Kunstløftet

Kunstløftet / Artikler og debatt

Å nyttiggjøre individuelle evner

Fra forestillingen

Fra forestillingen "Fisker klatrer ikke i trær". Foto: Elin Osjord

Når Silje Kvalheim inviterer med seg Stian Mørk på scenen, er det ikke for å viske ut annerledesheten som kommer av hans autismediagnose, men snarere å opphøye den.

– Den er herlig ulogisk, ler Silje Kvalheim når hun blir bedt om å forklare tittelen på danseforestillingen Fisker klatrer ikke i trær – fordi folk med diagnoser slipper å spise grønnsaker, som hun har laget sammen med Stian Mørk. Hovedtittelen er basert på noe Albert Einstein sa: – Alle er genier. Men dersom du dømmer fisken etter dens evne til å klatre i trær vil den leve hele livet i den tro at den er dum. 
– Poenget er  nettopp at dersom du ikke tar hensyn til fiskens iboende evner, vil du ikke greie å se dens verdi. Kvalheim, som er profesjonell danser og koreograf, ønsker med denne danseforestillingen å utfordre måten vi tenker om kunst med funksjonshemmede, blant annet ved å insistere på å inngå i en likestilt skapende kunstnerisk prosess med Mørk, som har en autismediagnose. – Dette handler både om meg og Stian; vi ønsker å vise at funksjonshemmede og funksjonsfriske kan si noe sammen.
 
Kvalheim, som i over åtte år har arbeidet sammen med funksjonshemmede – blant annet med Dissimilis – opplever at mye scenekunst nøyer seg med å sette funksjonshemmede til å gjøre det samme som funksjonsfriske utøvere. – Dette nyttiggjør ikke de evnene som ligger i hvert individ, mener Kvalheim. Og hun tror at dette bidrar til å sementere fordommer folk har om funksjonshemmede: – Publikum får ikke se det unike ved deres uttrykk, men får heller bekreftet fordommen om at vedkommende gjør en dårligere jobb enn en profesjonell utøver, selv om han eller hun er søt og sjarmerende. 
 
Fra forestillingen "Fisker klatrer ikke i trær". Foto: Elin Osjord
 
Ifølge Kvale er det ikke nok å bare inkludere funksjonshemmede, en må lete etter det unike ved deres uttrykk og dyrke det.
 
Samarbeidet med Mørk har bidratt til å bevisstgjøre Kvalheim om at de standardene vi måler andre etter ikke nødvendigvis sier noe om deres evner. Det er denne innsikten som er bakt inn i forestillingens undertittel. – Den er hentet fra en middagssituasjon hjemme hos Stian, forteller Kvalheim. – Han har et nokså elendig kosthold, og jeg spurte om ikke han skulle spise grønnsaker. Han så på meg som om dette var verdens dummeste spørsmål. Da sa moren hans: – Noen fordeler må de med diagnoser ha; de slipper å spise grønnsaker. Det slo meg at dette var noe jeg brydde meg om, men som Stian egentlig driter i.
 
Å ha funksjonshemninger som et utgangspunkt, heller enn en ulempe er viktig, mener Kvalheim. – Når du arbeider med femten forskjellige folk, hvor én mangler bein, én har en ryggskade og en annen har dårlig korttidshukommelse, så gjelder det å være i stand til å se og utnytte deres individuelle evner. 
Hun tror at det å legge dette premisset til grunn i det kunstneriske arbeidet kan åpne opp for en ny måte å se funksjonshemmede på. Men det kan også muliggjøre gjenkjennelse: – Jeg har følt meg annerledes sjøl. Det at jeg forsto ting ulikt fra andre og løste oppgaver på en annen måte enn det som var tiltenkt, ble sett på som et problem og ikke en ressurs av skoleverket. Dette har skapt en slags forbindelse mellom meg og Stian, men også andre mennesker som er annerledes. 
 
Arbeidet med Fisker klatrer ikke i trær har vært et samarbeid på godt og vondt. – Jeg var innimellom usikker på om jeg presset Stian for mye, og at noen ville komme og frata meg en lisens jeg ikke har. Men jeg innså at det at Stian syntes at noe var vanskelig, ikke trengte å bety at vi ikke skulle fortsette. Det er der folk trår litt feil når de arbeider med funksjonshemmede; de tenker at dette blir for utfordrende og gir opp. Det å presse utøvere til å gjøre noe de i utgangspunktet ikke vil gjøre, er ikke uvanlig i kunstprosjekter, men forskjellen er at Stians reaksjon er utenpå og en del voldsommere. – Noen ganger er det slik at han stenger helt av. Da gjelder det å bruke tid og justere seg etter ham og finne måter å bruke dette på i forestillingen. Her skiller Fisker klatrer ikke i trær seg fra scenekunst som har et klart mål: – Her har vi ikke hatt den formen for resultatorientering, det har handlet om å la verket ta form underveis.
 
Fra forestillingen "Fisker klatrer ikke i trær". Foto: Elin Osjord
 
Kvalheim innrømmer at dette har vært nervepirrende, og at hun mange ganger har lurt på om de ville lykkes. Men samarbeidet har tilført Kvalheim mye. – Som kunstner har en et behov for å handle nytt og befri seg fra tankemønstre og måter å gjøre ting på. Men det er vanskelig, for det er ingen av oss som er fri fra oss selv. I dette prosjektet har jeg vært veldig bundet, og har ikke hatt anledning til å si «skap fritt!». Men denne ufriheten som har preget arbeidet, er på mange måter det som har gjort meg fri. 
 
– I søken etter hva forestillingen skulle handle om, opplevde jeg at det Stian forstod, og hadde en følelsesmessig tilknytning til, var det som kommuniserte. Når jeg betraktet ham, så jeg at han ikke var noen profesjonell danser. Han har ikke den typen kropp som kan gjøre alt, men han har en frihet i tillitten han har til det han gjør, og jeg opplevde denne følelsesmessige kontakten som det essensielle ved hans formidling.
 
– Prosjektet var et forsøk på å gjenfinne noe som var ekte, også i meg selv. 
En episode som for Kvalheim illustrerer dette, var da de valgte ut tre sanger de skulle danse til. Der Mørk ble helt oppslukt, opplevde Kvalheim at hendelsen gjorde henne bevisst på en følelsesfasett hun ikke mestret.
 
Kvalheim og Mørks arbeidsprosess reflekteres i forestillingen, også de vanskelige aspektene. – Jeg har en solo som er basert på min frustrasjon over det å ikke nå inn til Stian. Dette er veldig krevende. Jeg har i etterkant av visninger blitt møtt av foreldre av autistiske barn som kjenner seg igjen i forestillingen, så jeg tror at det er viktig at også de negative aspektene får plass. 
 
Selv om det noen ganger har vært vanskelig, opplever Kvalheim at hun og Mørk har kommet nærmere hverandre, og at arbeidet har hjulpet ham. 
– Det at kunst kan ha en terapeutisk eller pedagogisk virkning er tabubelagt innenfor kunstsfæren, påpeker Kvalheim. Hun tror det er en idé å stille spørsmål ved kunstens funksjon. – Det rent terapeutiske trenger ikke være en inngang, men det er viktig åpne opp for at kunst kan ha en positiv virkning på aktørenes liv.
 
Et av målene til Kvalheim og Mørk har vært at Fisker klatrer ikke i trær skal inngå som en del av Den kulturelle skolesekken. – Det å møte en ungdom med diagnose, og se at han er dyktig på det han gjør, er en opplevelse jeg tror vil rokke ved en del fordommer, sier Kvalheim.  Noen få har etterlyst at det fokuseres mer på autisme som tema i etterkant av forestillingen, og at det skal gjøres tydeligere at Mørk er funksjonshemmet. Kvalheim er skeptisk til dette: – Jeg vil ikke henge Stian på autismeknaggen, sier hun, og vektlegger at måten temaet tas opp i forestillingen åpner for en ny måte å reflektere om autisme og ulikhet på. – Jeg vil ikke at kunsten bare skal sette i gang hodet og tankene. De nærer seg selv. Jeg vil heller at dette skal handle om å oppleve øyeblikket og være i det. En evne til å være til stede uten en tanke i hodet er noen veldig få scenekunstnere har. Men denne evnen har Mørk og det gjør ham unik:
– Målet i forestillingen er ikke å viske ut annerledesheten, men å opphøye den.
 
 
Tora Optun

blog comments powered by Disqus

eksternt

Nettsted for anmeldelser av den viktigste skjønn- og faglitteraturen for barn og unge som utgis av norske forlag. 
gå til >>

 

Nettidsskrift for kritikk av profesjonell
kunst for barn og unge.
gå til >>