Kunstløftet

Kunstløftet / Artikler og debatt

Overveldelse lar seg ikke planlegge

Tomas-toget. Kilde: wikimedia commons

Tomas-toget. Kilde: wikimedia commons

Hvis barna våre skal etablere noe eget forhold til kunsten, må de oppleve at kunsten snakker til dem med en stemme som ikke bare er vår. Å legge til rette for dette er foreldreformidlerens egentlige, umulige oppgave.

Jesus går på vannet. Kilde: wikimedia commons

I Da de kom inn i graven, så de en ung mann sitte på høyre side, kledd i en hvit, lang kjortel, og de ble forferdet. Men han sa til dem: «Vær ikke forferdet! Dere leter etter Jesus fra Nasaret, den korsfestede. Han er stått opp, han er ikke her. Se, der er stedet hvor de la ham! Men gå og si til disiplene hans og til Peter: ‘Han går i forveien for dere til Galilea. Der skal dere få se ham, slik som han sa dere.'». Da gikk de ut og flyktet bort fra graven, skjelvende og ute av seg. De sa ikke et ord til noen, for de var redde. (Mark. 16, 5-8.)

Slik slutter den opprinnelige versjonen av NTs eldste evangelium, Markusevangeliet. En ung mann sitter i graven og ber kvinnene fortelle disiplene at Jesus har stått opp fra de døde. Men det gjør de ikke. For de var redde. I Bibelen vil du nok finne noen linjer til, der Jesus viser seg for disiplene og alt ordner seg likevel. Men disse er føyd til i etterkant av en redaktør, som for å dekke over skandalen i at formidlingen av det glade budskap gikk skeis fra dag én.

Disiplene er ikke bedre enn kvinnene i krypten. Når Jesus kommer strenende på vannet i sjette kapittel, tror disiplene, som befinner seg i en båt, at han er et spøkelse, og blir livredde. «Vær ved godt mot, det er meg!» sier Jesus, men til ingen nytte. «Hjertene deres var harde», konkluderer Markus lakonisk. Når Jesus forteller disiplene noe lurt, tror de ikke på ham, eller de misforstår, eller de retter på ham, og så blir det bare tull alt sammen. «Begriper og forstår dere ennå ingenting?» spør Jesus, men disiplene er like blanke, og Jesus lar seg aldri temme av snusfornuften deres. Markusevangeliet er frelseshistorien som diabolsk farse. Judas Iskariot forråder ikke Jesus fordi han er en dårlig disippel, men fordi han er en disippel.

Når jeg lar Markus stå som skytsengel for en tekst om foreldres forsøk på å formidle kunst til barna sine, er det ikke for å antyde at vi er frustrerte kristusfigurer som må oppdra dumme unger. Nei, det er selvsagt vi som er disiplene – redde og dumme formidlere av noe vi ikke helt forstår.

Å sosialisere barna inn i kunsten

Jeg snakker for meg selv. Nest etter kjærligheten er det kunsten som har fylt mitt eget liv med mening. Barna mine arver neppe mye jordisk gods, men kunstgleden – evnen til estetiske erfaringer som åpner for refleksjon – vil jeg gjerne gi dem. Det finnes mange institusjoner som vil formidle kunst til barn, men det er i hjemmet det begynner. Der sosialiserer vi etter beste evne barna våre inn i kunsten, eller i det minste inn i vårt eget kunstsyn. Men sosialiseringen er ikke nødvendigvis i kunstens interesse.

Jeg har lært langt mer om datteren min ved å leke med barbiene hennes, enn hun har lært ved å være med meg i museer.

 
Markus' disipler er dumme fordi de så gjerne vil at alt skal henge på greip. Men så gjør det ikke det. Når disiplene spør ham om lignelsene, forklarer Jesus at han bruker dem for at de han snakker til skal «se og se, men ikke skjelne, høre og høre, men ikke forstå, så de ikke vender om og får tilgivelse». Forvirring og blokkering er målet, ikke forståelse og omvendelse. Til disiplene sier han: «Når dere ikke forstår denne lignelsen, hvordan skal dere da forstå noen annen lignelse?» Men selv når de får lignelsene forklart, skjønner disiplene ingenting (Mark. 4, 12-13).

Det vi lærer om Markus av dette, er at han plasserer seg selv i opposisjon til disiplene, de dårlige formidlerne av det viktige budskapet. Hos Markus er Jesus Hercule Poirot, disiplene Hastings, og Markus selv Agatha Christie. At disiplene ikke skjønner, betyr ikke at man ikke kan forstå. Evangelieleseren kan forstå mer enn disiplene gjorde, selv om de altså tråkket rundt sammen med Guds sønn hver bidige dag. Poenget står. Evangeliene omvendte langt flere enn disiplene gjorde. 
 
Det vi kan lære av Markus er at sosialiseringen inn i kunsten har sine metodiske begrensinger. De første årene av våre barns liv snakker kunsten til dem gjennom oss, foreldrene. Det er vi som leser høyt for dem, vi som trekker dem med til museer og på festivaler, vi som prøver å tilrettelegge for at de skal føle seg hjemme blant alle formene.

En fundamentalt åpen barnekultur

Det finnes en masse kultur som bistår oss i dette prosjektet, kunst som liksom henvender seg til barn, men som vel mest forsøker å stryke de penge- og kulturkapitalsterke foreldrene medhårs. Gjennom museumsklubber for barn og barnedager på voksenfestivaler venner barna seg til å ferdes i kunsten. Men mer enn de lærer om kunst, vil de lære om oss og vår smak. De gjør det fordi vi synes det er viktig, og barn vil jo helst være lojale mot sine foreldres smak og preferanser. Men vi kan ikke regne med at det er her, i vår skygge, at de skal blomstre. Kunsten blir en ting i verden, men er det noe verden er full av, er det ting.

I tiden før jeg skulle bli far, hadde jeg en ufattelig naiv drøm. Så snart sønnen min var født, skulle jeg utsette ham for kunst.

 

Hvis barna våre skal etablere noe eget forhold til kunsten, må de oppleve at kunsten snakker til dem med en stemme som ikke bare er vår. Å legge til rette for dette er foreldreformidlerens egentlige, umulige oppgave. Men vi får hjelp, så klart. Det finnes barnekultur, altså slikt som henvender seg direkte til barna. Vi forventes å utsette ungene våre for alt fra Torbjørn Egner og Asbjørnsen og Moe til Prøysen, Disney og Chaplin, og de fleste av oss gleder seg til det. Disse kulturbærerne tilhører samfunnets solfylte fellesområder, og er sjelden knyttet til konflikter og problemer utover spørsmålet om modernisering av rasistiske klassikere.

Barbie. Kilde: wikimedia commons

Barnekulturen er fundamentalt åpen: Noe kommer inn, noe forsvinner ut, og foreldrene må henge med for ikke å bli akterutseilt. Tegneserier og Anne-Cath. Vestly har mistet fascinasjonskraft, mens nettbrett og spillkonsoller er overalt. Hayao Miyazakis filmer er enda bedre enn Pixars, som igjen er på høyde med gammel Disney. Lite slår Astrid Lindgren som høytlesning, men det finnes mer enn nok nytt og annerledes som fungerer nesten like bra.

Barnekulturen vrimler også av slikt som en del foreldre helst vil skjerme barna sine for, men som uansett er overalt der barn møtes. Foreldre klager ofte over at ungene ser og foretrekker ting de selv verken liker eller forstår, men som oftest tar de feil. Barnas mediematrise er en annen enn foreldrenes, og deres smak er pragmatisk. Barn vet godt hvordan de kan bruke også det vi voksne synes er dårlig. Det viser seg i barnas egen kunst, leken, det skjøre mediet der de formidler virkeligheten sin til alle som kan se. Jeg har lært langt mer om datteren min ved å leke med barbiene hennes, enn hun har lært ved å være med meg i museer. Formidling er enten toveiskjørt eller en blindvei.

Ufattelig naive drømmer

 
Marcel Proust. Kilde: wikimedia commons
I tiden før jeg skulle bli far for første gang, hadde jeg en ufattelig naiv drøm. Så snart sønnen min var født, skulle jeg utsette ham for kunst. Jeg så det for meg. Der skulle han ligge i den lille sengen sin og finne roen, mens jeg satt ved siden av og leste høyt fra Proust. Setningssløyfene skulle slynge seg mykt ut i rommet mens han slumret, og liksom umerkelig rydde plass i sjelen hans for alt det som ga livet mening. Jeg skulle spre kunstbøker utover stuegulvet og la ham utforske formenes verden på egenhånd. Ved siden av skulle det ligge fargestifter og blanke ark. Fra stereoen skulle det strømme en perfekt miks av jazz, hiphop og Lee Hazlewood. Alt skulle bli så fint. Og jeg skulle få lest ut Proust.
 
Ni og et halvt år senere har jeg lest mer om Tomas-toget enn om Swann og Marcel. Men den var så forlokkende, denne drømmen om å skape perfekte omgivelser der den lille stakkaren liksom skulle suge til seg alt det jeg syntes var viktig, som en hersens madeleinekake dyppet i te. Problemet er jo bare at teen ikke trekker inn i akkurat denne kaka, med mindre kaka selv har bruk for den.

Barnets motvilje

Det dummeste vi kan gjøre, er å undervurdere barnas innebygde motstand. Min mor ville at jeg skulle lese Dostojevskij, så derfor unngikk jeg ham og leste heller Sagaen om isfolket, som hun selv stakk seg unna med. Da jeg leste Forbrytelse og Straff på universitetet skjønte jeg jo at hun hadde hatt rett. Dostojevskij var bedre enn Sandemo. Men barnets motvilje er ikke bare en ubestridelig rett, den åpner også for overraskelser og åpenbaringer, og river hull i tradisjonens tvangstrøye.
 
David Copperfield. Kilde: wikimedia commons
Drømmen var dessuten et pinlig forsøk på å kompensere for min egen relativt kunstfrie barndom. Jeg vokste opp på veddeløpsbanen, ikke i museene. Kunsten fant jeg mest fordi foreldrene mine tidlig utstyrte meg med et lånekort og slapp meg fri i biblioteket, der krimhylla lokket når barneavdelingen ble for trang. Hjemme hadde vi en beskjeden bokhylle, og i den sto David Copperfield i voksenutgave. Det var slik en forlokkende tittel at jeg hadde forestilt meg hva den handlet om hundrevis av ganger før jeg leste den: En gutt og en rufsete hund løp smilende nedover gaten sammen og det var sol. Selvsagt burde jeg visst bedre. Jeg hadde jo lest Oliver Twist og flere andre Dickens-romaner i barneversjon. Men David Copperfield var annerledes, for den fantes ikke i GGG-utgave, og dermed kunne jeg bare fantasere. Da jeg en dag tok mot til meg og plukket boka ut av hylla, skamfull over å på en slik måte signalisere at jeg ikke lenger anså meg selv som et barn, overveldet den meg totalt. Mitt første voksenkunstminne er fra kjøkkenet hjemme. Jeg sitter og gråter fordi David Copperfield har blitt sendt på skole langt hjemmefra, der alle er slemme og han må gå med lapp på ryggen hvor det står at han biter. Når han endelig får brev hjemmefra, er mammaen hans død. Jeg gråter så jeg ikke klarer å puste.
 
Det er et fint, men nedslående minne. For overveldelse er vanskelig å planlegge. Når David Copperfield slo meg i bakken, var det også fordi den brøt totalt med mine egne forventninger og forestillinger om hvordan kunsten og verden egentlig var. Ikke solskinn og hund, bare bunnløs smerte og døde mødre.

Nummenheten er kunstens skygge

De som har greie på slikt sier at vår tid kjennetegnes av en annen type overveldelse, at den voldsomme informasjonsmassen gjør oss numne. At vi foreldre bidrar til nummenheten med vårt mas og vår bydende smak er neppe til å unngå. Heller ikke kunsten går klar. I sommer måtte jeg trøste en student som brøt sammen etter en omvisning på Astrup Fearnley Museet, på grunn av en overdose sex i de utstilte verkene. Etterpå tenkte jeg ikke at det var henne det var noe i veien med, men oss andre, vi som hadde vent oss til alt og ikke følte noe mer.
 
Sapfo. Kilde: wikimedia commons
Nummenheten er kunstens skygge. Men bare kunsten kan hjelpe oss å forstå det overveldende, som har vært dens arbeidsfelt siden Sapfo for over 2600 år siden skrev om hvordan Eros skjøt små, fine flammer inn under huden hennes til hun trodde hun skulle dø: 'själva tungan ligger i band, och plötsligt / ilar genom köttet den fina lågan, / jag förlorar synen, i örats gångar / børjar det ringa'.(1)  Erfaringen Sapfo beskriver kan vi ikke selv formidle til barna våre, men den blir deres så snart de slutter å være barn. Da står Sapfo der. Hun isolerer og kombinerer sanseinntrykkene til de når et overveldende punkt, og plutselig står vi der og betrakter både henne og oss selv utenfra, i et felles sammenbrudd: 'jag liknar mest en / döende'.
 
For det er ikke vi som formidler kunsten. Kunsten formidler det vi selv ikke kan si. Det beste vi kan håpe på, er å bidra til å skjerpe barnas sanser nok til at de vil kjenne den igjen selv når den en dag kommer gående mot dem som et spøkelse på vannet.


Marius Emanuelsen (f. 1973) er litteraturviter og kritiker. Han skriver om litteratur og musikk for blant annet Morgenbladet, barnebokkritikk.no, jubel.fm, ENO og Kunstløftet.
 



1) Sapfo, Fragment 31, Hjalmar Gullbergs oversettelse 
 
 

 


blog comments powered by Disqus

eksternt

Nettsted for anmeldelser av den viktigste skjønn- og faglitteraturen for barn og unge som utgis av norske forlag. 
gå til >>

 

Nettidsskrift for kritikk av profesjonell
kunst for barn og unge.
gå til >>