Kunstløftet

Kunstløftet / Artikler og debatt

Popstjerne på dugnad

Hatsune Miku. Crypton Future Media.

Hatsune Miku. Crypton Future Media.

Er den syngende programvaren Hatsune Miku lyden av fremtiden? Det finnes over 100 000 originale sanger og 200 000 Youtube-klipp som er laget for den syngende programvaren Hatsune Miku. Låtenes popularitet på nettet bestemmer dessuten settlisten i forkant av hologrampopstjernens konserter.

– Sangene fansen skriver for Hatsune Miku er som skrik og rop fra deres egne sjeler. Uttalelsen kommer fra Hiroyuki Ito, direktør i det japanske softwareselskapet Crypton Future Media(1). Han står bak en av Japans største – og helt klart mest eiendommelige – popmusikksuksesser, nemlig det virtuelle idolet Hatsune Miku. Vi snakker her om en syngende synthesizer, i konsertsammenheng fremstilt som et 3D-hologram og tegneseriefigur, som trekker titusenvis av mennesker til konserter verden over, fronter reklamekampanjer for Google og Toyota, og har nærmere to millioner følgere på Facebook. Å si at man skylder fansen alt, er en vanlig popstjerneklisjé, men i Hatsune Mikus tilfelle er det en sjeldent presis beskrivelse. Fansen skriver musikken og står bak figurens kunstneriske skaperkaft. – Det er fansen som sørger for at popstjernen Hatsune Miku eksisterer. De tilhører ikke musikkbransjen, de bryr seg ikke om businessen rundt. Det eneste de vil er å få Miku til å synge, forklarer Ito. 

Tenåring for alltid

Hatsune Miku var i utgangspunktet kun en firmalogo og maskot for Sapporo-baserte Crypton Future Media. På midten av 2000-tallet jobbet firmaet med å videreutvikle Yamahas Vocaloid 2, et dataprogram som kombinerer elektronisk musikkteknologi med virkelige stemmeopptak for å skape virtuell sang. Med andre ord en blanding av komposisjonsverkstøy, dataspill og en syngende robot. Etter å ha tastet inn ønskede toner, melodier og tekstlinjer kan brukeren justere fraseringer, dynamikk og stemmeeffekter etter ønske. 

Crypton Future Media-sjef Ito skjønte imidlertid at grep måtte tas for å gjøre den noe kryptiske og personlighetsløse vocaloid-programvaren mer tilgjengelig for publikum. Dermed ble selskapets firmalogo – en tegning av en jente med store øyne og grønt hår i bugnende, teatralske fletter – videreutviklet til et fullmodellert, digitalt vesen. I 2007 ble så japanerne presentert for popstjernen Hatsune Miku, hvis navn kan oversettes til noe à la «den første lyden fra fremtiden». Ito og hans kollegaer bestemte at Miku for alltid skal være en 16 år gammel jente på 158 centimeter og 42 kilo. Hennes foretrukne sjangre er pop, rock, dance, house, techno og cross over, og låtene hun liker best å fremføre ligger på mellom 70 og 150 taktslag i minuttet. Det tok ikke lang tid før Miku var en like populær skikkelse i japansk populærkultur som Hello Kitty-figurene og tv-spillpinnsvinet Sonic the Hedgehog. 

Populariteten har også spredd seg utover Japans grenser. I 2011 var Miku på plass på Nokia Theater i Los Angeles for å gjøre sitt første show i USA, og i fjor holdt hun to konserter i operahuset Théâtre du Châtelet i Paris, der hun fremførte en opera iført spesialdesignede virtuelle antrekk fra Marc Jacobs. 

Hinsides sell-out

Selv om Crypton Future Media skapte Hatsune Miku, er det altså fansen som komponerer musikken hun fremfører. Mikus røst er laget ved hjelp av en rekke samples av stemmen til skuespiller Saki Fujita, innspilt med et rikt fonetisk spenn. Etter at en vocaloid-bruker har komponert en sang ved å taste inn ønsket melodi og tekst i dataprogrammet, kan man velge mellom seks ulike stemmeleier for å gi låten den rette stemningen. Det er mulig å gå for en mørk og trist nyanse i musikken hvis den omhandler kjærlighetssorg, eller kanskje passer det bedre med en stemme som klinger «innocent and heavenly»? 


Hatsune Miku. Crypton Future Media.

Når låten er ferdig, deles den på YouTube eller det japanske videodelingsnettstedet Nico Nico Douga, gjerne sammen med en spesiallaget, animert musikkvideo. Det finnes over 100.000 originale sanger og 200.000 Youtube-klipp som er laget for Miku. Musikken deles, remixes, diskuteres og spres. Låtenes popularitet på nettet bestemmer dessuten settlisten i forkant av hologrampopstjernens konserter. Dette bringer nye perspektiver til det evig aktuelle musikerdilemmaet om hvorvidt man skal «bevare sin kunstneriske integritet» eller senke skuldrene og «gi publikum det de vil ha». Hatsune Miku- fenomenet ugyldiggjør ganske enkelt denne problemstillingen. Her handler det ikke bare om å gi publikum det de vil ha, men om å gi publikum sjansen til å idolisere noe de selv har skapt. Det er hinsides sell-out.

I et slikt landskap kan det oppleves som vanskelig å orientere seg, i alle fall dersom man bruker musikkbransjens tradisjonelle strukturer som kart. Det er på den ene side noe forlokkende og tilsynelatende anarkistisk ved at grensene mellom produsent, fan og konsument viskes bort. Samtidig er vannet grumsete – med store selskap i bakgrunnen. Hvem som egentlig tjener penger på hva, er det vanskelig å få et klart bilde av. Universet rundt Hatsune Miku er en uoversiktlig symbiose mellom store kommersielle aktører, brukere og fans, og ulike opphavspersoner rundt omkring i verden. 

Lek eller kunst?

For at noen tjener penger her er det ingen tvil om. Crypton Future Media har siden 2007 lansert et helt lite galleri av vocaloid-figurer som er til salgs(2), som den «mystiske» og engelskkyndige Megurine Luka, eller det fjorten år gamle tvillingparet Rin og Len. Alle med ulike stemmekvaliteter, utseender, aldre og klesstiler. Denne utviklingen forsterker en følelse av at hele vocaloid-universet dreier seg mer om lek og dataspill enn om musikkproduksjon og kunstnerisk utfoldelse. Det viser seg da også at dataspillselskapet SEGA i flere år har jobbet tett med Crypton Future Media, blant annet med å designe dataspillet Project Diva. Her skal man velge antrekk til Hatsune Miku, koreografere danseopptredenene hennes og komponere enkle låter. I spillet trekkes Hatsune Miku i retning av relativt statiske verdener vi kjenner fra blant annet The Sims. Samtidig lanserte nylig Yamaha et faktisk keyboard matet med vocaloid-programvare, noe som også åpner prosjektet i den andre enden. Her er det tilsynelatende vocaloid-teknologiens potensial som musikkinstrument og produksjonsverktøy som står i fokus.

Samtidig kan man stille spørsmålet om hvorvidt det kanskje nettopp er i samspillet mellom lek og kunstnerisk utfoldelse at talent får spire og gro. Vocaloidverdenen har i alle fall fungert som døråpner inn i musikkbransjen for flere japanske soveromsprodusenter. For eksempel står låtskriveren Ryo bak én av Mikus aller mest populære låter – World Is Mine. Ryo er medlem i Supercell, en blanding av et band og digitalt fellesskap som utvikler låter, produksjoner og visuell kunst. For Ryo og Supercell fungerte Hatsune Miku som et springbrett til popularitet, de ble rett og slett oppdaget på grunn av låtene de lagde til Miku. I løpet av kort tid gikk de fra å være et såkalt dojin(3)-band til å bli innlemmet i den store J-pop-industrien. Nå holder de konserter og gir ut plater uten bruk av vocaloid. 

Og de er ikke alene. Flere DJ-er, animatører og musikkprodusenter har opplevd den samme effekten. Man skal altså ikke utelukke at strukturene rundt Hatsune Miku tilrettelegger for både såkalt «sunn konkurranse» og en interaktivitet som virker stimulerende på de som bidrar og er en del av nettverket, et slags stadig pågående ordskifte om popmusikk i form av popmusikk. Slik sett er Hatsune Miku en plattform og et verktøy for kreative sjeler, og for noen en inngangsport til verdens nest største platemarked. 

Aksjer i idoler

For å forstå Hatsune Miku er det viktig å være klar over Japans sterke fascinasjon for mytiske skikkelser, tegneseriefigurer og fiktive karakterer. For mange japanere trumfer en fiktiv skikkelse en ekte kjendis, nettopp fordi det er mulig å gjøre en figur som Hatsune Miku til sin egen: Man kan forme hennes historie, hennes uttrykksform og hennes handlinger. I Japan er det vanlig at tegneseriefigurer begynner å leve sitt eget liv i hendene på fansen, der de dukker opp i hjemmelagde videoer, spill og fan fiction. I Japan kalles denne annenhånds kreativiteten for «niji sousaku». Her oppfattes videreføringer av en idé eller et kunstnerisk uttrykk gjerne som like verdifulle som originalen. 

Hatsune Miku bryter unektelig med det romantiske idealet om at musikk skal speile autentisitet og kunstnerens indre sjeleliv, og hun gjør det på et nivå som heller ikke er hverdagskost i Japan. Men det går an å se større på det. For er det ikke noe enormt fascinerende og estetisk verdifullt ved at tusenvis av fans kanaliserer sine kunstneriske kvaliteter og ambisjoner gjennom én og samme fiktive skikkelse? Gjennom Hatsune Miku møtes mennesker over hele verden. De kommuniserer og utveksler ideer og musikk for å gi liv til den virtuelle skapningen med de grønne flettene. 


Hatsune Miku. Crypton Future Media.

Det er ikke vanskelig å forstå at Hatsune Miku har blitt kalt «the world's fakest popstar»(4), men ser man nærmere på det som rører seg rundt og bak tegneseriefremstillingen av Miku, finnes det store mengder god gammeldags skaperkraft, idérikdom og kreativ samhandling der. Den smaker og beveger seg bare litt annerledes enn før. Interessant er det også å se hvordan idolet Hatsune Miku er tømt for det som tradisjonelt sett skaper et idol: Alt av karisma, utstråling, musikalsk talent, kjendissladder og evne til å ligge i forkant av kommende trender og moter, er skapt av fansen selv. Enhver popstjerne er til en viss grad avhengig av å kunne speile publikums projiserte drømmer og lengsler, men det som gir Miku status er at hun kan fylles med nøyaktig det som hver enkelt fan ønsker å få tilfredsstilt av behov. 

Dette bidrar til at det vokser frem en helt spesielt form for eierskap og nærhet til idolet – som fan investerer man i en idé om noe varig, noe udødelig som man selv har kontroll over. Samtidig vil Hatsune Miku alltid være uhåndgripelig og uoppnåelig, hvilket er en attraktiv kvalitet i en tid der både sosiale og tradisjonelle medier menneskeliggjør våre idoler på en måte som fjerner den essensielle og definerende mystikk. Som en fan sier i et intervju med teknologimagasinet Wired(5): – Miku kommer aldri til å dø. Hun kommer aldri til å forandre seg og for eksempel plutselig begynne å drikke seg full, slik Miley Cyrus har gjort. 

-------------

Eirik Kydland (f. 1981) er grunnlegger og redaktør for musikktidsskriftet ENO. Har tidligere skrevet om musikk for Dagsavisen, Dagbladet og Bergens Tidende. 

-------------

Noter

1) Hiroyuki Ito-sitatene er hentet fra et intervju med avisen The Japan Times, ført i pennen av Roland Kelts. 
2) Prisen på en grunnpakke med Vocaloid 3 ligger på mellom 100 og 170 USD. 
3) En japansk betegnelse som beskriver fellesaktiviteter på hobbynivå, som for eksempel demoband som lager og spiller inn musikk på enkelt, billig utstyr. 
4) CBS News, 9. november 2012 
5) «How Virtual Pop Star Hitsune Blew Up in Japan», Wired, James Verini, 19. oktober 2012 
 

 


blog comments powered by Disqus

eksternt

Nettsted for anmeldelser av den viktigste skjønn- og faglitteraturen for barn og unge som utgis av norske forlag. 
gå til >>

 

Nettidsskrift for kritikk av profesjonell
kunst for barn og unge.
gå til >>