Kunstløftet

Kunstløftet / Artikler og debatt

Det pedagogiske paradoks

Fra prosjektet

Fra prosjektet "Se meg"

Kunst- og håndverksfaget i grunnskolen får strykkarakter av kunstnere, fagfolk og forskere. Samtidig retter museene stadig mer oppmerksomhet mot den yngre publikumsgruppen. Hvordan gi barn en reell introduksjon til å forstå og behandle kunst?

For ett år siden konkluderte den australske kulturforskeren Ann Bamford i rapporten Arts and Cultural Education in Norway med at den norske kunst- og kulturopplæringen var nedprioritert, mangelfull og tilfeldig. Etter å ha besøkt skoler, kulturskoler, barnehager og frivillig kulturliv landet over, opplevde Bamford kunst og kulturens status som noe veldig «koselig», men ikke spesielt viktig.

les oppslag om Bamford i Aftenposten >>

Kunstfagene kan gi barn estetisk kompetanse, men de representerer også øvelser i kritisk tenkning og selvstendige ytringer. Det trenger barn. Og voksne må lære å lytte til hva barn sier, ikke minst i skolen.

 

Visuell kompetanse

Avdelingsleder for Visuell kunst ved NISS Høyskole Eva Løveid Mølster mener en oppgradering av kunst- og håndverksfaget må prioriteres, ved å legge større krav på målbarhet og visuell kunnskap.

– I grunnskolen er det klare og relativt kravstore mål for både norsk- og matematikkfaget. Elevene skal beherske å lese og produsere ulike tekstsjangre og de skal beherske matematikkens språk og kunne bruke det til å løse kompliserte problemer matematisk. I kunst- og håndverksfaget ligger det per i dag kun et krav på elevene at de skal kommunisere visuelt, men ifølge kompetansemålene skal den visuelle kunnskapen oppstå gjennom å «diskutere» og å «skape». De aller fleste billedkunstnere har en solid visuell kompetanse, som gjerne mistolkes av oss vanlige folk, som «inspirasjon» eller «åndelighet», sier Løveid Mølster.

Den digitale publiseringsformen som internett og mer spesifikt sosiale medier har medført at alle de bildene vi publiserer, utgjør ett samlet bilde av oss.

 

Løveid Mølster trekker frem at mennesker har brukt bilder som kommunikasjons- og uttrykksmiddel i titusenvis av år. Hun mener det finnes et utall bildesjangere og gode redskaper og begreper for å beskrive bildespråk og komposisjonsformer.

– Det er klart at vi kan kommunisere visuelt uten teoretisk kunnskap om bildespråk, historien viser at vi kan det. Men behersker vi grunnleggende bildekunnskap i tillegg, gir det oss mulighet til å begynne å bruke og skape bilder bevisst. Å lære å lese og dermed også kommunisere med bilder handler om å kjenne til hvordan bilder er bygget opp, hvordan bilder kan brukes på ulike måter i ulike kontekster og hvordan en samling av enkeltbilder til sammen skaper en totalitet – et nytt bilde – eller det billedkunstner Eivind Lentz kaller «det femte bilde». Lentz har de siste åtte årene arbeidet med skape en større bevissthet om hvordan bildebruken har endret seg etter den digitale revolusjonen. Gjennom kunstprosjektet og nettstedet seemeg.no har han truffet mer enn 5000 elever og diskutert bildebruk med dem. Elevene har gjennom prosjektet fått i oppgave å presentere fire bilder av seg selv i ulike situasjoner. Lentz kaller resultatet for «det femte bilde». 

 

Fra prosjektet «Se meg»

Skolen studert gjennom kunsten

To utstillinger har det siste året drøftet utdanningssystemet på ulikt vis. I fjorårets gruppeutstilling Lære for livet på Henie Onstad kunstsenter ble skolen som institusjon sett gjennom kunsten. 21 historiske og samtidige kunstnere drøftet den frie tenkningens betingelser i skolen. Kunstprosjektene kritiserte skolen, samtidig som de fremmet alternativer for utdanning, utfoldelse og sameksistens. I den pågående gruppeutstillingen Jens på Hordaland kunstsenter ser man gjennom tre verk på hvordan kunnskap settes i system og formidles av samfunn, fellesskap og individ.

 


Fra videoen «Frihet forutsetter at noen er fri» av Ane Hjort Guttu.

 

Kunstneren Ane Hjort Guttu er aktuell i begge nevnte gruppeutstillinger med videoverket Frihet forutsetter at noen er fri (2011). Mens Løveid Mølster trekker frem de visuelle og formale aspektene, er Guttu opptatt av kunstens politiske og samfunnsmessige muligheter. I filmen diskuterer ni år gamle Jens hvordan han opplever det å bli tvunget til å følge reglene på Nøklevann skole, samtidig som han forsøker å bryte fri fra dem. Filmen viser en strømlinjet og skjematisk hverdag for elevene der stillesittende «regelryttere» premieres, mens debatterende «bråkmakere» loggføres. Det pedagogiske paradokset oppstår når man skal lære å bli fri i en institusjon som bygger på at man underordner seg. I en instrumentell og strukturert skolehverdag bør ikke kunstens uavhengige vesen reduseres.

Guttu mener kunstfaget i grunnskolen er i en krise.

– Slik jeg opplever det, er barns ytringsmuligheter i dagens skolesystem begrenset. Kunstfagene kan gi barn estetisk kompetanse, men de representerer også øvelser i kritisk tenkning og selvstendige ytringer. Det trenger barn. Og voksne må lære å lytte til hva barn sier, ikke minst i skolen, sier hun.

 


Fra videoen «Frihet forutsetter at noen er fri» av Ane Hjort Guttu.

Det femte språket

– Digitale publiseringsformer som internett og mer spesifikt sosiale medier har ført til at alle de bildene vi publiserer, utgjør ett samlet bilde av oss selv. Det representerer hvordan vi fremstår, og hvordan vi leser hverandre. Overordnet dreier dette seg også om den private og offentlige bildebruken.

Kunstneren har også gjennomført «See meg» som en del av Etterutdanningen for lærere ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Ifølge Lentz etterspør lærerne som deltok mer av denne type prosjekter. Etter å ha gjennomført flere hundre skolebesøk er konklusjonen hans klar.

– Den visuelle kompetansen i skolen er mindre enn minimal. Det eksisterer ikke kompetanse på å analysere bilder. Jeg tror det finnes en fremmedfrykt blant lærere – i mangel på visuell kompetanse våger de ikke å nærme seg billedspråket analytisk med elevene, i frykt for å komme til kort, sier han.

Lentz mener at den digitale revolusjonen har fått et negativt fokus i Norge, der man bruker skremselspropaganda. Selv tror han at vi har fått et nytt språk alle kan bruke.

Det pedagogiske paradokset oppstår når man skal lære å bli fri i en institusjon som bygger på at man underordner seg.

 

– Fremfor å hovedsakelig advare mot å bruke det digitale bildet, bør man i stedet diskutere hvordan man kan bruke det. Den digitale revolusjonen har skapt det femte språket i Norge. Alle snakker dette språket, umiddelbart og mellommenneskelig.

Etter å ha fulgt den digitale utviklingen sammen med barn og unge de siste åtte årene legges nettstedet seemeg.no ned til høsten. Nå håper Lentz at den kompetansen som er samlet opp kan videreføres og gjøres tilgjengelig i skolen.

– Min erfaring er at kunst- og håndverksfaget er redusert til ren håndverksundervisning. Vi må få samtidskulturen inn i undervisningen igjen, slik at elevene kan forstå og mestre denne vesentlige kommunikasjonsformen.

 

Ruth Hege Halstensen er kritiker og kurator.

 


blog comments powered by Disqus

eksternt

Nettsted for anmeldelser av den viktigste skjønn- og faglitteraturen for barn og unge som utgis av norske forlag. 
gå til >>

 

Nettidsskrift for kritikk av profesjonell
kunst for barn og unge.
gå til >>