Kunstløftet

Kunstløftet / Artikler og debatt

Min første kunstopplevelse – Victoria Durnak

Foto: Privat

Foto: Privat

Hvordan minnes kunstnere og kulturarbeidere sine møter med kunstopplevelser fra barne- og ungdomsår? I serien Min første kunstopplevelse inviterer vi dem til å reflektere rundt sine tidlige møter med kunsten. I denne utgaven skriver forfatter Victoria Durnak om erkjennelsen av å bry seg om noen man egentlig ikke kjente.

Du var veldig opptatt av alfabetet. Spurte hele tiden: Mamma, hva står det der? Og der? Og der? Etter hvert gjorde jeg det til en lek. Jeg spurte deg: Hvilken bokstav er det? De små bokstavene overså du, men de store lærte du fort.
 
En heldig kombinasjon gjorde at jeg lærte å lese før jeg var fem: Faren min satte en kurv med bøker på do, dopapiret vi brukte var dekorert med et rosa alfabet. De store bokstavene stod ved siden av de små, og med litt detektivarbeid kom jeg meg gjennom Flode alene hjemme på det gule badet vårt på Haugenstua.

Skuffelsen over å ikke like serien omformet jeg til et hat.


På barneskolen i Rælingen kom jeg godt ut på lesetester. Spesielt en der vi ble tatt tiden på, og måtte ringe rundt ordet som stemte med informasjonen som ble gitt tidligere i teksten. Selv følte jeg at jeg utførte oppgaven som en sport. Jeg var likegyldig til tekstene vi ble utsatt for, det var jo ingenting som skjedde. Noen mistet sekken sin på vei til skolen, fikk en (rød? blå? gul?) ballong, eller de hadde fisket på hytta i ferien.

 
Ei kul nabojente fikk opp leseengasjementet mitt. Hun bodde seks hus nedenfor, var ti år og selvdiagnostisert med kronisk søvnløshet. Om nettene slukte hun Grøsserne-bøker, på dagtid overbeviste hun oss andre om at hun var en vampyr. For å komme nærmere henne syklet jeg til Løvenstad, hvor jeg kjøpte varme kyllingvinger på Prix og lånte en stabel av Grøsserne på biblioteket. Skuffelsen over å ikke like serien omformet jeg til et hat, særlig rettet mot en bok om en monsterkalkun. Fuglen hadde et hyppig gjentatt lydhermende navn.
 
På denne siden står det Goble Goble van Gokk fem ganger!
 
Dyr var limet mellom Vampyrjenta og meg. Da vi var ni vervet hun meg til Pennyklubben. Hun fikk et sengesett med galopperende ponnier, jeg fikk en dyp lengsel etter en firbeint venn. Selv om jeg ikke kunne ri enda håpet jeg alltid at det var jeg som skulle vinne den årlige konkurransen i Pennybladet og ende opp med egen hest. Fotoreportasjene med de heldige vinnerne vitnet om et beriket liv, et liv jeg også ville ha. Det var kanskje derfor Penny-bøkene gikk sånn inn på meg – de beskrev et liv jeg ville ha. Et liv (med lyse jeans) som veddeløpsjockey i USA. Som stallmedarbeider i Tyskland. Som hestepasser i Danmark.
 
De oppdiktede hestene hadde episke navn som Glory, Battlecry og Star. Det de og eierne deres opplevde, opplevde vi sammen. Jeg var like spent som Mia da hun skulle på rideleir, like trist som Ashleigh da Wonder døde. Spekket av intriger, kriminalitet og kjærlighet lærte Pennybøkene meg mye. Mest avgjørende for min praksis i dag er erkjennelsen av at jeg virkelig kunne bry meg om noen jeg ikke egentlig kjente.
 


Victoria Durnak (f. 1989) er en norsk forfatter og kunstner. Hun debuterte med diktsamlingen Stockholm sier i 2010 og har gitt ut to romaner: Deep shit, Arkansas (2011) og den kritikerroste Torget (2015).


blog comments powered by Disqus

eksternt

Nettsted for anmeldelser av den viktigste skjønn- og faglitteraturen for barn og unge som utgis av norske forlag. 
gå til >>

 

Nettidsskrift for kritikk av profesjonell
kunst for barn og unge.
gå til >>