Kunstløftet

Kunstløftet / Artikler og debatt

Tegneserier for alle

Fra bind 2 av Apefjes, Ulvehjerte

Fra bind 2 av Apefjes, Ulvehjerte

For Sigbjørn Lilleeng, tegneren av den populære ungdomsserien Apefjes, finnes det kun to typer tegneserier – bra tegneserier og dårlige tegneserier.

I den norske tegneseriebransjen hører man ofte at barn og ungdom ikke leser tegneserier. Det er naturligvis en sannhet med modifikasjoner, men faktum er at snittalderen på norske tegneserielesere gradvis øker. Dette skyldes til dels at tegneserier i dag fremstår som en legitim kunstform som tiltrekker seg nye voksne lesere, men det har også å gjøre med at dataspill, film og internett for mange unge i dag fyller den rollen som tidligere var tegneserienes nisje. 
 
Apefjes er en bokserie som blander tegneserier og prosa, og et eksempel på at det fortsatt er mulig å få barn til å lese tegneserier. Som et rent anekdotisk bevis kan det nevnes at de to bindene av Apefjes som hittil er ute er de klart mest etterspurte bøkene blant unge gutter på Serieteket i Oslo, hvor undertegnede innimellom jobber. Historien handler om den 13 år gamle Martin som oppdager at han har overmenneskelige evner som han ikke forstår. Samtidig oppdager han at årsaken til at han og moren flytter så mye rundt, er at noen er på jakt etter ham. Men Martin er ikke et lite barn lenger, og han bestemmer seg for å finne ut av hvordan saker og ting henger sammen.


Fra bind 2 av Apefjes, Ulvehjerte
 
Apefjes er skrevet av Tor Erling Naas – som for mange er best kjent under sitt tegneserieskaperpseudonym Tor Ærlig – og tegnet av Sigbjørn Lilleeng. Lilleeng er som undertegnede vokst opp i en tid da tegneseriemediet var unge gutters mest pålitelige leverandør av uforutsigbare, ubestemmelige og bisarre inntrykk. Ettersom tegneserier var et såpass smalt kulturfelt, var det for mange barn og tenåringer en arena hinsides de voksnes overoppsyn. Unge som hadde strengt forbud mot å se voldelige eller seksuelt eksplisitte filmer, kunne i tegneserienes verden finne bilder og historier som langt overgikk noe man fikk se på kino eller video. 
 
Én heldig bieffekt av forestillingen om at tegneserier var et medium for barn var at mange foresatte ikke følte noe behov for å holde overoppsyn med tegneseriene de unge leste. Og det at tegneserier dermed var et område hvor man som ung kulturkonsument selv stod fritt til å definere rammebetingelsene, var viktig for følelsen av modenhet og selvstendighet. Det å selv kunne trekke grensene mellom det forbudte og det akseptable var på mange måter en mer formativ erfaring enn det å bli eksponert for såkalt "voksent" innhold. 
 
– Da jeg var liten tenkte jeg veldig lite på hvilke tegneserier som var ment for meg og hvilke som var tegneserier for voksne. Alt var liksom bare tegneserier, og så handlet det om å skille det bra fra det dårlige. Det var et felt ingen egentlig delte opp i tillatt og ikke tillatt, det var ingen andre som pratet om det, og det føltes som min ting. I tegneseriene så jeg mye vold – og litt sex – som jeg ikke fikk lov å se på tv eller film, og det var naturligvis én av grunnene til at jeg likte det, men langt fra den viktigste. Da jeg var liten virket det som om man fant et rikere univers i tegneserier enn i andre medier, men det stemmer kanskje ikke i dag.

Sigbjørn Lilleeng
 
Hva slags tegneserier leste du selv da du var yngre?
 
– Jeg begynte å lese tegneserier så fort jeg lærte å lese, og fra jeg var sju-åtte år gammel var det en periode jeg leste alt jeg kom over, både stripeserier, Donald, Asterix, superhelter og alt annet. Jeg var veldig glad i Sprint, Spider-Man, Tommy og Tigern og Linda & Valentin, selv om jeg vel aldri helt skjønte samfunnskommentarene i sistnevnte. Dessuten leste jeg mye Tintin, selv om det ikke traff meg på samme måte som de andre. Da jeg begynte på ungdomsskolen oppdaget jeg Katsuhiro Otomos Akira og andre japanske tegneserier, og da sluttet jeg å lese mye av de andre greiene. Jeg greier fortsatt ikke å lese superhelttegneserier, selv om jeg i en del tilfeller kan sette pris på tegningene.
 
Mange tegneserieentusiaster går på et eller annet punkt i livet gjennom en periode hvor de slutter å lese tegneserier fordi de føler at de har vokst fra det, eller fordi det blir ansett for å være en nerdete hobby. Har du selv gått gjennom noe tilsvarende?
 
– Tegneserier var kanskje ikke den aller kuleste hobbyen man kunne ha på videregående rundt årtusenskiftet, men fra jeg først oppdaget Akira visste jeg hele veien at dette var en kunstform som handlet om langt mer enn Donald og enkel underholdning for barn. Jeg har vel aldri egentlig følt at jeg har behøvd å forsvare tegneseriemediet. Jeg har aldri forstått den mentaliteten om at tegneserier liksom skal være en barneting, jeg synes det er en veldig merkelig og urimelig holdning å ha. Som voksen har jeg vel fått litt mer forståelse for disse fordommene. Det er vanskelig å overbevise folk som er opptatt av film og litteratur om at tegneserier er noe man burde bruke tid på, når det de ser i avisa og i butikken er ting som Hjalmar
 
Har smaken din på noe tidspunkt bevisst og/eller drastisk dreiet seg i retning av det man tidligere kalte "tegneserier for voksne"?
 
– Jeg har alltid vært mest tiltrukket av tegneserier med mye action og dynamisk bildespråk, men jeg hadde en periode på videregående hvor det gikk veldig mye i tegneserier fra Jippi og No Comprendo, og alternative amerikanske tegneserieskapere som Daniel Clowes. Det var vel også da jeg begynte å lese Rocky. Så ja, da var det vel en periode med mer statiske serier med store snakkebobler.


Fra Apefjes
 
Hvordan tilnærmer du deg et prosjekt som Apefjes? Det er jo en serie som bevisst er rettet mot et ungt publikum?
 
– For å sette det på spissen har jeg alltid følt at jeg lager tegneserier for meg selv – at jeg lager den typen tegneserier jeg selv har lyst til å lese. Siden Apefjes var tenkt som en ungdomsserie allerede før jeg ble involvert i prosjektet, så blir det en litt annen greie, men samtidig er jeg bevisst på å hele tiden tegne den på en måte som jeg selv ville likt, både som tolvåring og i dag. 
 
Er det noen store forskjeller på hvordan du jobber med Apefjes og hvordan du har jobbet med seriene du selv har skrevet manus til?
 
– I utgangspunktet tenker jeg ikke så mye på det at jeg nå tegner for barn eller ungdom – i alle fall ikke når jeg sitter og jobber. Men da jeg begynte på prosjektet husker jeg at jeg var veldig opptatt av at alle aspekter av det visuelle måtte være sprekt og innbydende. Når man åpnet boka på en tilfeldig side skulle man tenke at det så fartsfylt og fargerikt og tøft ut. Det er vel omtrent rekkevidden av hvor mye jeg har tilpasset tegningene og fortellerstilen målgruppa. Siden har jeg gått litt bort fra det, og mellom bind 2 og bind 3 som jeg jobber med nå, ser man et tydelig stilskifte. Hvis man tenker at stilen i de to første bindene er mer sånn typisk dynamisk og sprek, så ville jeg gi tredje bind et mer tidløst og organisk uttrykk. Jeg hentet mye inspirasjon fra ulike illustratører, blant annet har jeg sett mye på norske barnebøker, hvor man finner veldig mange gode tegnere. Jeg ville bort fra det veldig tusjtunge uttrykket jeg hadde etablert, og bevege meg mer i retning av mykere linjer – altså på én måte bort fra det jeg opprinnelig tenkte som et ungdommelig uttrykk.

Fra det kommende tredje bindet av Apefjes, Flammetenner
 
Mellom bind 1 og 2 av Apefjes ga du ut Generator, som du både skrev og tegnet, og som gjør veldig god bruk av ulike typer raster og gråtoner. Er det noen spesiell grunn til at Apefjes er i farger? De store norske forlagene har tradisjonelt tenkt at tegneserier må være i farger dersom man skal selge mange av dem, men det er jo ingen som leser så mye svart/hvitt-tegneserier som tenåringer. Så godt som all manga er i svart/hvitt.
 
– Det ble tidlig bestemt at Apefjes skulle være i farger. Jeg husker ikke hvem som bestemte det eller hva som var begrunnelsen, men sånn ble det. Innledningsvis så jeg vel for meg noe mer i retning av en mangapocket, men det spiller ikke egentlig noen stor rolle for min del. Samtidig var det veldig viktig at Generator var i svart/hvitt, det var en veldig sentral del av den litt sleazy stilen jeg la opp til der. Det ironiske er jo at mens jeg hele veien tenkte på Generator som en tegneserie for voksne, ser jeg i ettertid at den på grunn av den norske kulturen for å gruppere og klassifisere tegneserier, i mange sammenhenger regnes som en ungdomsbok. 

Fra Generator
 
Er det noe negativt med det å lage tegneserier for unge? Innebærer det noe tap av prestisje?
 
– Som tegneserieskaper i Norge har man fortsatt en slags plikt til å si at tegneserier ikke bare er for barn, og da blir det jo på én måte litt rart å samtidig komme og si "men her er ungdomsserien min!". Men man skal jo være ganske vrang for å mene at det er noe virkelig problem. Jeg kjenner jo at jeg vil lage noe for voksne også, men jeg har vel en litt annen tilnærming til tegneserier enn det mange andre har i Norge, i det at jeg fokuserer mest på uttrykket og det visuelle språket. Mange av tegneserieskaperne jeg setter høyest har det til felles at de utstyrer arbeidene sine med små idiosynkratiske detaljer – detaljer som ofte bryter med prinsippene for klassisk "god historiefortelling" – som gjør at uttrykket deres får et veldig personlig preg. Og akkurat det kan man gjøre uavhengig av hvem man lager tegneserier for. 
 
Tegnejobben er vel kanskje ikke vesensforskjellig på barne- og voksenserier?
 
– Det kan du si. Men jeg jobber faktisk med en eventyrserie på egenhånd som jeg ennå ikke har bestemt meg for om er en serie for unge eller ikke. Igjen har det med med sjangeren å gjøre; i Norge blir liksom prosjekter som tenderer mot eventyr og den typen ting raskt klassifisert som ungdomsstoff, selv om man ikke gjør noen bevisste grep for å appellere til den målgruppen.
 
Er det noe som er spesielt givende med å lage serier for unge?
 
– De fleste unge av i dag leser ikke tegneserier, men de som gjør det har veldig sterke preferanser. De ser veldig fort hva som er bra og hva som er laget for å tjene penger på en eller annen målgruppe, og derfor er det veldig gøy å treffe unge lesere som liker Apefjes og sier at de gleder seg til neste bok. Samtidig vet jeg at det er mange som har lest Apefjes som ikke er glade i å lese verken prosa eller tegneserier. Og hvis det vi lager kan få dem til å begynne å lese bøker, og dermed åpne opp en ny verden for dem, så er det hakket mer givende enn at en vanlig oppegående kulturinteressert voksen leser det jeg har laget og nikker anerkjennende til det. 


Uferdig side fra Flammetenner



 
Fakta
Sigbjørn Lilleeng (f. 1983) er en norsk tegneserieskaper og illustratør bosatt i Oslo. 
* Står sammen med Tor Erling Naas bak den populære bokserien Apefjes, og har på egenhånd utgitt tegneseriebøker som Nebelgrad Blues: Traktorfuzz, Nebelgrad Blues: Eksossolo og Generator.
* Er i disse dager aktuell med et bidrag i Smuss – en tegneserieantologi om sex, redigert av Lene Ask og Martin Ernstsen. 
 
 

blog comments powered by Disqus

eksternt

Nettsted for anmeldelser av den viktigste skjønn- og faglitteraturen for barn og unge som utgis av norske forlag. 
gå til >>

 

Nettidsskrift for kritikk av profesjonell
kunst for barn og unge.
gå til >>