Kunstløftet

Kunstløftet / Artikler og debatt

Tid for ettertanke

Fra konferansen. Fotograf: Ole Walter Jacobsen.

Fra konferansen. Fotograf: Ole Walter Jacobsen.

Etter ti år er den kulturelle skolesekken etablert som solid tilbud for alle skolebarn i Norge. Hvor går veien videre?

Den kulturelle skolesekken (DKS) fyller ti år i 2011. Institusjonen som startet med et titalls millioner i budsjett, har siden 2007 hvert år disponert 167 millioner kroner fra tippemidlene, for at skoleelever over hele landet skal få oppleve kunst. Dette muliggjør et omfattende arbeid: DKS er i dag en svært viktig inngang til barns opplevelser av kunst – det hevdes at den for mange også er den eneste. 
 
DKS er på mange måter et vellykket prosjekt. Institusjonen roses av forskeren Anne Bamford for at den i stor grad lykkes med det strabasiøse prosjektet å nå alle kroker av landet – i det geografisk vanskelige Norge. Institusjonen roses også av sine nordiske kolleger. Danmarks motsats til DKS, Den kulturelle Rygsæk, disponerer 60 millioner danske kroner årlig. Sveriges Skapanda skola har det hakket bedre med 150 millioner svenske kroner, begge har kunnet bruke den norske modellen som forbilde. Også lenger unna er DKS et prosjekt man strekker seg etter: DKS mangler ikke bare sidestykke i Norden, det går gjetord om prosjektet også i resten av verden.
 
Lykkeønskningene var derfor mange og helhjertede under bursdagsfeiringen, som fant sted i form av en storslått konferanse på Farris Bad i Larvik i april. Her var aktører fra både fylkes-, kommunalt, regionalt og nasjonalt nivå samlet i to dager. Med visninger av produksjoner, utdeling av Gullsekkprisen, samt debatter og visjonsdelinger fikk man oppsummert status for noe av arbeidet i 2011.
 
Utdelingen av årets Gullsekkpris reflekterte også en viktig utvikling parallelt med utbyggingen av DKS. Kunstfeltet har gjennomgått store endringer, ikke minst gjennom Kulturløftet de siste årene. Det er muligens ikke tilfeldig at vinneren av årets Gullsekkpris for beste produksjon er en frigruppe: Kompaniet NIE vant prisen for sin forestilling Kollaps – everything falls apart. Den bringer til torgs nok et viktig aspekt ved institusjonen: For mange kompanier og kunstnere representerer DKS en enestående mulighet til å turnere, til å nå et stort publikum.
 
Fra konferansen. Fotograf: Ole Walter Jacobsen.

For alle – og hvordan?

Et jubileum er også tid for ettertanke. Det måtte man ta til etterretning under konferansen, ikke minst under siste dag, da Aftenposten presenterte et oppslag om hvorvidt fordelingen av midler innenfor DKS er demokratisk. Under overskriften 'En milliard kroner skjevfordeles' hevdet avisen følgende: På noen skoler får barna to kulturtilbud i året – på andre får de 44. Den kulturelle skolesekken er ikke så demokratisk som Kulturministeren liker å tro.
 
Tilnærmingen er definitivt tabloid. Tallene artikkelen bygger på, er midlene DKS har disponert gjennom hele sin tiårige levetid. Sentralt har man søkt en rettferdig benyttelse av disse; i fordelingen til fylkeskommunene tar man blant annet hensyn til elevtall, avstander og infrastruktur. Dette beløpet er altså ikke skjevfordelt. Men DKS er bygd opp etter demokratiske prinsipper som paradoksalt nok bidrar til ulikheter: Det varierer i hvilken grad fylkeskommunene selv bidrar økonomisk til skolesekken, noe som selvsagt har konsekvenser for hvor mange produksjoner som når ut til den enkelte. I tillegg har den enkelte skole har en viss medbestemmelsesrett, slik at DKS sentralt ikke har myndighet til å bestemme den nøyaktige fordelingen av tilbud. Dette innebærer også at ordningen ikke har én kunstnerisk leder, slik tilfellet er med de fleste andre kunstinstitusjoner som mottar statlig støtte.
 
Har Aftenposten rett i sine konklusjoner om at det kvantitative tilbudet er skjevt fordelt – noe Uni Rokkan-forsker Jan-Kåre Breivik antydet i et innslag på NRK Kulturnytt samme dag – har man altså uansett et stykke igjen før målet om kunst til alle blir nådd. Videre har man utfordringer tilknyttet DKS som merkevare: i Aftenposten fremgikk det at nesten ingen barn kjenner til begrepet DKS, noe foredragsholder Anne Bamford pekte på i sitt foredrag under DKS sin konferanse. Også her vil man i skolesekken ha en jobb å gjøre.
 
Fra konferansen. 
Fotograf: Ole Walter Jacobsen. 

Skole – elev – regjering

I debattbolker under konferansen tok DKS selv opp problemstillinger tilknyttet institusjonen. Breivik stilte blant annet spørsmål ved hvorvidt vi egentlig er kommet lenger med prosjektet i dag enn vi var på 70-tallet. Er DKS stadig motivert som et dannelsesprosjekt? Er DKS motivert gjennom den samme regionale merkevarebyggingen – som vi også ser med oppblomstringen av festivaler – som en bauta i kommune og fylkeskommune der prestasjonen og bragden veier tyngre enn det faktiske innholdet?
 
Siden ble det påpekt utfordringer tilknyttet kunsten som blir presentert. Kan kunsten i DKS bli for pedagogisk? I hvilken grad møter man skolens regler, moral og ønsker, og i hvilken grad er disse til hindring for det kunstneriske prosjektet? Hvilke kompromisser skal kunstnere gå med på? Og er utvelgelsen av produksjoner godt nok fundert og tilstrekkelig transparent?
 
Felles for mange av problemstillingene er at de knytter til seg spørsmål omkring kunstens – og kvalitetens – premisser. På hvem sine premisser organiserer man DKS? Og hva medfører dette?
 
Kulturministeren hevder til Aftenposten at produksjonene må foregå på kunstens premisser. Breivik snakker om regjeringens og markedsføringens premisser; uten dermed å konkludere om premissene er av det gode eller onde. Skoleelevene Ola Flåten og Gjermund Grorud påpekte at DKS må arrangeres på elevens premisser, og at man i dagens situasjon opererer for tett mot skolens premiss.
 
Men hva ligger det av innhold i dette begrepet «premisser»? Er det for eksempel arrangert på elevens premiss dersom eleven får velge innhold selv? Eller vil dette tvert i mot skape et mindre variert tilbud? Blir kunsten statisk dersom det er de samme utvalgene som gjentatt velger produksjoner? Og hva skjer med kunsten om mennesker av en gitt aldersgruppe og med gitte preferanser ønsker? Hva skjer dersom skolen i stor grad får bestemme?
 
Fra konferansen. Fotograf: Ole Walter Jacobsen.

Legitimitet i det offentlige

Problemstillingene er mange, og svarene synes ikke entydige. Den aller største utfordringen fremover, er kanskje den som handler om å åpne for å gå i seg selv, og gå inn i de store diskusjonene. Under konferansen var det tydelig flere følte seg tråkket på tærne av Breiviks spørsmål og påstander. Likeledes ble det nevnt at mange er uenige i Spord Borgens evaluering av Skolesekken fra 2006, også artikkelen i Aftenposten møtte motstand. Fra salen ble det flere ganger minnet om at DKS er unik – og at det i evaluering og forskning er viktig å fokusere på det positive.
 
På sett og vis har man rett. DKS er enestående i verdenssammenheng. Apparatet er stort og demokratisk, og de kritiske innvendingene vil alltid oppleves urettferdige for mange. Likefullt: en gjennomgående selvtilfredshet – eller et entydig fokus på det positive – bringer ikke institusjon fremover. DKS er ikke lenger den sårbare, nystartede satsningen: DKS er trygt etablert med mange stolte eiere. Dermed er kritiske innspill en uunngåelig og også fruktbar størrelse. Som direktør i Norsk kulturråd, Anne Aasheim, poengterte i debatten onsdag; en organisasjon det ties om blir usynlig, og har ingen legitimitet i det offentlige. Oppmerksomhet – også den kritiske – betyr at noen tar en på alvor og har forventninger til arbeidet som utføres. Spørsmålet blir i stor grad hvilke utfordringer som bør gripes fatt i: Hvem som skal definere dem, og på hvilke premiss?
 
Fra konferansen. Fotograf: Ole Walter Jacobsen.

Kunst og visjoner

Dette peker i retning av det unike ved DKS som institusjon. Den når bredt ut til en bestemt målgruppe, på en visningsarena som ikke er øremerket kunsten. Den når mange og den er demokratisk. Disse premissene medfører utfordringer; nettopp av typen hvem som får hva, og hvordan man kan lage en kunst som omslutter det store mangfoldet.
 
Men også før dette finnes utfordringer på politisk nivå. Ordningen har fått tittelen Den kulturelle skolesekken. Begrepet kan sies betegnende for de uklare politiske skillelinjene mellom kunst og kultur i Norge. De fleste vil være enige i at det er kunstopplevelsene – i ulike former – som er grunnsteinen i DKS. Mener vi da at DKS er en kunstnerisk institusjon? Og har man tatt inn over seg den store forskjellen mellom DKS som kunstnerisk institusjon og andre institusjoner som mottar statsstøtte; nemlig mangelen på en entydig kunstnerisk ledelse?
 
Generelt finner vi oppsiktsvekkende få diskusjoner om innholdet i DKS. På konferansen i Larvik fikk vi se produksjoner og eksempler fra kunstnernes arbeider i DKS. En kunstner var også hentet inn til paneldebatten. Likevel var det først og fremst de organisatoriske strukturene, og rammeperspektivene som ble diskutert. Også kunstneren i panelet betonte de praktiske aspektene, som at kvalitet i DKS kan handle om i hvilken grad skolen er forberedt eller ikke. Men forberedt på hva?
 
I DKS sitt andre tiår, mener vi at disse diskusjonene bør være de viktigste. Hvem velger kunsten, og på hvilke kriterier? Hva legges i kravene til kunstnerisk kompetanse, både med tanke på produksjon og formidling? Som nevnt har ikke denne institusjonen noen overordnet kunstnerisk leder: Hvem har da ansvaret for at denne kompetansen, er tilstrekkelig ivaretatt?
 
Dette fører oss over på grunnleggende spørsmål. Vet vi, etter ti år hvilken funksjon vi ønsker at DKS skal ha? Vet vi hvorfor vi ønsker at barn og unge skal oppleve kunst, og vet vi hvilken kunst som er viktig? Hvilken rolle ønsker vi at kunsten skal spille i unges liv? 
 
Fra konferansen. Fotograf: Ole Walter Jacobsen.

Kunstnerne og de unge

Definisjonsspørsmålet bør være med i tiden som kommer. Parallelt tror vi at arbeidet med de viktigste gruppene i DKS, de unge og kunstnerne, blir viktig. Under konferansen kunne man tenkt seg at deres stemmer var enda sterkere hentet inn. Deres tilbakemeldinger var i noen grad til stede på denne konferansen. Men som oftest var det – for kunstnernes del – i form av presentasjonen av egne prosjekter, og med en avhengighet til DKS i bunnen. I presentasjonen for en potensiell arbeidsgiver er muligens ikke kritiske tilbakemeldinger den mest naturlige inngangen, selv om vi har forståelsen av at kunstnerne ønsker seg bedre økonomiske avtaler og lenger tid til produksjon.
 
For skoleelevene sin del er poenget like viktig. Elevene er den viktigste målgruppen i DKS – og de to som var til stede poengterte nettopp dette: At det i fremtiden ikke burde kunne organiseres konferanser om kunst for barn og unge uten å ha flere unge stemmer med i samtalen.

Veien videre

Avslutningsvis i konferansen var det tid for visjoner, og dem var det mange av. I fremtiden skal elevantallet på en slik konferanse være større, og det skal være like stas å produsere kunst for barn som for voksne. Ti år er tross alt nokså kort tid, og om ti nye år vil man vite mer om resultatene i DKS. Visjonene for dette var heller ikke fraværende: man ønsker seg at DKS kan skape nye kunst- og kulturbrukere, samt løse innvandrings- og mangfoldsspørsmål gjennom å spre mangfold og kultur.
 
Plasseringen av visjonene til slutt i programmet gir likevel den utfordringen at de kan henge igjen som tomme ord i luften. I det kommende vil vi oppfordre skolesekken til å ta visjonene, og de kunstneriske diskusjonene, på alvor – og ikke stagnere i feiringen av seg selv. Artikkelen i Aftenposten kan oppleves urettferdig og tegner et mer eller mindre forenklet bilde av virkeligheten. Ikke desto mindre peker både den og de kritiske spørsmål som ble reist under konferansen på at organisasjonen har viktige aspekt å ta tak i – i sine neste ti år i drift.
 
 
 
Anette Therese Pettersen og Ida Habbestad, tidligere redaktører for kunstløftet.no
10.05.11
 

Kilder

 
Cathrine Hellesøy «En milliard skjevfordeles», sak i Aftenposten 6. april 2011
 
Morten Stenseng Gulbrandsen: «Skolesekk med passivt innhold» Intervju med Jorunn Spord Borgen i Q barnekultur [lesedato 21. april 2011]
 
Morten Stenseng Gulbrandsen: «Kulturdepartementet – Skolesekken er en ressurs» Intervju med Lubna Jaffery i Q barnekultur  [lesedato 21. april 2011] 

 


blog comments powered by Disqus

eksternt

Nettsted for anmeldelser av den viktigste skjønn- og faglitteraturen for barn og unge som utgis av norske forlag. 
gå til >>

 

Nettidsskrift for kritikk av profesjonell
kunst for barn og unge.
gå til >>