Kunstløftet

Kunstløftet / Artikler og debatt

Ung i kunsten: Jeg er Malala

Fra omslaget til boka «Jeg er Malala».

Fra omslaget til boka «Jeg er Malala».

Malala Yousafzais tapre protest mot Taliban vakte stor oppsikt i medier verden over. Men hvor mye får jenter på Malalas egen alder ut av boken Jeg er Malala?

«I hvert fall ti. Og så bør man være glad i å lese», konkluderer elleve år gamle Embla på vei hjem fra svømmehallen. Vi snakker om boka jeg nettopp har lånt av henne, "Jeg er Malala", og jeg forteller henne at jeg vil mene noe om hvor vidt den er egnet for barn, og gjerne vil vite hvor gammel hun tror man må være for å få utbytte av den. 
 
«Jeg har ikke lest den ferdig», sier hun, «for jeg begynte å lese en annen bok som var så spennende.»
 
Jeg spør henne om hun tenker at andre kanskje ville gjort det samme valget  mellom Malala-boka og stabelen med fantasyromaner som alltid tårner ved siden av nattbordet hennes. 
 
«Kanskje», fortsetter hun, «for hvis man ikke er vant til å lese, så legger man lett bort boka når det kommer kjedelige partier. Men når man er vant til å lese, så vet man at det kommer noe spennende igjen hvis man bare fortsetter.»
 
Jeg forteller henne at jeg syntes åpningen på boka var rotete, at den forsøkte å komme med skrekkelig mye informasjon på en gang, tvunget inn i et dramatisk ladet kapittel. 
 
«Lillesøsteren min syntes Harry Potter var kjedelig først», svarer hun, «for hun kom ikke lenger enn til da Gygrid kom.» «Ikke sant?» svarer jeg. Noen ganger må man gjennom det der første kapittelet, og så går det plutselig av seg selv, og så synes man det blir kjempespennende.


Emblas understrekinger
 

Taliban kom i natten som vampyrer

Vi går en stund i stillhet. 
 
«Hvis du skulle forklart noen hvem Malala var, hva ville du sagt da?» spør jeg. Et sted i boka lufter Malala sin bekymring for at hun skal være kjent først og fremst som jenta som ble skutt i hodet av Taliban, heller enn en vordende politiker som kjemper for jenters rett til utdanning.
 
«Hm», svarer hun. «Det er litt vanskelig å svare på. Men jeg har jo forklart det til folk før, for det er mange som ikke vet hvem hun er. Jeg ville sagt at hun er en pakistansk jente... som jobber for at alle jenter skal få utdanning. Og at én av de tingene hun er mest kjent for, er at hun ble skutt i hodet. Jeg visste ikke om henne før det skjedde. Jeg var på ferie og så viste mamma meg en video av Malala da hun lå på sykehuset, og så forklarte hun meg hvem hun var.»
 
Malala kan i hvert fall stryke den bekymringen fra lista, tenker jeg i mitt stille sinn. Vi snakker litt mer om boka. Kanskje er det litt overraskende at Embla ikke er så interessert i at både hun og Malala leser de samme fantasybøkene og er interessert i de samme popstjernene. Boka er full av passasjer som denne: «Jeg var ti år gammel da Taliban kom til dalen vår. Moniba og jeg hadde begynt å lese Twilight-bøkene, og drømte om å bli vampyrer. For oss virket det som om Taliban kom om natten, som vampyrer. De kom i grupper, bevæpnet med kniver og Kalashnikov-geværer.» Jeg som er voksen føler alt mulig på én gang når jeg leser et sånt avsnitt. Det lille barnet, bare et par år eldre enn hun jeg går ved siden av, som «i motsetning til far, tok [sine] forhåldsregler», og som om kvelden venter til alle har falt i søvn før hun sjekker hver eneste dør og hvert eneste vindu – hvordan skal det gå med henne, i en verden som tillater krig? 
 
Og samtidig: Det er noe med førstnevnte sitat som vitner om at boka er samskrevet med en britisk journalist. Jeg blir redd for at Taliban-som-vampyr-metaforikken skal presse Malalas hverdag inn i en tenkt vestlig forståelses- og referanseramme – en slags «åja, skjønner jeg hvordan det må være for dem» –  som om leseren kan forstå mengde og størrelse først i overført betydning. Samtidig, og motsigelsesfullt, tenker jeg at det også finnes en reell likhet i hverdagen til unge jenter over hele verden – disse fantasybøkene når virkelig frem til hver krik og krok på verdenskartet. Som leser opplever jeg derfor at det ikke bare er journalisten, men også Malala selv, som er opptatt av å synliggjøre at selv om hun er klok og belest, er hun ikke usårlig eller hevet over behovet for popkultur og underholdning. Også Malala preges av samfunnsskapte komplekser: «Moniba var veldig vakker, med sin porselenshvite hud. Hvilken hudkrem bruker du? spurte jeg.»


Emblas understrekinger

«Vi lærte hvor mektige vi er når vi snakker» 

Når vi nærmer oss hjem, har vi begynt å snakke om andre ting. Før vi kommer inn i huset stopper hun likevel opp et øyeblikk og sier, glad: «Jeg liker Malala skikkelig godt.»
 
Og det er vanskelig å ikke være enig med henne. Boka Jeg er Malala tegner opp et rørende og sterkt portrett av en jente hvis mot jeg ikke kan annet enn å bøye meg i støvet for. I en norskstil Embla en gang viste meg, beskrev hun sine fremtidige katter, og jeg tenker at det ikke er for ingenting at de het Katniss, Hermione, Gwendolyn – og Malala. Også for voksne er Malala en tapper heltinneskikkelse, en figur som vi så gjerne ønsker skal inkarnere drømmen om barnet som med sin godhet kan overvinne ondskapen. Barnet som kan gi oss trøst. Som i nøktern desperasjon skriver: «Først jordskjelvet, så Taliban, deretter den militære operasjonen og nå – da vi trodde vi kunne starte gjenreisningsarbeidet – kom den katastrofale flommen og vasket vekk alt vårt arbeid.» Og som også skriver, etter at hun har lest Anne Franks dagbok: «Vi lærte hvor mektige vi er når vi snakker.» Jeg kan ikke lese det annerledes enn at det er dette som er Malala, ikke den britiske journalistens redigeringsarbeid. Og jeg klarer ikke dy meg for å spørre Embla om enda en ting, før vi kommer hjem: «Tror du boka ville vært bedre, om den var i dagbokform – som Anne Franks dagbok – heller enn et samskrivingprosjekt?»
 
Hun tenker seg litt om, før hun sier: «Jeg liker best bøker hvor det er tydelig hvem som sier hva. Hvis ikke så blir det så forvirrende. Det kunne for eksempel vært et kapittel skrevet av Malala, og så ett av hun andre damen.»
 
Jeg lar innvendigen min mot samskrivingsvalget ligge med hennes ord.

Undertrykkelsens ordforråd

Boka har fantastiske skildringer av Swatdalen, skrevet med et språk som nærmest flommer over av Malalas kjærlighet til stedet der hun har vokst opp. Det er fint å lese, og flere ganger tenker jeg at det også hadde vært fint å lese høyt for noen – se, hvor vakkert det er når ferskentrærne blomstrer! Boka er dessuten utrustet med et kart som gjør det lett for voksne og barn å orientere seg i regionen. Flere kapitler har lange avsnitt om Pakistans sosiopolitiske historie, skrevet i et tempo det er lett å henge med på. Ordvalget kunne nok vært enklere uten å bli upresist av den grunn – ord og uttrykk som «satelittfjernsyn» (!) og «boklig anlagt» virker ikke helt motivert utfra et pedagogisk valg om å forsøke å berike barnas ordforråd, men heller som spor av et gammelmodig oversettelsesarbeid, og kan gjøre det litt kronglete for barn å henge med i svingene. 

Lese sammen – eller alene?

Er "Jeg er Malala" en bok man bør lese høyt? Embla har en to år yngre søster som fortsatt blir lest for, og dermed hender det av og til at den eldste kan legitimere det hun kanskje egentlig ønsker å være for gammel for med at det skal være likevekt i søskenparet på oppmerksomhetsfronten. Men hva med en bok som denne, som jeg er nokså sikker på at niåringen ikke ville hengt med på helt enda? Bør elleveåringen få ha den i fred, eller er det lurt å være der til å svare på spørsmål om hva ordene betyr, og – viktigere – for å kunne snakke sammen om det som er vanskelig å forstå, uavhengig av alder? Jeg tenker på avsnitt som dette: «Jeg prøvde å forstå hvordan [tante Najma] kunne ha levd nær havet i Karachi i 30 år, uten å ha sett det. Mannen hennes ville ikke ta henne med til stranden, og selv om hun hadde sneket seg ut av huset, kunne hun ikke lese, og ville derfor ikke klart å følge skiltene til havet.» 
 
Da jeg lånte "Jeg er Malala" av Embla for å lese den selv, fant jeg ett av mange mulige svar på mitt eget spørsmål blant sidene. Her og der har hun strøket under et ord eller en setning hun har festet seg ved. Det slår meg at hennes stille lesning av boka kanskje er den viktigste; den hvor hun blir gående og tygge på setningene selv og kan forsøke å inkorporere dem som enten sannheter eller løgner om sitt eget liv. Er det ikke bare bra at de to i samme generasjon får snakke sammen på den måten? Siden kan hun spørre meg, men jeg er jammen ikke sikker på at jeg trengs, jeg med min alderskynisme og pedagogbriller. Dette er hva Embla streket under i andre kapittel:
 
«Ingen kamp kan lykkes uten at kvinnene deltar side ved side med mennene. Det finnes to makter i verden; den ene er sverdet, den andre pennen. Men det finnes en tredje makt som er sterkere enn dem begge – kvinnens makt.»


Kart over Pakistan med Swat-dalen markert med gult. Kilde: WIkipedia Commons.

En håndbok i engasjement

Det er avsnitt i boka som får hjertet til å briste. Som lillebrorens lek ute i hagen når han leker krig: «Jeg graver en grav.» Men Embla blar i avisene hver dag. Det finnes ingenting i boka som ikke bildene på nyhetene forteller henne. Derimot finnes det i boka et språk til å kunne navigere seg i disse følelsene – alt fra følelser rundt egen identitet i et samfunnsperspektiv – «Far sa alltid: Malala vil være fri som fuglen [men jeg] lurte på hvor fri en datter kunne bli» – og «Nå er talibaniseringen bare for oss, for sånne som deg og meg som tør å si hva vi mener [...] dette er en talibanisering for utvalgte folk, og vi er blant dem» – til spot-on tordentaler fra Malalas egen munn: «I landet mitt synes politikerne det er i orden å stjele [...] de får lån av statsbankene som de aldri betaler tilbake [...] jeg forstår ikke at de kan leve med sin samvittighet.» Når jeg senere snakker med Embla før leggetid, er hun oppriktig opprørt over hvordan Malala og bestevenninnen hennes ble fortalt av sine landsmenn at de ikke kunne bli noe annet enn leger eller lærere.
 
«Ikke at det er en dårlig ting å bli lege eller lærer, altså. Men hun ville jo bli designer! Og Malala vil jo bli politiker.»
 
Og apropos politiker: Boka er vanvittig inspirerende på en nesten håndbokaktig måte. Det er noe med måten den skriver seg fram på. Den møysommelige prosessen fra Malalas foreldre bor under blikktak mens de forsøker å finansiere en spinkel idé av en skole, fram til det er blitt flerfoldige skoler fylt av både glede og byråkratisk sorg, skrives også fram på en møysommelig måte, full av berikende detaljer. Familiens økonomi, opp- og nedturer, venner og fiender beskrives ærlig og konkret, og tegner opp et prosjekt som er komplekst, beundringsverdig og nøkternt. I bokform bringer dette et etterlengtet stoff inn i barne- og ungdomslitteraturen. 
 
La barna lese, smittes, berøres: «Jeg fortalte [statsministeren] at vi ønsket at skolene våre måtte bygges opp igjen, og at vi burde få et universitet for jenter i Swat. Jeg visste godt at han ikke ville ta kravene mine på alvor, så jeg presset ikke for hardt på. Jeg tenkte at jeg én dag skulle bli politiker, og gjennomføre disse tingene selv.»

 
Ylva Ambrosia Wærenskjold, forfatter, skribent og barnevakt for Embla.
 

 
Fakta:
Orginaltittel 'I am Malala', samskrevet med Christina Lamb
Oversatt til norsk av Poul Henrik Poulsson, Cappelen Damm 2013
 

blog comments powered by Disqus

eksternt

Nettsted for anmeldelser av den viktigste skjønn- og faglitteraturen for barn og unge som utgis av norske forlag. 
gå til >>

 

Nettidsskrift for kritikk av profesjonell
kunst for barn og unge.
gå til >>