Kunstløftet

Kunstløftet / Artikler og debatt

Stemmer fra fortiden

Foto: Scanpix.

Foto: Scanpix.

Hvilken plass har hørespillet i en tid hvor både kunst og underholdning forsøker å aktivisere og stimulere samtlige av våre sanser samtidig?

Allerede i barnehagen ble jeg en ivrig hørespillytter. Med unntak av et par års opphold, har interessen holdt seg ved like helt frem til i dag. Siden min mor først innførte Lørdagsbarnetimen som en fast lørdagstradisjon har jeg brukt utallige timer foran radioer og stereoanlegg, jeg fordypet meg i NRKs arkiver, og jeg har også gått langt i å oppdrive hørespillinnspillinger i andre, mindre offisielle kanaler. Likevel har jeg alltid slitt med det som er og blir hørespillets store utfordring i vår tid, nemlig hvordan man unngår å la seg distrahere mens man lytter.

Sterke farger og blinkende lys

Det kan synes som om at det raskere og mer allestedsnærværende medieteknologien blir, det mer av en anakronisme blir hørespillet. Det at stadig flere velger å gjøre seg tilgjengelig for telefonsamtaler, tekstmeldinger, e-post, og varslinger fra Twitter, Instagram og ulike andre applikasjoner og tjenester døgnet rundt,(1) gir seg utslag i en altomfattende rastløshet som også påvirker dem som selv aktivt begrenser den rolle elektronisk kommunikasjon spiller i hverdagen. Kultur- og underholdningsprodukter rettet mot barn holder tritt med utviklingen, og preges i økende grad av sterke farger, blinkende lys og interaktivitet.

Dersom man ser på de siste hundre års mediehistorie i makroperspektiv vil man kunne følge en utvikling som går fra radio og stumfilm via lydfilm og tv til dataspill og datamaskinen som, takket være internett, samler alle medier i ett. Det er en utvikling hvor uttrykk som kun henvender seg til én av sansene erstattes av de som krever bruk av flere, og hvor mediene som sysselsetter publikum i størst grad vinner frem. Dataspill krever bruk av både øre, øyne og hendene – hvis da ikke hele kroppen – mens moderne datamaskiner byr på både spill og uendelig mange andre muligheter til å la seg distrahere av noe nytt så snart man begynner å kjede seg. Selv har jeg med tiltakende grad av uro registrert hvordan min egen evne til å lytte konsentrert til hørespill har blitt kraftig svekket på bare noen få år.(2)

Utdrag fra Radioteaterets hørespill Kongshavn - en politisk dramaserie i 12 deler.

Digitalisering av hørespillarven

I NRKs arkiver finnes det flere hundretalls timer med hørespill som ikke er tilgjengelig for publikum. En del av de mest populære og kulturhistorisk viktige produksjonene – primært krim og Ibsen-dramatiseringer – har vært lagt ut for salg; først på kassett og deretter CD, og i de senere år har også mer obskure innspillinger fra arkivet blitt tilgjengeliggjort som nedlastbare lydfiler. Men det dreier seg fortsatt bare om en brøkdel av det totale antallet hørespill som Radioteatret gjennom årenes løp har produsert, og i en mediehverdag hvor nordmenn takket være mobiltelefoner og MP3-spillere forbruker lydbøker og podcaster som aldri før, kan det synes underlig at statskanalen ikke har anstrengt seg mer for å få hørespillarven ut til folket.

Mens høye oppstartskostnader knyttet til fysiske formater tidligere satte klare grenser for hva det var forsvarlig å satse på av utgivelser, er det med dagens teknologi lite annet enn tilgangen på lydfiler som begrenser hva man kan gjøre tilgjengelig for publikum. Og i 2013 er digitaliseringen av den norske hørespillarven kommet langt; om ikke samtlige produksjoner nå finnes i NRK og Nasjonalbibliotekets felles digitale arkiv, er det ikke mye om å gjøre. Altså koker spørsmålet i praksis ned til hvorvidt publikum egentlig er interessert i å høre disse hørespillene.

Som et rent lydlig medium går hørespillet i mot de to viktigste kulturelle trendene i vår tid – nemlig visualitet og interaktivitet – og dermed er det i 2013 lett å se det som en akterutseilt medium hvis primære appell ligger i nostalgien.(3) Hørespillet stammer fra en tid da radioen var et naturlig samlingspunkt, og programmene noe man lyttet til med både oppmerksomhet og andektighet. I dag er radioen for lengst redusert til et sekundærmedium – noe man lytter til mens man gjør andre ting – og hørespillet, som krever vedvarende konsentrasjon over lang tid, fremstår i så måte som ute av takt med tidsånden. I motsetning til en ordinær podcast er de fleste hørespill såpass komplekse at de er dårlig egnet til å pause for så å fortsette når anledningen byr seg noen timer eller dager senere. Og på grunn av det bredere spekteret av virkemidler – som i mange tilfeller inkluderer total stillhet – krever formen også mer aktiv oppmerksomhet enn lydbøker.

Agnes Cecilia

Blant produksjonene i NRKs arkiv finner vi en anselig mengde hørespill for barn og unge, og flere av disse er av en slik kvalitet at det vil være synd dersom de skal støve ned i elektroniske databaser hinsides publikums rekkevidde. Et eksempel på et slikt minneverdig, utilgjengelig hørespill er Radioteatrets innspilling av Maria Gripes roman Agnes Cecilia (regi: Steinar Berthelsen), som første gang ble sendt i årsskiftet 1984/1985. Dette hørespillet – eller rettere sagt deler av det – hører med blant de viktigste kunstopplevelsene fra min egen barndom. Faktisk har minnene om Agnes Cecilia fulgt meg helt fra jeg første gang hørte stykket i barnehagealder og frem til jeg for noen år siden fikk mulighet til å høre det på nytt da jeg gjorde research til masteroppgaven min i NRKs arkiver. I de noenogtyve årene som forløp mellom disse to tidspunktene var Agnes Cecilia et sterkt, men utydelig minne som verken jeg eller min to år yngre søster – takket være bruddstykker av enkeltepisoder på gamle opptakskassetter – noensinne virkelig kunne gi slipp på.

På tvers av tid og rom

Agnes Cecilia er et av i alt seks hørespill Radioteatret har produsert basert på bøker og originalmanus av den svenske forfatteren Maria Gripe.(4) Gripe er best kjent for sine ungdomsbøker hvor unge mennesker havner i sentrum for høyst besynderlige tildragelser på tvers av tid og rom. Hovedpersonen Nora Hed bor sammen med sine fosterforeldre og deres jevngamle sønn, etter at foreldrene hennes omkom i en bilulykke. Når familien flytter inn i en ny leilighet i en gammel bygård får Nora raskt følelsen av at noen eller noe forsøker å komme i kontakt med henne. En gammel klokke begynner å gå baklengs, en bok med russiske folkeeventyr faller til stadighet ut av bokhylla, og i en knust vase finner hun en rekke små papirlapper med korte, kryptiske beskjeder skrevet av en ukjent person for mange år siden. Fortidens dunkle hendelser kaster lange skygger over Nora Heds liv, og hun er både nysgjerrig på hva som foregår og motvillig til å følge den kurs som de ukjente kreftene har staket ut for henne.

Agnes Cecilia åpner med at Nora får en mystisk telefon fra en person som forholder seg til tid på en annen måte enn hun selv gjør. Tanken om at tid er en kompleks størrelse som – lik havet med dets usynlige understrømmer, som Noras fosterbror Dag uttrykker det – beveger seg i mange retninger på én gang, er et tema som går igjen i flere av Maria Gripes fortellinger. I denne sammenhengen tjener de ulike tidsoppfatningene som en takknemlig innfallsvinkel for å forstå hørespillets plass i dagens mediebilde: Som den mystiske telefonoppringningen taler Agnes Cecilia til oss fra en annen tid – en tid da barn og unge kunne forventes å sette seg ned for å følge en lang og komplisert slektshistorie med overnaturlige elementer slik den utspilte seg over ni noenogtjueminutter lange episoder. For å oppleve Radioteatrets versjon av Agnes Cecilia måtte man altså ikke bare benke seg ned lørdag ettermiddag og lytte oppmerksomt til fortellingen – man måtte gjenta dette ni lørdager på rad, og holde styr på hva som hadde skjedd fra gang til gang.

I en tid hvor den visuelle og lydlige stimulien synes både allestedsnærværende og langt mer påtrengende enn det 80-tall da Agnes Cecilia ble unnfanget, er det vanskelig å forestille seg at en slik hørespillutsendelse ville finne et publikum. Det å opprettholde et tilstrekkelig nivå av konsentrasjon gjennom én halvtimelang episode av et hørespill representerer en utfordring for mennesker som er akklimatisert til dagens mediehverdag, og det å ukentlig skulle tre inn i denne verdenen og opprettholde både oppmerksomhet og interesse i over to måneder i strekk, synes nærmest utenkelig når det man hører ikke har noen visuell forankring, og man dessuten ikke har mulighet til å stoppe og spole tilbake.(5)

 


Skuespillere med manusark og utstyr for lydeffekter i et radiostudio i Nederland 1949. Foto er hentet fra wikipedia.no.
 

Stoppe og spole

De fleste som har befatning med den yngre garde er klar over hvilken uhyggelige tiltrekningskraft elektroniske skjermer utøver på barn, og mange har også med skrekkblandet fascinasjon observert hvordan barn helt ned i ett-toårsalderen intuitivt manøvrerer seg frem på iPader og andre touchbaserte duppeditter. Hørespillet står i fundamental opposisjon til alt dette. Hørespillet byr ikke på andre bilder enn de lytterne lager selv, og den eneste formen for interaktivitet består i muligheten til å stoppe og spole – gitt, vel å merke, at stykket er tilgjengelig i noen av kjøpeformatene; dersom det sendes på radio består interaktiviteten ganske enkelt av muligheten til å skru av.

På sitt beste er hørespillet en inngang til en verden ved siden av – en usynlig dimensjon hvor alt er laget av lyd, og hvor den ellers så essensielle synssansen gjøres overflødig. For å få maksimalt utbytte av hørespillet er man avhengig av å sette kroppens rastløshet ut av spill, enten ved å gli inn i en nærmest meditativ tilstand eller ved å sysselsette den med enkle mekaniske oppgaver, som tegning, oppvask eller håndarbeid. NRK har i praksis sluttet å produsere hørespill myntet på barn og ungdom, og den offisielle holdningen har i de senere år vært at barn setter stor pris på hørespillet som kunstform når de blir presentert for det, men at det å få denne målgruppen til å velge hørespillet fremfor andre medieopplevelser er en såpass utfordrende oppgave at det ikke forsvarer sin – i radiosammenheng relativt sett store – andel av lisenspengene.

Unike opplevelser

Dette er ikke noe som kun gjelder barn. Hørespillet er en kunstform som både fordrer et overskudd av tid og en grad av konsentrasjon som mennesker i Vesten ikke lenger er vant til å investere i kultur- og underholdningsprodukter som man befatter seg med i sitt eget hjem. Det er åpenbart at dette gjør hørespillet lite konkurransedyktig i et medieklima som dyrker det umiddelbare, det visuelle og det interaktive, men samtidig innebærer nettopp denne fundamentale annerledesheten at det representerer en verdifull motsats til rådende trender.

I NRKs arkiver finnes en rekke hørespill myntet på barn og unge, og de beste av dem er kunstverk som byr på unike opplevelser for den som har tid og lyst - og mulighet. I en tid hvor det brukes stadig mer penger på kultur for nettopp denne målgruppen, er det besynderlig at det ikke vies midler til å tilgjengeliggjøre og formidle denne unike arven.

 

Aksel Kielland er skribent. Bor i Oslo.



(1.) Dette er riktignok langt mer utbredt blant mennesker som skriver og leser artikler om denne tematikken enn befolkningen som sådan.

(2.) Det er verdt å nevne at der radioarkivet på Marienlyst inntil for bare et år siden hadde egne lytterom med stereoanlegg tilgjengelige for personer som ønsket å gjøre research, er man i dag henvist til lytteplasser med datamaskiner og hodetelefoner adskilt av lave skillevegger inne i researchavdelingens bibliotek. Dette er formodentlig et utslag av en forestilling om at den typen ro og lytteropplevelse de gamle rommene tilbød ikke lenger er nødvendig.

(3.) I de siste årene før programmet ble nedlagt i 2010, var 80% av Lørdagsbarnetimens lyttere over 40 år.

(4.) De andre er Pappa Pellerins datter (1971), Nattpappaen (1972), Elvis Karlsson (1977), Tordivelen flyr i skumringen (1979) og Elvis! Elvis! (1980)

(5.) Denne problematikken er åpenbart noe NRK og Radioteatret er klar over, og de siste årene har de gjort påskekrimmen – som er den nyproduksjonen det hvert år knytter seg størst forventninger til – tilgjengelig i sin helhet – med mulighet for spoling – på NRK.no allerede før første episode har blitt sendt på radio. 

 


blog comments powered by Disqus

eksternt

Nettsted for anmeldelser av den viktigste skjønn- og faglitteraturen for barn og unge som utgis av norske forlag. 
gå til >>

 

Nettidsskrift for kritikk av profesjonell
kunst for barn og unge.
gå til >>