Kunstløftet

Kunstløftet / Artikler og debatt

Pedagogiske fiksjoner – Parallellkritikken II

Fra Parallellaksjonens Sommerskole i Oslo Kunsthall.

Fra Parallellaksjonens Sommerskole i Oslo Kunsthall.

Parallellaksjonen eksperimenterer med alternative undervisningsformer, men hva er egentlig forholdet mellom pedagogikk og fiksjon i deres praksis?

"Hvis det finnes en virkelighetssans – og ingen vil vel tvile på at den har berettigelse – må der også finnes noe som kalles mulighetssans."
– Robert Musil, fra Mannen uten egenskaper.

 
1.
For en tid tilbake skrev jeg en kommentar på kunstkritikk.no under navnet "Parallellkritikken" hvor jeg antydet noen mulige svikter i Parallellaksjonens (PA) praksis – kanskje var det slik, skrev jeg, at gruppens uavklarte institusjonelle status medførte et sprik mellom idé og praksis. Til grunn for kjernen av argumentet lå PAs pedagogiske motivasjonstekst Jaques Rancieres Den ignorante skolemester. I denne boka hevdes det at en undervisningsform hvor kunnskap reduseres til noe kvantifiserbart som kan overføres fra en lærer som besitter kunnskapen til en elev som ikke gjør det, er en uheldig, ja direkte gal, pedagogisk formel. Fascinasjonen for andre undervisningsformer, hvor det klassiske lærer-elev-hierarkiet skulle byttes ut med en mer demokratisk modell ble, mente jeg i nevnte tekst, kanskje rehierakisert gjennom gruppens maskuline lederkultur. Dette var en måte og se sakene på. Men kan vi velge å se det på en annen måte? Kan vi se på deres praksis som litterær? Det er i hvert fall på sin plass å skissere et mulig bakteppe for å lese deres praksis som litterær. 
 
Fra Parallellaksjonens Sommerskole i Oslo Kunsthall.
 
PA er en gruppe som består av noen få mannlige medlemmer, nemlig Leander Djønne, Snorre Hvamen, Anders Dahl Monsen og Anders Smebye. PA har holdt en rekke undervisningsopplegg – i sommer var det Kunsthall Oslo som stod for tur. PA befinner seg et sted mellom undervisning, fest og kunst: flere av medlemmene opererer jo også som både lærere og kunstnere i andre sammenhenger. Skal vi dømme etter sommerskolen på Kunsthall Oslo, og den metaforbruk som ble brukt der, befinner vi oss i hvert fall langt inne i de maritime metaforene og fiksjonens verden: de forskjellige delene av skolens undervisningsopplegg ble titulert Squid, Sharks og Plankton. Det finnes kapteiner og utfarter i skjærgården, det finnes døpeseremonier som man (som sjømann) får når man krysser ekvator første gang, etc. Det finnes riktignok ingen Moby-Dick, ei heller Genet-homser i stramt lærantrekk her, men det risses opp en nærmest episk linje. Det er, naturligvis, ingen roman i konvensjonell forstand det er snakk om her heller, ei heller poesi. Den gjengse definisjon av «fiksjon» er, etter min mening, altfor snever. Det er ikke nok å skille mellom det som faktisk finnes og det som er funnet opp. Bare tenk på Jorge Luis Borges novelle Tlön, Uqbar, Orbis Tertius, hvor en rekke vitenskapsmenn og forskere går sammen om å lage et leksikalsk oppslagsverk av episke dimensjoner over et land som ikke eksisterer. Men gjennom plassen denne fiksjonen tar, og de ressursene som fremføres gjennom den, begynner faktisk det ikke-eksisterende å sive inn i det man oppfatter som virkelig. Dette er ikke så underlig som det høres ut – de fleste kulturelle fenomener har på et tidspunkt vært en fantasi eller et tankefoster. De fleste former for virkelighet har vært fiksjoner. 
 
Fra Parallellaksjonens Sommerskole i Oslo Kunsthall. 
 
Vi kan heller tenke oss fiksjonen her som en tilrettelegging av mulige scener for virkelighet som ikke rent faktisk foreligger, en oppfinnelse av en parallell virkelighetssone som strukturelt utvider den vi tenker på som fiksjonsløs, virkelig. Fiksjonen er ikke en størrelse som må være bundet til papir eller trykte bokstaver eller, for den saks skyld, noe annet tekstmedium som Kindle eller Ipad eller en eller annen ritualisert opplesnings- eller lesningssituasjon. Vi kan heller tenke oss litteraturen, og litteraturhistorien, som et knippe fiksjoner og teknikker som, om vi betrakter dem isolert, kan løsrives fra deres konvensjonelle plass i historien eller, som jo er det akutte her, deres materielle støtte. I første omgang gjelder dette mediene – boka, Ipaden, bokhandlersystemet, biblioteket etc – og deres materielle systemer av ting og praksiser. For det andre dreier det seg om en idemessig verden som, ad vanen, knyttes til slike materielle systemer. Vi kan ikke tenke oss boka og dens forskjellige undersjangre uten disse. De institusjonelle praksisene som opprettholder denne ideologien er jo også forlagssystemet, litteraturkritikken med dens ideer om en litteraturhistorie, en kanon, osv. Men kan vi ikke se på de rent tekniske aspektene, komposisjonsgestene, og bruke dem som modeller for andre typer produksjon og forståelse? Kan vi ikke sette de institusjonelle og materielle støttepunktene til side for en pragmatisk redistribusjon av litterære former og handlinger utenfor den snevert definerte litteraturdiskursen? Jeg tror Parallellaksjonen kan betraktes fra en slik vinkel – gruppens pedagogiske prosjekt trer også frem i et ganske annet lys om vi betrakter dem som fiksjonsskapere.
 
Fra Parallellaksjonens Sommerskole i Oslo Kunsthall. 
 
2.
Her kan det være på sin plass å berøre hvor "aksjonen" egentlig har sitt navn fra; en liten genealogi her kan være oppklarende. I begynnelsen av romanen Mannen uten egenskaper – som PA henter sitt navn fra – finnes en interessant distinksjon mellom virkelighetssans og mulighetssans. Det mulige, det som kunne ha vært, er ikke her en ren fantasi, men snarere en måte å forholde seg til verden på. Musil skriver: 

"En mulig opplevelse eller en mulig sannhet er ikke lik en virkelig opplevelse minus verdien "virkelig", men har, i hvert fall etter tilhengernes mening, noe høyst Guddommelig i seg, en glød, en flukt, en byggende vilje og bevisst utopisme, som ikke skyr virkeligheten, men tvert om behandler den som en oppgave og en oppfinnelse."
– Robert Musil, fra Mannen uten egenskaper.

 
Vi kunne, i forlengelsen av Musil her, tilføye at de med en mulighetssans behandler forholdet mellom det som finnes og det som ikke finnes som en mer fleksibel og kontinuerlig formbar størrelse enn de som vil insistere på fantasien og fiksjonen som noe som lar seg spalte ut av det såkalt virkelige. Den siste dagen av PAs sommerskole ble det sagt at aksjonens skole ikke var en definert størrelse, men snarere en gruppering av hendelser som kanskje bare i ettertid lot seg begripe – eller, om vi skal holde på vårt perspektiv her, som bare i ettertid lot seg fortelle. Denne siste dagen kunne også by på en del innlegg/forelesninger som fungerte som prismer for de foregående hendelsenes uklarhet. PA dreier seg, slik sett, ikke så mye om å aktivere en helt konkret politisk motkultur, men om å insistere på motkulturens form, på det område hvor utvidelsen kan finne sted og andre perspektiver på hegemoniske fortellinger om verden kan finne en grobunn. 
 
Fra Parallellaksjonens Sommerskole i Oslo Kunsthall. 
 
Som Borges skriver i forordet til samlingen Tlön, Uqbar inngår i er det galskap å skrive bøker på hundrevis av sider, når man kan legge frem samme sak på noen få minutter. Da er det bedre, mener han, "å late som disse bøkene allerede eksisterer og komme med et resyme, en kommentar". Eller kanskje bedre å vri på saken, fiksjonalisere den inn i et sted hvor betrakteren trekkes inn i utvidelsen. I en annen novelle av Borges skriver han om en viss "Pierre Menard", som, hevder Borges, rett og slett har skrevet Cervantes' Don Quijote roman på nytt uten en eneste forandring. Romanen er altså identisk, forfatterne er forskjellige. Man etablerer to forfatterpunkter. Dette er ikke meningsløst fordi forståelseshorisonten til de to forfatterne er radikalt forskjellig, noe som også gjør tekstene, og vurderingen av dem, heterogene, selv om ordlyden er identisk. Den som ser på denne teksten som meningsløs – fordi teksten vitterlig er uforandret og ikke kan forfattes to ganger – betrakter situasjonen med en begrenset virkelighetssans. Men de som ser Pierre Menards forfattergjerning som uttrykk for at det er mulig å lese den opprinnelige teksten som en annen tekst selv om det er den samme betrakter det hele med en mulighetssans. Det ligger en pedagogisk appell i dette som er kjernen i enhver parallell aksjon: det å lære noe dreier seg ikke om å tilegne seg en kunnskap om noe som allerede foreligger, men å opprette systemer hvor det som allerede finnes gjør andre typer viten mulig.
 
 
Kjetil Røed, kunstanmelder og redaksjonsmedlem i kunstløftet.no.
27.09.11

 


blog comments powered by Disqus

eksternt

Nettsted for anmeldelser av den viktigste skjønn- og faglitteraturen for barn og unge som utgis av norske forlag. 
gå til >>

 

Nettidsskrift for kritikk av profesjonell
kunst for barn og unge.
gå til >>