egentlig er spraystrålens kjerne – så snakker de modne forsvarerne om «riktige» ting. De sier at det handler om demokrati, om alles rett til å uttrykke seg i det offentlige rom. De gjør seg til et retorisk spørsmål og spør om det riktig at Freia og Oslo City skal få prege bybildet med sine fluoriserende vulgariteter, mens den unge gutten som satset på rastløst følelsesliv framfor kapitalisme, ikke skal få etterlate sitt kainsmerke.


Foto: NeoLab reklamebyrå
 
De gjør seg også til kommunister og sier at eiendomsretten har gått for vidt, de sier at det er litt sunt for selvgode pamper å få villaene og hotellene sine klusset ned. De sier også at det tross alt er et mildt lovbrudd. Rett nok bruker Oslo kommune 100 millioner på å fjerne ugagnsstrekene årlig, men de behøver jo ikke gjøre det, de kan jo i det minste la litt av det stå. Og nå blir de også moralsk indignerte og sprayer opp det svære bildet. «Hen 7»: «Om du virkelig blir såå lei deg/opprørt over litt maling som du ikke liker på bilen din, så er du virkelig shallow!! Ta deg en prat med folk som bor i Gaza by!» Kanskje svinger de også en sprayboks mot den ibsenske besteborgerligheten. «Hen 8»: «Hva slags stemning er det i ekstremt velstelte byer? Jeg får litt skrekkfilmaktig grøssninger!».



Endelig avkrefter de myten om at grafferne ikke selv verdsetter strekene sine. De sier – som sant er – at 97% av alle graffere verdsetter graffiti på ektefølt vis, og at de faktisk digger tagging like hardt som steilende elger i solnedgang.
 
Verken forsvar én eller forsvar to er spesielt gode. Det vil si, den hermetiske muttheta bidrar til å holde murene oppe, og er slik sett en suksess. Mens det politisk korrekte forsvaret – selv om det selvsagt har en del for seg – bommer på kjernen av hva tagging handler om. Spørsmålet er følgelig: Hva er kjernen som tagging handler om?

Sånn tagging bør forsvares

«Hen 9» spør: «Hva gjør en tag vellykket? Eller mislykket? Give us a hand here, folkens …» La oss gi «Hen 9» denne hånden. La oss glemme ulovlighetsaspektet og bare fokusere på selve estetikken. La oss også glemme KNUS et øyeblikk, la oss aller først bare starte basic og snakke om graffitiestetikk generelt og taggeestetikk spesielt.
 
Folk maser ofte om at graffiti er så ekskluderende. Skriften er jo nesten køl umulig å skjønne, og hele opplegget oser innadvendthet! Tja, det stemmer jo litt. Graff er som sagt FUFU. Men akkurat som mange hvite gutter begynte å kjøpe FUBU-bukser på 90-tallet, så går det faktisk an å verdsette graff selv om uttrykket ikke egentlig er mynta på deg. Eller kanskje det egentlig er det? La meg bli litt personlig. 
 
Da jeg var tolv år, fikk jeg en bok om graffiti av min eldre bror til jul. Jeg kjente ikke noe særlig til det, hadde bare fått med meg noen TWC-tags på Lillehammer som jeg syns var ganske spennende. Ved første gjennomtitting var jeg imidlertid solgt. På tross av at jeg ikke skjønte hva som stod skrevet og ikke visste forskjellen mellom en tag og en piece. Men jeg visste at ugagnsstrekene traff meg, og det som en ildkule i mellomgulvet!
 
Hva var så denne ildkulen som traff meg? I Tagging kommer jeg med en smått vågal og derfor sannferdig tese. Jeg skriver at kjernen i graffitiestetikken er det guttekule. Tesen er like genial som den er opplagt: Selvsagt er det guttekulheten spraystrålen dreier seg om – vi snakker tross alt om et visuelt uttrykk som oppstod blant ghettokids på østkysten av USA på 70-tallet, og som ble pusha videre av unge gutteladder som tøffa seg for hverandre. Ikke for mora si, ikke en gang for jentene i korte skjørt – «It's for us!» 
 
Spørsmålet som da melder seg, er hva slags emosjoner som setter gutten i flammer, hvilke følelser som graffen presser fram, og som du må besitte i rikelig monn for å kunne verdsette uttrykket. Jo, det er ikke så vanskelig – det er følgende syv emosjoner, alle akkompagnert av en tag eller throwie som frambringer nettopp denne følelsen i deg: 
 
1) Spenstig Energi: Du må like at det er action, at det er liv, at det er det skjer. S'en i FMS bare suser avgårde som løp den fra Securitas med stil. WhOW!


Foto: Jo Brochmann
 
2) Smudhet: Du må kunne verdsette at ting er smud, altså kitschy gjort. Gutten som selv er så keitete, dåner i alle retninger når han ser at noen mestrer verden slik GRÅTER gjør på dette stellebordet. Primært er det imidlertid i piecene at Smudheten bor, med sine harmoniske gevirer og glitrende farger. 


Foto: Jo Brochmann
 
3) Trash: Sånn Smudhet er jo like mye jentete som guttete. Hvor blir det av gutten som ikke er redd for noe, annet enn å ikke vise helt tydelig at han forakter alt? Der var han! Føkka former fremmer et føkka og dermed korrekt verdensbilde. 


Foto: Jo Brochmann
 
4) Barskhet: Gutten er jo så liten og sårbar. Og så er målet hans stikk motsatt. Når han plutselig ser noe så hardt, kontant og barskt som denna ROMERske legionæren her, ja da føler han at alt endelig gir god og sterk mening. 

Foto: Jo Brochmann
 
5) Chillhet: En annen måte den unge gutten kan slutte å skjelve på, er ved å mekke tilbakelente og softe bokstaver som viser hvor chill han «egentlig» er. Dette skjer mer i throwies og piecer enn i tags: COPE 2 er en New York-legende som besøkte Oslo sommeren 2010. Chill… 


Foto: Jo Brochmann
 
6) Tegneseriekomikk: Gutten er jo den barnsligste blant oss. Dette finner vi igjen i mye graff. Igjen er det mest i throwies og piecer – bokstavøyne er en evig banger! 


Foto: Jo Brochmann
 
7) Lættis ironi: Men der kom gutten forbi puberteten, forbi tegneseriekomikkstadiet. Han famler litt før han omfavner den ironiske distansen som kveler alt liv og all populærkultur av i dag.   


Foto: Jo Brochmann
 
Disse syv punktene representerer altså de viktigste følelsene graff vekker i deg. Likte du det du leste og så? I så fall har du – være seg om du er gutt eller jente utenpå – en mad kul gutt inni deg! Og følgelig har du også alle mulige forutsetninger for å digge graff. Hvis du gjespende merka at du ikke syns noen ting annet enn Smudhet og Tegneseriekomikk traff deg, så bør du sette My Little Pony på repeat mens du famler etter en pute. Da vil du aldri like graffiti – i beste fall vil du kun sette pris på den kitschy prosentandelen. Lista er også treffende for rap og annen gutte-kul-tur. De syv punktene er ikke særegne for graffiti, de er «De 7 søylene i det guttekule tempelet»Ó
 
Men det er selvfølgelig ikke sånn at man finner alle disse søylene i et hvert graffitiverk: Piecer lener seg mest mot Smudhet, Chillhet og Tegneseriekomikk, mens tags er mer på Spenstig Energi, Trash og Barskhet. I graffitimiljøet vil du imidlertid ofte få høre at alle 7 søylene er like verdifulle. Brorparten av folka i miljøet digger alle sammen, og det er egentlig ikke så farlig om det bare er én søyle som er representert av gangen eller om flere av dem figurerer i samme arbeid.
 
Altså, «Hen 9»: Hva gjør en tagg – eller anna graff – vellykket? Jo, den må utånde én eller flere av De 7 søylene. Taggen må være mad guttekul!
 
Den guttekule kvalitetsdefinisjonen har dog sine svakheter, det er opplagt. For du kan jo bare slenge opp en penis på veggen, og så er den mad guttekul: Trash, Barskhet, Lættis Ironi, Spenstig Energi – det mannlige kjønnsorgan rommer jo alt! Men penis er ikke graff av den grunn. I tillegg til å være guttekult, er det avgjørende at verket demonstrerer kjennskap til graffititradisjonen. At både tusj- eller kanneføring viser at skaperen har litt kontroll på hånda si, og at stilen vitner om kjennskap til den 40 år gamle graffititradisjonen. Tradisjonen er ganske omfattende og rommer en mengde stiler som straightletters, klassisk stil, wildstyle og så videre, men disse får du lese mer om i Tagging. Poenget er dette: Dersom en tag viser at fyren bak sprayboksen mestrer tradisjonen svært dårlig, ja så blir alt bare flaut. 

Foto: Jo Brochmann
 
PMS, ingen diss, men dette her blir for dumt. Alt er for nesten, for uforløst. Det prøves på en slags underlig Smudhet og ender i en trist førskole hvor de nye elevene P, M og S ser spørrende bort på hverandre og lurer på hvorfor ikke KNUS er der.
 
Hvor er KNUS? Han ser jo ikke akkurat ut til å være helt ferdigutdanna han heller. Og vi husker at «Hen 6» sa at han burde gjøre seg «mer flid». Vi husker også at jeg sa at det var en på stand som var helt bak mål, fordi det ikke var flid det handlet om. Nå sier jeg det motsatte: PMS har gjort seg for lite flid. Vel, verden er kompleks, så også graffitiverdenen. Grunnen til at KNUS lykkes så bra, er at det er åpenbart for all verden at han ikke prøver. KNUS vil bare knuse ting. KNUS vil bare rocke Trash til trusa sprekker. Og i tillegg vil han andre ting, som å være spenstig energisk og ironisk. Et trent graffitiøye ser dette, ser at KNUS «kan bedre» hvis han vil.
 
Men det vil ikke KNUS. Han vil heller ikke rendyrke graffititradisjonen, selv om det er åpenbart for alle connoisseurer at han kjenner den: Han kjører på med klassiske grep som stor sistebokstav, og hvis vi for eksempel tar variasjonen i S'ene, er det helt soleklart at han har studert mange klassikere. Men KNUS vil primært knuse klassikerne, han vil vekk fra alt, foruten Spenstig energi, Lættis Ironi og Trash. Særlig vil han inn i Trashen – bare se så deilig han trasher over alle typer underlag med S'en øverst til venstre. Se også hvordan han nederst til venstre bare sprenger seg ut av sitt gode graffitiskinn og sprader naken rett inn i kunsten! 
 
I sitt brudd med konvensjonene, gjør KNUS seg til en søplete postmodernist, og den stilen er den aller råeste. Ikke dermed sagt at alle andre i graffverdenen også digger den: Scenen er relativt splittet på midten mellom de som primært foretrekker Smudhet og Barskhet – altså tradisjonalismen – og folk som digger Trash og Lættis ironi – hvilket vil si postmodernismen. Her er to eksempler for ytterligere å forklare poenget, begge i form av piecer, for å vise at forskjellene er åpenbare også der. I det første bildet, har den norske pioneren PAY 2 vært på ferde. Han er åpenbart svært dyktig, men er det kjempespennende?... I det andre, støter vi på SKOG og TUBE som gir tornekrattet high-five. Mer spennende?...  


Foto: Jo Brochmann

Foto: Jo Brochmann
 
La meg bli enda mer personlig. Som sagt fikk jeg en graffitibok til jul da jeg var tolv. De første tre-fire årene var jeg mest opptatt av Smudhet, Barskhet og Spenstig Energi. Jeg tagga ikke selv – og har i mitt uforløste liv kun tagga tre ganger med sprayboks i en by – men jeg var svært glad i å tegne. Så jeg satt med skisseblokka og kopierte kitschy kliss, og det gikk ikke lang tid før jeg kunne lage syltetøy uten oppskrift. 
 
Men da jeg ble 16 skjedde det noe i meg. Jeg ble voksen, altså deprimert. Man kan jo bare gå rundt og lage meningsløs kitsch så lenge. Når man blir tilstrekkelig moden, så blir man en Picasso, slik han selv ble da han ble 14 – en som vet at han mestrer alle opplagte virkemidler så godt at det eneste riktige er finne nye kamper. Strekene er tappet for liv, og den eneste grunnen til å holde fast ved dem, er ønsket om hevde seg blant de umodne hanene i flokken. Og hva er det? Det er hønseskit. Det er drit. Rett og slett overfladisk hønsedrit.
 
Da jeg ble 16 – altså Picasso, altså et menneske, altså deprimert – forstod jeg at verden var nedrig, at menneskene var nedrige, at klassisismens idealer blir blødmer for den som ser. Det er for mye forfengelighet, grådighet – nå reiser hanen seg og galer – kakling, fjær som fyker, egg som spises – BLÆ! Det var på denne tiden at jeg begynte å sette Trashen over Smudheten, ikke bare i graffen, men også i andre kunstneriske uttrykk: Som kid hører du på relativt harmonisk rap – 2001 av Dre er gjerne favorittskiva – men så skjønner du at Dre og Snoop ikke er klare over hvor tjukke de er i huene sine, og så begynner du å høre på The Smiths og annen punk i stedet. 
 
At trashy tagging er mer givende og høyverdig enn piecer og street art, burde ikke komme overraskende på noen. Det er bare å se på kunsten som slo hardest an i forrige århundre… KNUS er unektelig en Faldbakken som kysser Pollock bak.


Jackson Pollocks "Untitled (Green Silver)". Foto: Divya Thakur (Flickr).

Til dette vil den skarpe kritiker si at jo, det er sant, men Trash er ikke interessant alene, det må være en selvbevissthet der, noen ekstra lag, sånn som hos Pollock og Faldbakken. Og ja, det kan jeg langt på vei si meg enig i. 
 
Det er som Emanuelsen skriver om tunga til Miley Cirus: «Mileys ustyrlige tunge er herlig overskridende». I hennes tilfelle er det de klassiske feminine idealene hun overskrider. Hun tar eierskap over kropp og representasjon, og viser tydelig at det hele er et spill. Det samme kan man si om for eksempel Turboneger: Tekstene og kostymene er så sløye at distansen er åpenbar. Og samtidig er vi midt i det. En viss distanse er selvsagt å foretrekke i lengden – også i kunsten – med mindre man er komplett tjukk i hønsehuet sitt. 
 
Er KNUS komplett tjukk i hønsehuet sitt? Selvfølgelig… ikke. De små stilbruddene stikker seg fram overalt. Prikkene og strekene i taggen øverst til høyre, ja, hele greia – og se der; pila som går ut av selve S'en nederst i midten: Det er Mileys tunge! 
 
KNUS er for stygg til å være kul på klassisk vis, men for fin til å være utpreget lættis ironisk. Jeg digger denne ambivalensen. Sånn er det flere som har det. «Hen 9» sier at hen på en måte liker tagsa litt, men at hen «er ekstremt ambivalent til tagging/graffiti utenfor de lovlige veggene». Det kjenner jeg meg godt igjen i. Når jeg ser KNUS, så tenker jeg ikke «Faen så fett ass!», jeg tenker «Jo, ja, tja, jo... Kanskje litt mye, selvsagt problematisk at det er på et privathus. Kanskje litt uoriginalt, men originalitet er kanskje umulig?... Det er noe ekte der!».
 
Ok. Hvis du nå har blitt overbevist om at Trash er helt konge, så fett for deg – særlig hvis du bor i Oslo. Tigerstaden er nemlig en av byene på Tellus som i størst grad rendyrker Trashen. Bare sjekk ut denne traileren til Grovt Skadeverk 2, hvor crewene ALL og FOS boltrer seg verre. Disse crewene er de største i Oslo gjennom tidene, og de er – med sin gjennomgående trashy stil – et nydelig produkt av den feilslåtte graffitipolitikken byrådet har ført.



Jeg skal ikke gå detaljert til verks her – om du vil ha detaljer bør du lese Cecilie Høigårds utmerkede Gategallerier – men kort fortalt kan bakgrunnen for dagens Oslo-graffiti oppsummeres som følger: 
 
Siden starten av 90-tallet har byrådet og Oslo Sporveier samarbeidet om en av verdens mest hardcore graffitibekjempelsesstrategier. Hovedingrediensene er erstatningskrav på flere hundretusen, omfattende vakthold og propaganda som den famøse Taggerhue-kampanjen, som setter likhetstegn mellom downs syndrom og taggere. I år 2000 innførte byrådet også nulltoleransen: Det skulle ikke lenger være lov å utøve graffiti på noe kommunal eiendom. Lovlige vegger, sponplater i klubbhus og andre boltreplasser ble fjernet. Nå har heldigvis dette myknet litt opp i det siste, men fortsatt er Oslo en av byene på Tellus hvor det er størst sjanse for å bli busta, og hvor straffene er strengest. Senest i 2010 fikk en yngling snaue 900 000 i erstatningskrav. 


Foto: Jo Brochmann
 
Denne politikken har hatt en rekke festlige konsekvenser: For det første bidro den sterkt til at media – og dermed også mannen i gata – gikk fra å snakke om graffiti til å snakke om tagging og hærverk. For det andre bidro den til at grafferne sluttet å lage forseggjorte piecer – det hadde de ikke lenger verken tid eller lyst til – i stedet gikk de over til å mekke throwpiecer og mad tags. Når du bruker kort tid, er det mindre sjanse for å bli tatt, og dermed ble det mye mer graffiti enn før: I dag er det flere tags i Tigerstaden enn noensinne. Byrådet prøvde å knuse graffitiscenen, men så fostret de bare opp 1000 stk KNUS i stedet.  
 
Her kunne artikkelen sluttet. Men det vil jeg ikke, jeg vil nyansere litt. Er det bare selvbevisst Trash som er fett? Selvsagt ikke. Vi bor i postmodernismen, og alt er lov. Jeg kan fremdeles sette pris på å se en kitschy piece, akkurat som jeg fortsatt kan sette pris på syltetøy på brødskiva. Men akt deg: Den største smaksopplevelsen er fortsatt litt gammel ost, litt funky skinke og en skrukkete chili! Men det er rart med det, man går lei av å være flink også. Oftere og oftere har jeg bare lyst på gulost. Jeg har nesten sluttet å høre på The Smiths. Jeg har tatt opp Dre igjen, og når jeg hører på ham er det nesten som om han har rett: Sex, skryt, vold – powerful livin'! Kanskje det var det det handlet om likevel…
 
Det handler dog ikke bare om testosteron, det handler delvis også om det diametralt motsatte, nemlig kunst. Det at Dre og gutta knapt er klare over hvor tjukke i huet de er, virker befriende på meg. Og på akkurat samme måte er det med mange tags. Jeg vil anslå at den norske taggescenen består av 37% oppegående folk jeg virkelig kan relatere til. Resten er mer Pikachu enn Picasso. Likevel tar jeg meg ofte i å synes at tagsa til disse umodne hanene er vel så fete. Det er liksom så spontant og så lite imellom. Akkurat som jeg ofte kan synes det er mer fascinerende å se et barns rare tegning med rare fettstifter enn å se Bjarne Melgård tegne med fettstifter som ikke er rare lenger. Hvor ble det av underliggjøringa, mann? 
 
Følgelig er jeg uenig med kunstkritikere som er opphengt i intensjon. Og følgelig blir jeg også så himla irritert når «Hen 10» uttaler at KNUS' arbeider «… ser faen meg ut som om det er laget av en 13-åring rusa på formfett». For det første er det en håpløst kunnskapsløs anklage: KNUS ser ut som en 25-åring som prøver å være en 13-åring rusa på formfett. For det andre: Om det hadde vært tilfellet, hva så? Er ikke det bare fett, da? Er ikke formfett det feteste som fins?!
 
Generelt sett kan alt funke i graffiti, som i kunst for øvrig – det er bare å kjøre på. Hvis du lager en piece som ikke engang er guttekul, men som likevel har et eller annet ved seg – da får du et kyss på kinnet av meg. Men i lengden syns jeg graff er fetest som tagging – og da som ekte trashy tagging – fordi sinnataggen er den ærligste blant oss. Han graver i dritten, finner gull, viser klumpen fram for all verden! De rene linjene er så fulle av vitalitet og nakent liv. Følelsene den fremmer er en mannevond guttekulhet blandet med selvhat og verdensforakt. Bedre blir det ikke! 
 
Nå snakker jeg om estetikken jeg selv liker, som jeg mener de fleste bør like, og som jeg vet de også har anlegg for å like. Flertallet liker jo punk og rap og skitne bilder på nettet: Hvorfor ikke åpne seg for taggen? Eiendomsretten er og blir det store hinderet. Og det er selvsagt forståelig. Bare for å ha gjort det klart: Selvfølgelig kan det aldri bli lovlig å tagge på andres ting. Selv om jeg personlig liker tagging, er jeg også enig med folk flest i at det er for mye tagging, og at taggerne i all vesentlighet bør styre unna vakre bygg, privatboliger og leiegårder som den det er snakk om her. Taggerne bør holde seg til søppelkasser og grå institusjonsbygg som ingen bryr seg om. Likevel er det påfallende at de andre strekene som gjøres ulovlig – street art og piecer – får så mye mindre hat. Dette er et uttrykk for ideen om at alt som skal synes i det offentlige rommet skal være en Big Mac. Denne tanken er jeg helt uenig i. Byen vår kan ikke kun være en fasade, fasaden må også være menneskelig. Det blir også helt håpløst når de som angriper KNUS sier at han er dårlig fordi han ikke klarer å være en Big Mac: Han prøver å være en muggen ost med festlig tilbehør.
 
La oss ta en siste titt på forsvarernes retorikk. «Hen 11»: «Denne jenta/fyren har jo ikke ønsket hverken å formidle noe eller å forskjønne noe… La oss være enig om at bilder og bokstaver malt ulovlig på vegger også kan være kunst, men dette er det ikke!». Det legges som premiss at alt i hele verden skal være snilt og pent. Det skal det ikke, det skal være knust og føkka. Forsvarerne bommer også, i alle fall de politisk korrekte. For selv om det selvsagt er forsonende at KNUS ikke dreper eller raner noens mor, ligger styrken hans nettopp i det at han er en useriøs, kul gutt. På samme måte som når man skal gi et oppriktig forsvar for rap eller annen gutte-kul-tur, kommer man ikke lenger enn dette: Tagging er riktig fordi det er feil
 


Noter

1) I henhold til Underskogs medlemsavtale er alle siterte kilder anonymisert, og debattanter som har nektet å la seg sitere har blitt slettet fra teksten.

2) Tråden er kun åpen for personer som er medlem i Underskog.
 

blog comments powered by Disqus

eksternt

Nettsted for anmeldelser av den viktigste skjønn- og faglitteraturen for barn og unge som utgis av norske forlag. 
gå til >>

 

Nettidsskrift for kritikk av profesjonell
kunst for barn og unge.
gå til >>