Kunstløftet

Kunstløftet / Artikler og debatt

La de små barn komme inn

Foto: Vibeke Emilie Steinsholm Foto: Vibeke Emilie Steinsholm Foto: Vibeke Emilie Steinsholm Foto: Vibeke Emilie Steinsholm Foto: Vibeke Emilie Steinsholm Foto: Vibeke Emilie Steinsholm Foto: Vibeke Emilie Steinsholm Foto: Vibeke Emilie Steinsholm Foto: Vibeke Emilie Steinsholm Foto: Vibeke Emilie Steinsholm Foto: Vibeke Emilie Steinsholm Foto: Vibeke Emilie Steinsholm

"La de små barn komme inn" av billedkunstner Vibeke Emilie Steinsholm er en kunstinstallasjon, en forteller-performance og et refleksjonsverksted i kirkerom som berører tema overgrep og vold mot barn.

Prosjektet ble første gang gjennomført i Brønnøy kirke 19. – 21 februar 2015. 
 
Primær målgruppe er barn i alder 10 – 16 år. Men prosjektet kan også gjennomføres med voksne som jobber med barn, og med mindre barn i alder 5- 9 år. Formidling og refleksjon/ samtale tilpasses de ulike alderstrinn. 
 
I Brønnøysund var det 8 klassinger i Brønnøy, Barnehagepedagoger, Helsesøstre og psykisk helsearbeidere som besøkte installasjonen. I tilegg var det en dags åpen visning for et alment publikum. 
 
Tema og uttrykk i innstallasjonen er basert på mine egne barndomserfaringer. Jeg ønsker å gi et innblikk i  stemninger og den tanke og følelses verden som preget meg som barn i en voldsbelastet familie. Målet er å skape gjenkjennelse og forståelse og ikke minst ønsker jeg å bryte tabu rundt et vanskelig tema. Jeg har valgt å være åpen med at dette er min erfaring i den tro at det kan berøre unge mennesker og voksne som jobber med barn. Og at det kan føre til en direkte dialog rundt temaet i utstillingen. 
 
Kirkerommet som vinsningssted er valgt for å gi ei verdig ramme rundt et sårbart tema og fordi de fleste opplever kirkerommet som et rom for refleksjon og ettertanke. Kirken og menigheter som institusjoner er i berøring med barn og ungdom, og mange barn og unge har opplevd overgrep av voksne med tilknytning til kirken. Valget av kirkerom som arena for utstillingen trekker dermed også denne problemstillingen fram i lyset. 
 
Om utrykket I installajonen benytter jeg klassiske tekstile uttrykk som broderier, bevikling , søm strikking og papirklipp. Et viktig bærende element i installasjonen er håndskrevne tekster i papirklipp. I lange lenkede setninger på gulvet, kan den som ønsker lese bruddstykker fra mørke barndomsoppplevelser. Parralelt med disse tekstene er det også håndskrevne utklipp fra salmenes bok i bibelen med statement som forsvarer og trøster det utsatte barnet. Har ønsket å bringe dette inn som et statement om håp. Sammen med collager blir dette til en ekspressivt, sart og samtidig dypt smertelig statement om et barneliv et sted i Norge på1970 tallet, et barneliv  som også kunne vært levd NÅ.
 
Kontekst Det er ikke enkelt å beskrive, den kunstneriske dimensjonen og utfordringen i å lage ei ustiling rundt et tema som i så stor grad berører mitt eget liv. Det er heller ikke enkelt å lage ei utstilling og formidle inn mot barn, når tema er basert på et av de sterkeste tabu som finnes i vår kultur. Det siste året har det vært store oppslag i media i forbindelse med kampanjer for å få belyst temaet. Mange av oppslagene har vært knyttet til enkeltsaker som personifiserer den skrekk og gru som finnes i disse sakene. Fokus i media er bra, spesielt hvis, hvis det i noen oppslag også kan drøftes på et dypere plan enn bare de skrekkelige overskriftene og enkeltsakene. Min reaksjon på alle mediaoppslagene har vært blandet… på den ene siden er jeg glad for at vi lever i en tid der det går an å ha et offentlig ordskifte om dette. Samtidig har jeg følt et sterkt behov for avstand. Det blir for nakent og for kaldt.  Jeg tenker: hvilken hjelp har de barna  som opplever overgrep av de grusomme beskrivelsene rundt avdekking, skyld og straff. Får disse barna hjelp? Får overgripere hjelp?  Sjøl om jeg har disse erfaringene i eget liv, så har jeg vegret meg. Det kjennes ut som de barna som i dag opplever det samme som jeg en gang gjorde, slippes ut i en verden hvor de faller ut av oppslagene og ingen tar vare på dem. Kanskje er dette en følelse som også handler om projeksjon av mine egne erfaringer. Men denne reaksjonen på mediaoppslagene har faktisk også vært en av mine motivasjoner for å lage prosjektet og utstillingen La de små barn komme inn. Utstillingen og formidlingskonseptet med dialogverksteder i kirken i Brønnøysund er et forsøk på å skape en annerledes, kanskje mer menneskelig, ærlig og forståelsesbasert ramme for å kunne nærme seg et tabubelagt og skremmende tema. Jeg har brukt min personlige historie og mine barneerfaringer som bakgrunn og prøvd så godt jeg har kunnet å si noe via et visuelt språk om hvordan jeg følte, tenkte og handlet som barn i en tiltider dysfunksjonell familie. Dette er det jeg har lagt ut i kirkerommet både i form av en installasjon og i form av en fortellerperformance som jeg framfører i installasjonen. Det tredje viktige momentet er den dialogen og den refleksjonen som foregikk sammen med de menneskene som besøkte installasjonen. Jeg vil prøve å si noen om mine erfaringer og observasjoner rundt denne dialogen. 
 
La de små barn komme inn, er som tittelen jo også tilsier, spesielt rettet inn mot barn og unge. For meg indikerer tittelen at barn skal være velkommen inn med alle sine erfaringer som mennesker.  Men prosjektet  inviterer også voksne mennesker inn. For kanskje er det sånn at vi alle, på tross av samtidens begjærlige her og nå fokus, bærer med oss erfaringer, følelser og tanker fra alle stadier av livet. At vi forhåpentligvis har en forbindelse til vår egen barndom som kanskje kan si oss noe klokt om hvordan barn trenger å bli sett og hørt. 
 
Ide utvikling og produksjon Prosessen med å lage denne utstillingen har tatt tid. Temaet berører meg personlig og det har vært viktig at jeg hadde en følelse av avklarthet og ro før jeg laget utstillingen og viste den ut til publikum. Alle kunstneriske prosesser innebærer ofte en frykt for å bli synlig. Og i tilfeller hvor traumer fra barndom berøres så tydelig kan frykten for å bli synlig være stor. Å overvinne denne frykten eller ta den med seg ut i det kunstneriske rommet har vært et viktig mål for meg. Dette handler jo også om å stille seg sårbar og tydelig med livserfaringer som ikke er av de enkleste. Min motivasjon er i dette at også de mest tabubelagte  livserfaringer skal ha et tydelig rom i kunsten. I forhold til overgrepsproblematikk har aksept vært varierende i kunsten. Og det er interessant for meg å høre at direktør ved Munch museet Stein Olav Henriksen tydeliggjør  det problematiske forholdet kunstscenen i Norge har til barns mørke erfaringer… når han i diskusjon rundt utstillingen Melgård + Munch sier at barns mørke erfaringer bør ha en gjenklang også i kunsten. Hans utsagn her står jo også i kontekst med Kjetil Røed sin artikkel i Aftenposten hvor han foreslo en veiledende aldersgrense for Melgårds utstilling. Sjøl om dette var aller mest begrunnet i bilder som viser vold og død. Jeg er veldig glad for de problemstillingene som har kommet fram i denne debatten, det letter kanskje forståelsen av at det i alle miljøer, til og med der det skulle være mest rom for det mørke, også finnes tabuer og regler for hva som er korrekt å løfte fram. Når det er sagt mener jeg at det er nødvendig å kunne diskutere kunstnerens etiske ståsted også i forhold til Melgårds utstilling. Kanskje er det viktigste i den forbindelse at formidlerne av utstillingen hjelper et ungt publikum i gang med refleksjon rundt de etiske spørsmålene utstillingen stiller oss overfor. 
 
I andre kunstarter som litteratur, illustrasjon og film synes det å være et større rom for å bringe inn overgrepserfaringer som er basert på egne erfaringer. Jeg tenker på bøker som Never mind av Edward St Aubyn som gir innblikk i et grusomt oppvekstmiljø i en engelsk overklassefamilie, Margareth Skjelbreds Gulldronning Perledronning hvor hovedvekt er lagt på hvordan ei lita jentes traumer sakte repareres og belyses ved god støtte fra en omsorgsfull bestefar og ikke minst Mine fem år som far der Bjarte Breiteig  prøver å portrettere en overgriper. Innen litteraturen har diskusjonen rundt hva barn skal kunne lese og ta del i av fortellinger og problemstillinger i forhold til traumatiske barndomsopplevelser vært i gang lenge. Jeg vil ikke inn i denne diskusjonen her, men viser til et intervju med den amerikansk- jødiske barnebokforfatteren Maurice Sendak "On life and death: the last interview" hvor han på slutten av intervjuet statuerer på bakgrunn av sin lange erfaring med å formidle alle sider av livet til barn.
 
"On the discussion on children, the fantasy of children and the language of children… i said anything i wanted because i do not believe in children, i do not believe in childhood, i do not believe in the demarcation…. You must not tell them this you must not tell them that. You can tell them anything you want, just tell them if it is true, If it is true you tell them." 
 
Jeg forstår dette utsagnet som at barn også er mennesker som har opplevelser på godt og vondt og at av respekt for barn kan man fortelle dem om erfaringer fra livet, også fra de voksnes egne barndom. Så lenge disse opplevelsene er sanne menneskelige opplevelser, og selvfølgelig formidles i et begripelig språk.  
 
Et av hovedproblemene i voksnes møter med barn er vel at vi som voksne har forestillinger om hva barndom skal være. Og at noen av disse forestillingene inneholder bilder som gjør oss blinde for hvordan det faktisk er å være barn. I mitt tilfelle, som hadde en oppvekst på 1970 tallet var barndomsprojeksjonen at barn skulle skånes for livets vanskelige realiteter og de skulle vokse opp mest mulig problemfritt. For oss som ikke hadde en slik idyllisk barndom ble det et alt for stort gap mellom forestilling og virkelighet. Og det fantes ikke ord eller bilder for den vanskelige virkeligheten, dermed ble dette et stumt og billedløst privat rom som ikke gav gjenklang i kulturen utenfor.  Slik er ikke situasjonen i dag, men det trengs stadig stemmer og bilder, innenfor flere kunstarter, som tar opp de aller mest vanskelige tema som berører barndom. 
 
Min erfaring og responsen på prosjektet La de små barn komme inn er at det er et  behov for kunst som belyser og berører de vanskelige og tabubelagte tema i det å vokse opp. Den dialogen som oppsto i og i etterkant av min utstilling bekrefter dette for meg. 
 
Utstillingen med refleksjonsverksted for unge.  Jeg hadde en dag med formidling inn mot 8 klassinger fra skoler i Brønnøysund. Ungdommene kom i grupper på 12- 20 stk og det er vel ingen stor overraskelse at jeg fikk best direkte dialog med de minste gruppene. 
Ungene kom inn i kirkerommet gjennom hovedinngangen i -vest, ble ønska velkommen og fikk melding fra meg om å gå inn og se på det som var i kirka , før de kunne sette seg i kirkebenkene. De gikk rundt og så og jeg fulgte med på hvordan de nærmet seg figurer, tekst osv. Etter ca 5 min ble de bedt om å sette seg lengst fram i kirkebenkene innen god rekkevidde av min blikk-kontakt. Jeg presenterte rommet med symboler og fortalte litt om hvorfor jeg hadde denne utstillinga i kirka. At jeg føler at det er et høytidelig rom, at det finnes et godt dagslys, at rommet er åpent og at det er god gulvplass og ikke minst at i dette rommet har det vært mange mennesker helt fra 1200- tallet i alle livets stadier.  Alle disse menneskene har vært der med sine liv, sine hemmeligheter, sine gleder og sorger. Men ikke alle forteller om sine hemmeligheter i dette rommet. Som regel er det prester og noen få andre som snakker og leser. Vinkler så inn på at jeg vil fortelle en historie fra min barndom som ikke er av de enkleste, men som kanskje allikevel kan være gjenkjennelig for mange. Så leser jeg en fortelling jeg har skrevet. Ungene satt alvorlige og fulgte nøye med. Jeg valgte å lese dette som en tekst. Dette har sammenheng med at det er en lang tradisjon med formidlende tekstlesning i kirka og at jeg bruker mye tekst i installasjonen. For meg var dette også et bevisst valg i forhold til det å skape en liten distanse til min egen historie. Jeg ble på et vis en formidler fra mine egne barneerfaringer. Jeg syntes dette grepet fungerte, men kunne sjølsagt også tenke meg å prøve ut å fortelle uten tekst. Eller kanskje å gå ut og inn av teksten i en slags monolog. 
 
Ungene ble svært alvorlige og stille etter min lesning. Neste steg var å gå fra stasjon til stasjon i utstillingen. Vi starta konkret med spørsmål. Hva er det du ser her? Hva sier dette deg?  Hva tenker du når du ser dette? Hva føler du når du ser dette? Blir du glad, lei deg? Blir du sint? Er det noe i dette du kan kjenne igjen i ditt liv eller i livet til noen du kjenner? De svarte, og i hver gruppe var det noen som var svært åpenhjertige og snakket om følelser og delte tanker på en måte som jeg ikke har møtt før. Vi hadde dialog rundt tema som: Hva er et menneske? Kan en overgriper kalles et menneske? Kan et barn være glade i en overgriper? Hva skal vi gjøre hvis vi skjønner at en venn er utsatt for noe fælt?. Ungdommene refererte og spurte rundt  de konkret figurgruppe: Dette barnet har ingen som holder det! Kan det være at moren ikke kan klare å holde barnet? Hvorfor er barnet så stort?  Vi snakket da videre om det at barn mange ganger kan føle seg forferdelig usikra. Jeg tror at dette er tema som går langt ut over det med overgrepserfaringer. Jeg opplevde at de hadde et stort behov for å snakke om erfaringer rundt svik, sorg og ansvar. Det å føle seg ensom var også et tema som kom tydelig fram. Når føler vi oss sammen og når er vi ensomme? En gutt sa at vi er ensomme hvis vi ikke kan si hvordan vi egentlig har det. Det var også noen som ville vite direkte mer inn mot mine erfaringer. En gutt spurte: Hva var faktisk det verste du opplevde som barn? Jeg svarte at det handla om det å bli oversett/ avvist over lang tid pga av at jeg hadde gjort noe som ble oppfatta som feil. Jeg konkretiserte med et eksempel. Vi avsluttet utstillingen/ besøket med en felles prat. Hvor de fikk spørre meg om hva de ville og hvor jeg oppfordret ungdommene og de voksne som var der om å fortsette å prate sammen. 
 
Samtalene med ungdommene rørte meg sterkt. Og jeg er glad og takknemlig for at kunsten min kan sette i gang samtaler og refleksjoner med og mellom ungdommer. Dette ønsker jeg å få videreført i et langt større omfang (over flere dager) enn hva jeg klarte å få til denne gangen i Brønnøy kirke. 
 
Utstilling og refleksjonsverksted for voksne som jobber med barn.  De voksne som besøkte utstillingen var barnehagepedagoger i Brønnøy, helsesøstre i kommunen, samt de som jobber innenfor psykisk helsevern i Brønnøy kommune. Jeg hadde samme opplegg for de voksne som for ungdommene og opplevde at lesningen min berørte sterkt. De gav uttrykk for at det var bra å få denne fortellingen både fordi den var tydelig i sin problematikk og fordi den gav en bakgrunnsforståelse for utstillingen. I forkant av utstillingen var det flere av voksne som hadde vært på et fagseminar hvor tema var overgrep og vold mot barn. De opplevde dette som matnyttig. Utstillingen karakteriserte de som langt mer berørende. Det vil nok kanskje si at de ble mer beveget på et følelsesmessig plan i utstillingen enn på seminaret. Det var vanskelig å få de voksne til å si noe i plenum om utstillinga. Jeg valgte to forskjellige formidlingsmåter (1) å gå blant dem i utstillinga og snakket med mindre grupper og enkeltpersoner rundt de enkelte figurgruppene og tekstene og (2) Å gå samla fra figurgruppe til figurgruppe og spørre inn. Det første alternativet fungerte best. Voksne og spesielt pedagoger blir fort veldig skoleflinke når de skal svare i flokk. Avsliúttet med en felles prat hvor de satt i kirkebenkene. Jeg spurte  hvordan denne utstillinga kunne vært formidla til små barn. De hadde mange forslag: tegneverksted, stille spørsmål, ikke ta det så tydelig inn mot overgrep men heller fokusere på det å ha hemmeligheter og det å ha ulike følelser. Ellers å være åpen for at dialogen kan gå i mange retninger og at barns assosiasjoner er langt mer åpne enn voksnes. De var alle enige om at denne utstillingen trygt kunne vises for mindre barn. Jeg tar med meg disse tipsene videre i formidlingen av utstillinga. Til de voksne oppfordra jeg om å følge med ungdommene etter utstillinga og at de måtte ha en beredskapsplan ved skolen der det var tydelig hvor barn kunne henvende seg hvis noen trengte det. Poengterte at det samme egentlig gjaldt for voksne. De fikk med seg en oversikt over aktuelle steder å ringe/ få veiledning. 
 
Etterarbeid oppfølging?
I denne omgang har jeg ikke brukt mye tid på å finne ut hvordan jeg kunne fulgt opp skolene/ barnehagene. Dette handler om avgrensning i forhold til prosjektet men også om det å tydeliggjøre min kunstnerrolle i prosjektet. Sjøl om dette prosjektet nok kan fungere terapeutisk, eller som en døråpner til et terapeutisk arbeide så er det ikke min rolle å være verken terapeut eller pedagog. Men jeg har hatt, og skal ha flere evalueringsmøter med noen utvalgte lærere, helsesøstre og ungdommer ved en av skolene. Dette er fordi jeg ønsker å få innspill , spesielt fra ungdommene på hvordan dette fungerte og hva som gjøres bedre/ tydeligere. 
Jeg har også fått meldt inn at skolene ønsker å ha dette prosjektet på nytt og da for mellomtrinnet. 
 
Åpen utstilling Lørdag 21. februar hadde jeg åpen utstilling i kirka. Det kom til sammen 80 besøkende når jeg regner med ei last med skotter og engelskmenn fra hurtigruta som fant kirka åpen. Det var et gledelig besøk og de var nysgjerrige både på den fine steinkirka fra 1200- tallet og på innstallasjonen i rommet. (Spesielt fint å få formidle på engelsk.) Eller var det et jevnt sig av folk fra lokalmiljøet i Brønnøysund. Mest  kom det voksne, men det var også noen barn som kom sammen med sine foreldre. Denne versjonen av utstillinga var uten min fortellerperformance. Jeg var tilstede i utstillinga hele dagen og snakka med de som ønsket det. 
 
Til neste åpne utstilling med La de små barn komme inn, vil jeg markedsføre tydeligere at barn er spesielt velkommen sammen med foreldre. Tror også det kunne vært fint  lage en form for fortellerseanse i denne åpne versjonen. Samtidig var det en god erfaring å se hvor nysgjerrige og spørrende folk ble av å gå inn i utstillingen i kirken  uten for mye bakgrunnsinformasjon. 
Videre plan med utstilling og refleksjonsverksted. Jeg prøver igjen å få denne utstillinga inn i DKS på Sør Helgeland. Jeg søker den også inn mot DKS Nordland. Videre har jeg satt i gang prosesser for å få vist utstillingen i Bodø Domkirke, i Svolvær kirke og forhåpentligvis i Trondenes kirke i Harstad. I den sammenheng vil jeg utvikle/ tilpasse installasjonen til de forskjellige kirkerommene og jeg vil utvide og utvikle refleksjonsverkstedet til også å kunne inkludere mindre barn. Ønsker bla at ungdommer og barn skal kunne bidra med visuelle og tekstlige bidrag i innstallasjonen. Prosjektet er også søkt inn mot DKS Tromsø. 
 
Samarbeidsaktører i prosjektet: Kirkelig ressurssenter mot vold og seksuelle ovegrep, prest i Brønnøy menighet Ådne Njå, DK, oppvekstsjef i Brønnøy kommune Knut Johansen og områdeleder for de kommunale barnehager Gerd Strand og sist men ikke minst kunstner Dorte Holbek.
 

blog comments powered by Disqus

eksternt

Nettsted for anmeldelser av den viktigste skjønn- og faglitteraturen for barn og unge som utgis av norske forlag. 
gå til >>

 

Nettidsskrift for kritikk av profesjonell
kunst for barn og unge.
gå til >>