Kunstløftet

Kunstløftet / Artikler og debatt

Snille og slemme barn

Illustrasjon: Øystein Runde

Illustrasjon: Øystein Runde

Der barna i barnelitteraturen ved forrige århundreskifte kunne mobbe læreren sin til døde uten at verden gikk under, blir de i dag satt til å helbrede en skadet voksenverden.

Tre uker før datteren min, Anna, fylte sju, gikk en jente på hennes alder inn på en markedsplass i Potiskum, nord i Nigeria, og sprengte seg selv og fem tilfeldige mennesker i lufta. 19 andre ble såret. Det var ikke første gang Potiskum ble åsted for et av Boko Harams blodige angrep, men det var første gang morderen var så ung, og så fortvilet desperat. 
 
Potiskum kan føles langt borte, slik også Pakistan kan føles langt borte. Barna mine har hørt om Malala, og vet at hun er en helt, men de vet også at noen skjøt henne i hodet fordi de ikke ville at hun skulle gå på skole. «De kommer vel ikke hit, pappa?» pleier Anna å si. Jeg tror jeg pleide å si noe lignende til mine egne foreldre på 1980-tallet, da vi fryktet atombomben. Men foreldrene mine kunne ikke legge skjul på at NATO-basen to hundre meter unna blokka jeg vokste opp i, nok ville være et fristende mål hvis det først smalt.

Onde gjerningsmenn

Den kalde krigen var hard, men logisk. Ingen ville trykke på den røde knappen – man var bare redd for at noen av de andre skulle gjøre det først. I våre barns dager er terrorbalansen en annen. De vokser opp i en tid da man kan bli myrdet for å ha tegnet en tegning noen ikke likte – da man kan bli drept for å befinne seg i nærheten av den som har tegnet tegningen. Og disse tingene skjer i byer de har vært i og tenker på som sine. De vokser opp i en tid da ungdommer har blitt myrdet for å ha engasjert seg politisk. Og alle går vi og venter på at det skal skje igjen, ikke bare langt borte, i Potiskum, men også her hos oss. 
 
Når man skal snakke med barn om slike hendelser, er det vanskelig å ikke omtale gjerningsmennene som onde. For en person som dreper mennesker med en annen religion, en annen hudfarge, en annen seksuell legning eller et annet politisk standpunkt enn det en selv har – som sprer frykt gjennom vold, og bryter ned andre menneskers selvrespekt til de heller vil dø enn å forsøke å vende tilbake til samfunnet – ja, det er i sannhet et ondt menneske. 
 
Ondskap finnes. Og vi må snakke med barna om den. Men det er slett ikke alltid at barnekulturens representasjoner av ondskap, av hva det vil si å være snill eller slem, hjelper. I verste fall bidrar de til å gjøre verden mindre, slik også det onde gjør verden mindre gjennom frykt. 

Knøttsmå handlingsrom

I det siste har jeg sett Ringenes Herre-trilogien sammen med Isak på ti. Mens onde, mørke horder stormer frem over endeløse sletter i håp om å legge sivilisasjonen i grus, og vakre, gode og lyse mennesker, alver og hobbiter tappert slår tilbake, har jeg blitt stadig mer betenkt over det åpenbare misforholdet mellom de enorme landskapene det rause persongalleriet beveger seg gjennom, og det knøttlille handlingsrommet deres.
 
Fra filmtrilogien Ringenes Herre, New Line Cinema.
 
Stakkars Frodo må bære ringen fordi han er den eneste som er snill nok til ikke å bli maktsyk av den. Men jo snillere han må være, jo mindre kan han gjøre. Han bare går og går, mot stedet der han må ofre seg selv for å ødelegge ringen. Når han endelig kommer frem, er han paralysert, ute av stand til å handle. Redningen kommer i form av Gollum, den eneste hvis indre er i stadig bevegelse. Det pendler mellom snill (lydig og lojal) og slem (grådig og morderisk), av og på. Bare når begjæret slipper til og Gollum biter fingeren av Frodo, for så å ramle i lavaen, kan fortellingen ende. Det er et lykkelig fall, men handlingsrommet er deprimerende snevert: lammet og snill eller aktiv og slem, men død.
 
Også i Michael Endes Momo og kampen om tiden, som vi leste for ungene i høstferien, finner man et tilsvarende romantisk skjema, som innskrenker nettopp der det forsøker å utvide: barnet som må frelse den korrumperte voksenverdenen fordi hun alene har tilgang til en magisk forestillingsverden som den moderne kapitalismens representanter forsøker å kvele og forgifte. 

Forsideillustrasjon til den svenske utgaven av Momo, eller kampen om tiden, utgitt på Berghs forlag.
 
Barnelitteraturen er full av slike unger som må redde eller helbrede en skadet voksenverden. Foreldrenes feilslåtte prosjekter blir ungenes ansvar fordi bare de har tilgang til noe ekte og rent. De må redde foreldrene sine – og gjerne også resten av verden – fra forbrytere og katastrofer, skaffe dem kjærester når de er ensomme eller redde haltende ekteskap, og opptre som omsorgspersoner for dem når de verken klarer å ta vare på seg selv eller barna sine. 

Barnet som offer og frelser

Det er en formidabel byrde denne barnelitteraturen legger på ungene, også når den terapeutisk stiller seg på barnets side og vil snakke om alt som er vanskelig. Her om dagen leste Anna og jeg Gro Dahle og Svein Nyhus' klassiker, Snill, om den lille jenta Lussi som er så snill at hun en dag forsvinner inn i veggen. Alle leter etter Lussi, men de finner henne ikke før hun blir møkkete og sint, og begynner å rope «NÅ ER DET NOK!». Da kommer også andre små jenter krypende ut av veggen, og til slutt selveste oldemor! Men skjemaet er det samme, for også her møter vi barnet som voksensamfunnets offer og frelser.  

Fra Snill av Gro Dahle, utgitt på Cappelen. Illustrasjon: Svein Nyhus.
 
Hva Anna syntes? Det var nok «litt sånn som i boka, i hvert fall på skolen», men, la hun infamt til, Lussi var «finest da hun var snill». Jeg mistenker at hun gjennomskuet den didaktiske oppfordringen om nok en gang å gjøre som de voksne sa og bli like sint, slem og stygg som Lussi, vel vitende om at ingen forelder egentlig vil ha en møkkete unge som skriker.  
 
Anna viser en helt annen interesse når hun hører Francesca Simons Rampete Robin på lydbok. For Robin er slem, sjarmerende og aktiv der Dahles beleirede hovedpersoner blir stive og programmatiske ofre for skilsmisse, fortrengning, omsorgssvikt, voldelige foreldre eller sorg. Rampete Robin gjør alt det de snille barna ikke gjør – og de elsker ham for det.


Fra Rampete Robin og den hemmelige klubben, utgitt på Gyldendal. Illustrasjon: Tony Ross.

Han er «smart og oppfinnsom», forklarte Isak på ti da jeg spurte ham om hva han likte med Robin. Men selv om han er smart og oppfinnsom, er Robin dømt til den evige rollen som rampete i et univers av stabile typer: Perfekte Peter, Gretne Grete, Sure Sara og så videre. Robin er fritatt fra å være snill, han finnes ikke på ordentlig, og derfor blir han en trygg figur som hjelper ungene med å skape distanse til sine egne antisosiale impulser. Alle kan føle det Robin føler, men ingen er helt som Robin. Slik sett er han mest en sikkerhetsventil også for den andre barnelitteraturen, der barna helst er snille. 

Ingen moralske absolutter

Jeg skjønte ikke hvor trangt det har blitt før vi en gang i høst leste to av Dikken Zwilgmeyers (1853–1913) Inger Johanne-bøker – debuten Vi barn (1890) og Sjustjernen (1900) – og jeg så hvordan Isak og Anna elsket det. At den 125 år gamle barnelitteraturen falt i smak, kom ikke egentlig som noen overraskelse, vi har lest gamle tekster sammen før. Det underlige var å se hvordan et nytt moralsk univers plutselig åpnet seg for dem. 
 
Det begynte med Krig, den andre fortellingen i Vi barn. Fortelleren, Inger Johanne, tolv år gammel og datter av byfogden, er ute en deilig vinterdag da broren hennes, Karsten, dukker opp og forteller henne at de skal «ha krig» med Tangenguttene, som har en bedre akebakke enn dem. Snart skjønner vi at Tangenguttene er barn av «loser og sjøfolk og arbeidsmenn», altså fattigfolk. Blant dem er lille Tollef, som trekker en vedkubbe etter seg i en hyssing, «det var hans kjelke». Rikmannsbarna banker opp fattigungene og tar bakken deres. Lille Tollef får en snøball i øyet, mister kubben sin og legger seg ned på dørstokken og tuter. Først da en «liten, sortsmusket mann, som stammet» kommer ut på trappa og skjeller dem ut for at de tar fra fattigbarna den lille gleden de har, skjønner Inger Johanne at de har gjort noe skammelig, og når hun kommer hjem gråter hun for lille Tollef. Men det er dét. 

Illustrasjoner: William Lunden
 
Her finnes moralsk bevissthet, men ingen moralske absolutter. Karsten er først og fremst bror, ikke slem. Vi slutter ikke å like ham. Tangenguttene er fattige, men ikke nødvendigvis snille av den grunn. Når Inger Johanne til slutt forsikrer oss om at Tangenguttene senere tok Storkleiva igjen, må vi regne med at de gjorde det med makt. Inger Johannes skamfølelse verken skader eller hjelper henne, og forandrer ingenting utover å vise henne at hun er i stand til å se seg selv utenfra. I en annen fortelling mobber Inger Johanne en lærer til døde. Nok en gang skammer hun seg, men skammen blir aldri lammende.


Fra den engelske utgaven av What Happened to Inger Johanne fra 1919. Illustrasjon: Florence Liley Young.
 
I neste fortelling drikker ungene vin og kaster steiner på 17. mai, slik at de nesten dreper prostinnen. Prostens sønn, Peder, får juling av sin far. I Sjustjernen blir barna jaget rundt på en båt av en gal mann, de setter fyr på heia da de prøver å lage sankthansbål, og får en grei tjenestepike oppsagt da hun blir med på «knakk knakk» – en tidlig versjon av ringestikka. Og  Inger Johanne sitter barnevakt for en liten gutt som dør av kolikk – selv om hun gjør alt hun kan for å hjelpe ham. I siste fortelling dukker en stork opp, og barna dreper den med stein. Så begynner kampen om hvem som skal få stoppet den ut. 

Kan ikke skrive slik lenger

Anna og Isak elsket det. Her var vold, død, moral og konsekvenser, men ingen ondskap, ingen tragedie, ingen livsverden som må reddes. De voksne er tilstede, men barna går fritt omkring i sine egne liv, finner på spikk og blir som regel straffet for det, men uten å bli stemplet som dårlige mennesker. De er bare barn. De trenger ikke terapi, de venter på å bli voksne. Imens er verden åpen. 
 
Dikken Zwilgmeyer.
Foto: Wikimedia commons
Senere i Dikken Zwilgmeyers forfatterskap skjønner vi at det å skulle bli voksen dame slett ikke er noen spøk. Friheten som kjennetegner Inger Johannes barneverden tar brått slutt idet jenta blir ung kvinne og forventes å tilpasse seg det patriarkalske samfunnets konvensjoner. Men i barnebøkene beveger hun seg fritt. Den unge jenta forblir et subjekt som kan føre ordet selv, skriftlig og muntlig, og ta ansvar for sin egen historie. Men friheten er betinget.
 
De radikale Inger Johanne-bøkene sprang ut fra et annet samfunn enn vårt. Akkurat sånn kan man ikke skrive lenger. Mine barns verden er i stadig endring – min egen barndom var annerledes. De er ikke like mye ute og leker på veier, jorder, skoger og steinrøyser som det jeg var. I stedet er de inne med sine nettbrett, laptoper, spillkonsoller og flatskjermer etter lange dager på skole, AKS eller barnehage – om de da ikke fraktes rundt til diverse treningstilbud og organiserte fritidsaktiviteter. Tiden deres er fylt opp, ikke minst av oss voksne, som gjerne vil påvirke og forme den slik vi tenker at den bør være – eller i det minste gi dem en sjanse til å hevde seg på ulike arenaer. Og lite er viktigere for barna enn at de oppfattes som samarbeidsvillige og snille. Hvis barna mine skjønner at jeg synes de har gjort noe slemt, er det som om verden raser sammen for dem. 
 
Men den storøyde intensiteten Anna og Isak møtte Inger Johanne-bøkene med vitner om at de også savner noe annet og noe mer. De savnet neppe en verden med høy spedbarnsdødelighet, voldelige, fraværende foreldre og store sosiale forskjeller, men de levde seg likevel helt inn i dette underlige barneuniverset, der alt kunne skje og alt fikk konsekvenser – uten at verden av den grunn gikk under. Det var neppe bare uteområdene der ungene kunne løpe fritt omkring, de forelsket seg i. De finnes jo fremdeles! Snarere var det det store indre handlingsrommet, som nok fortsatt eksisterer der barn er sammen med barn, uten voksenoppsyn, men som blir stadig mindre og mer nevrotisk i barnelitteraturen etter hvert som vi nærmer oss vår egen tid. 

Voksenverdens moral

Når barna elsker Astrid Lindgren, er det trolig fordi denne friheten fortsatt er sterkt til stede i bøkene hennes. Fra Pippi og Emil til Lotta, Marikken og Ronja er barna subjekter som tar styring over sin egen virkelighet. Men selv hos Lindgren er voksenverdenens moralske forventninger bygget inn i teksten på en helt annen måte enn hos Zwilgmeyer. Emil er en forgremmet unge som stadig må flykte fra faren sin, Pippi og Karlson ligger i krig med voksensamfunnets normer, Ronja må trosse faren sin for å gjøre det rette. Og brødrene Løvehjerte, Mio og JumJum må alle frelse sine fantastiske verdener. Hvordan opprettholde et rom der barn fortsatt kan få være subjekter og aktører – også etter Lindgren? Det handler ikke om sjangervalg, men om å holde sjangrene åpne.       
 
En nyere, interessant forhandling om barnas virkelighet finner vi i Håkon Øverås' fine debutroman Brune, som vant Nordisk Råds pris for barne- og ungdomslitteratur i 2014. Der kler lille Rune seg ut som superhelten Brune og sniker seg ut nattestid sammen med vennene, Atle og Åse, for å male syklene til noen store gutter som har ødelagt trehytta deres.


Fra Brune, utgitt på Gyldendal. Illustrasjon: Øyvind Torseter

I Brune er foreldrene i utgangspunktet lojale mot barna sine, men etter hvert som superheltaktivitetene tar av og omverdenen blander seg inn, må Rune kjempe stadig hardere for å holde dobbeltlivet sitt skjult for dem. 

En åpnere barnelitteratur

Vigilantevirksomheten til Rune og vennene hans handler riktig nok om å ta over der de voksne kommer til kort, og om å kompensere for virkelighetens mangler ved hjelp av fantasien. Men det er ikke de voksnes prosjekter som forsvares eller reddes i Brune, bare barnas rett til å gjøre sine egne erfaringer og vurderinger, utenfor loven. Når Brune kommer tilbake fra «tokt» møter han den døde bestefaren sin, som sitter på en stein og venter på å dra videre. «Har du rotet deg opp i vanskeligheter?» spør spøkelset. «Jeg tror det», svarer Brune. «Det er gutten sin, det», sier bestefaren. «Hvordan skal man ellers få gjort noe?»
 
Å «få gjort noe» kan kanskje virke som en beskjeden målsetning, men den er et greit utgangspunkt for en åpnere barnelitteratur, en litteratur jeg tror ungene både trenger og fortjener. Særlig i den grad den stopper opp før kravet om å gjøre noe godt i en ond verden kommer marsjerende inn med sine påbud om sensur og løfter om fortrengning eller terapi, og et fast rollegalleri der det gjeveste er å være helt og offer på samme tid. Alt mens nyhetene om selvmordsbomber og skuddsalver rykker stadig nærmere gjennom avisoverskrifter, skjermer og drønn i det fjerne. Hvis vi skal gi ungene våre et snev av frihet, må vi også kunne etablere et åpent rom for dem i kunsten, der våre prosjekter i hvert fall for et øyeblikk kan trå til side for deres egne.
 

 
Dikken Zwilgmeyer (1853-1913) var en norsk forfatter. Hun utga en rekke barne- og ungdomsbøker i tiden 1890-1911. I bøker som Vi børn (1890), Karsten og jeg (1891), Fra vor by (1892) og Anniken Præstgaren (1900) skildrer hun oppvekstårene i embetsmannsmiljøet, under pseudonymet «Inger Johanne», som angivelig skulle være en tretten år gammel jente. Mange trodde lenge at de livaktige skildringene, skrevet i en svært muntlig stil, faktisk var skrevet av en trettenåring, og Inger Johanne ble et moderne forbilde for norske barn i mange generasjoner. Dikken Zwilgmeyer anses som en av de viktigste fornyerne av norsk barnelitteratur ved forrige århundreskifte.
 

 
Marius Emanuelsen (f. 1973) er litteraturviter og kritiker. Han skriver om litteratur og musikk for blant annet Morgenbladet, barnebokkritikk.no, jubel.fm, ENO og Kunstløftet.
 

blog comments powered by Disqus

eksternt

Nettsted for anmeldelser av den viktigste skjønn- og faglitteraturen for barn og unge som utgis av norske forlag. 
gå til >>

 

Nettidsskrift for kritikk av profesjonell
kunst for barn og unge.
gå til >>