Kunstløftet

Kunstløftet / Artikler og debatt

Performativitet og kunstformidling

Fra prosjektet «LYTT». Fra workshop-rom i Children´s Museum of the Arts. Fra MoMas kunst-kort for barn. Fra MoMas utstilling av barns og kunstneres verk. Fra prosjektet «LYTT».

- et formidlingsprosjekt

MÅL FOR PROSJEKT

Å utvikle tenkning og erfaringer som inspirerer til gjennomføring av prosjekter
tilrettelagt for barn ved eksisterende kunstarenaer, slik at kunstmuseum og arenaer kan styrkes som et eksperimenterende laboratorium for barn og unges kunstopplevelser.

OM PROSJEKTET PERFORMATIVITET OG KUNSTFORMIDLING

Jeg har vært i dialog med kunstkuratorer og formidlere, besøkt kunstformidlingsarenaer for barn i New York, lest masteroppgave og rapporter fra aktuelle prosjekter, deltatt på seminar vedrørende tema, satt i gang samarbeidsprosjekter, reflektert over gjennomførte workshop og installasjoner av performativ art ved eksisterende kunstformidlingsarenaer. Jeg refererer her til hovedprosjektene jeg har gjennomført.

PROSJEKT 1

Utvikling av performativ kunstformidling til barn ved Museum for samtidskunst.
Jeg valgte å gå i dialog med kuratorer og pedagoger ved Museum for samtidskunst. Jeg ønsket å igangsette et konkret kunstnerisk samarbeid for derigjennom å reflektere, diskutere og evt. planlegge videre prosjekter med utspring i konkrete samarbeids-erfaringer.
Jeg har i samarbeid med Museum for samtidskunst utviklet disse prosjektene:

A

Et performativt workshop-prosjekt for videregående skoler på Museum for samtidskunst i forbindelse med Kjartan Slettemarks utstilling. 
Temaer Slettemark berørte var  pirrende og igangsettende på ungdommene. De kjente seg igjen i hans lekne, ertete, frihetshungrige univers og de var berørt over hans vennlighet, hans oppriktighet og mot til å være seg selv.
 
Ungdommene problematiserte makt, maktmisbruk og deres opplevelse av å bli overvåket, ofte av hverandre, gikk igjen som et tema. Deres opplevelse av ufrihet i vårt samfunn, som vi ønsker og tror er et av de frieste i verden, ble ofte drøftet.
 
Det overrasket meg at ungdommene var så kraftfulle i sine performative-stunt, at de hadde så mye på hjertet, at de i så stor grad problematiserte makt, hadde så stor appetitt på å leke. I workshopen ble museums-publikummet performere og utstillingens fortid bykset over til "her og nåtid". Det så ut til å engasjere. Å undersøke eget liv med inspirasjon fra Slettemarks markante og gjenkjennelige tema og visuelle lekne univers så ut til å sette fart i ungdommers lyst til å skape.
 
Å ha en utstilling som dette i forkant av en performance-workshop var en stor opplevelse for meg.  Vi var alle inspirerte, vi hadde felles referanser og utstillingen i seg selv påkalte ærlighet, mot og lekenhet. 
 
Her ser jeg et stort potensiale. Scenekunstens sansende og performative kompetanse, kan ha et gjensidig faglig utbytte av å være i kommunikasjon med andre kunstformidling-arenaers faglighet.

B

Konseptutvikling vedrørende performativ kunstformidling ved eksisterende kunstformidlingsarenaer
Jeg har vært i dialog med kurator Anita Rebelledo Pedersen og Guri-Guri Henriksen ang hvordan skape performativitet på den eksisterende kunstutstillingen "Fattig kunst – rik arv. Arte povera og parallelle praksiser 1968–2015"  som åpnet i mars 2015.
 
Har i forbindelse med dette hatt møter, utveksling av ideer, kommet med et performativt konsept til utstillingen. Konseptet inneholdt lydinstallasjoner inneholdende fortellinger fra "drømmeputer" som fabulerte rundt kunstverk. Mitt ønske var her å sette i gang publikums innlevelse, egne frie assosiasjoner og handlingslyst med utgangspunkt i kunstverk. Jeg valgte å komme med konkrete forslag til en konkret utstilling fremfor å snakke generelt på et ideplan. Jeg ville snakke mitt eget språk: kunstnerens språk. Med dette var jeg innforstått med at mine ideer kunne gripes eller kastes.
 
Jeg lagde forslag til konkrete installasjoner med bl.a. 10 tekster planlagt spilt fra små høyttalere i "drømme-puter".
 
Jeg hadde lyst til å skrive tekster som kunne åpne opp kunstverk. Gjøre de tilgjengelige. Sette i gang egne fantasier, handlinger og tanker. Jeg hadde lyst til å få publikum til å oppleve at de kunne befinne seg aktive midt i et kunstverk.
 
Eksempel på tekst til Per Inge Bjørlos installasjon «Indre rom V», 
- en fast installasjon bestående av en smal trapp av metall innover og oppover fra en åpning i vegg.
 
Psst
Gå inn 
Inn 
den smale trappen
 
Og så...
steg etter steg 
opp
 
Du kommer nærmere 
steg for steg
 
Boink!!
 
Du er nærmest!
Nærmest snupunktet
 
Du ser deg selv
gjør du ikke
i de matte speil-flatene
 
Du er her
Og der
Foran
På sidene
På trappetrinn
 
Snu 
Sånn ja
 
Du er på snupunktet
Her kan alt snu
 
Får du lyst til å 
overraske litt?
-de som går forbi 
der nede 
bare sånn bittelittegrann?
 
Rope 
"jeg har snudd" 
for eksempel?
 
Vil du snike deg 
sakte ned trappen 
og stikke en gripende hånd ut?
Gjør det!
Du er jo endel av kunsten!
 
Eller vil du invitere noen inn 
og opp på en forsiktig prat om snuing?
Fortelle om en gang du bråsnudde?
 
Er det noen der nede?
Får du lyst til å gå ned?
 
Ta trinnet
Trinnet ned
Ned til de andre 
og til resten av kunsten .
 
Kanskje den prøver å snu noe?
 
Hopp ned 
Trinn for trinn
Som en lett kenguru
 
Hopp inn i det
Inn i all kunsten 
Og se om du finner 
kunst som snur seg
…snur deg
 
Ved å igangsette en dialog med Museet for samtidskunst, som innebar konkret konseptutvikling, fikk vi utvekslet og beveget på våre ideer og kunnskap fra hvert vårt ståsted og jeg fikk eksemplifisert og konkretisert mine tanker. Dette igangsatte nye tanker hos både meg og dem og videre konkret kunstnerisk samarbeid mellom formidler og undertegnede.

PROSJEKT 2

Besøk av kunstformidlingsarenaer med fokus på barn i New York.
Jeg har vært i New York og undersøkt hvordan kunst formidles til barn på kunstformidlingsarenaer. Jeg har besøkt MoMa og to kunstsentere for barn: Children´s Museum of Manhattan og Children´s Museum of the Arts. Stedene hadde ulike strategier mht. kunstformidling til barn.
MoMa er i hovedsak tiltenkt et voksent publikum.
 
Children´s Museum of the Arts og Children´s Museum of Manhattan er tiltenkt barn.
Museene påvirkes sterkt av om de først og fremst satses på som kunstformidlingsarena for barn eller voksne. Grepene de tar er påvirket av dette mht. grad av deltakelse og lekenhet i romløsninger / arkitektur.
 
Children´s Museum of the Arts
Stedet i seg selv hensetter en til aktivitet og oppdagelse: oppdagelse av farger, rom, oppdagelsen av kunst og av "de andre". Man får lyst til å skape her. Materialer og workshoprom er eggende og inspirerende og man får lyst til å gå på oppdagelsesferd: kikke gjennom glugger og se på workshop , utstillinger, oppdage huset med alle de rare rommene, fargene og trappene.
 
Stedet  signaliserer en fokus på kunst og gjennomtenkte grep mht.  stemningene i de ulike rommene. Her i huset kommer barnas møte med kunst i første rekke. Her er det sanselig, her er det overraskende, her er det utfordrende. Her kan man både oppdage og skape. Man føler seg ivaretatt, fordi kvaliteten  er høy og visjonen tydelig.
 
MoMa
Det er overveldende komme inn på MoMa. Her er det energi, store flater,  ville farger, skulpturer i alle former, leken kunst, dristig kunst, grensesprengende kunst, overraskende kunst, gjenkjennbare former, abstrakte former, mange besøkende, forskjellige typer mennesker, her er uterom og inne-rom, her kan man virkelig gå på oppdagelse.
 
God kunst griper
Griper voksne av ulike slag, griper barn av ulike slag, griper voksne og barn sammen.
MoMa arbeider  med formidling av eksisterende  kunstverk for barn ved for eksempel å
- aktivisere barna ved å lete etter et gitt bilde.
- invitere dem på en tur inn i Mondrians bilde og instruere dem til å gi hver fargeflate ulik lyd 
- spørre barn om hva de får lyst til å spørre kvinnen på bildet over om
- gi foreldre inspirasjon til hva de kan være nysgjerrige på / få lyst til å prøve på sammen med barna sine.
MoMas strategi har vært å gi barn oppgaver som kan levendegjøre og sanseliggjøre deres opplevelse av kunst og gjøre barn aktive i sin tilnærming. Tanken er at  en utstilling tiltenkt voksne også ved dette kan fungere for barnepublikummet.
 
Children´s Museum of Manhattan
Dette museet var ikke så pirrende for meg.
Det lyste av målrettet, instrumentell og oversiktlig, pedagogisk tilnærming.
Jeg så ikke kunstens vesen her, men merket meg at kunstnere var sentrale som pedagoger i dette museet. Jeg registrerte at kunstnere ble benyttet som virkemiddel for læring / gjøre barn kapable til skolestart. Det var interessant å se hvordan det kan gå når kunsten benyttes på denne måten. Museet var som en karakterløs, men underholdende lærer.

PROSJEKT 3

Refleksjoner vedr erfaringer fra "LYTT",  en utendørsinstallasjon på Parken Kunst og kultur-senter.
"LYTT" er en kunstopplevelse ute i naturen for barn og voksne, en lyd-installasjon i høstmørket om den utrydningstruede salamanderen og om det å lytte seg fram til kunst i mørket.
 
Installasjonen bestod av et bål, en digert øre, en fakkelsti som førte publikum inn til installasjonsstedet, en stor lysende og lyttende hodeskulptur, fire høyttalere  festet til trær og tonesatte fabuleringer over salamanderens utrolige evner. En installasjon publikum oppsøkte fordi bålet eller fakkelstien eller lydene i skogen eller lyset fra en skulptur i mørket gjorde dem nysgjerrige og pirret dem til å oppdage "LYTT". Installasjonen inneholdt en 15 minutters fortelling.
 
"LYTT" var en overraskende kunstopplevelse for barn og voksne, som skapte ettertanke og engasjerte. Jeg tror det skyldtes at man selv måtte finne fram til opplevelsen ute i mørket. Det er sjelden vi går inn i en helt mørk skog. Det er sjelden vi forholder oss til andre mennesker i bekmørket. Og det er sjelden vi må lytte oss fram for å få en kunstopplevelse ute i mørket i skogen. Vi sanser og lytter på en annen måte i bekmørket. Og nettopp i bekmørket fikk "LYTT" hensatt folk til en ønsket stemning: Til å lytte, skimte og fabulere over bla. hvorfor vi mennesker nå er i ferd med å utrydde salamanderen og dens magiske evner. Evner som vitenskapen nå prøver å knekke koden på: nemlig salamanderens evne til å helbrede seg selv.
 
"LYTT" har blitt invitert til å andre visningssteder, vi er i ferd med å lage en film av dette og  Elvestien i Telemark ønsker seg en lignende installasjon laget av samme trio. Skulptur: Randi Elmenhorst, komponist og musiker: Emma Rowena Hansen, tekstforfatter, stemme og kunstnerisk leder: Anne Mali Sæther.
Produksjonen ble  støttet av Akershus Fylkeskommune og Nesodden Kommune og mottok faglige råd fra Vitenparken Campus på Ås. "LYTT" inngår i dette prosjektet som egenerfart referanse vedrørende dette prosjektets tematikk.       

PROSJEKT 4

Refleksjon og erfaringer
Jeg er overbevist om at barn og unge kan få en rikere tilgang til kunstopplevelser ved kunstarenaers utstillinger, om det legges mer til rette for dette.
 
På søk etter nye strategier 
Jeg opplever at formidlere av kunst  er på søk etter nye strategier.
Samtidig opplever jeg at større kunstformidlingsinstitusjoner beholder en relativt tradisjonell utstillings- og omvisningsform. Det fokuseres for eksempel på barns deltakelse i form av omvisninger med igangsettende spørsmål, samtaler eller oppgaver til en utstilling som er tiltenkt voksenpublikummet.
 
Hvor eksperimenteres det vedrørende deltakende kunstformidling til et ungt publikum?
Etter min undersøkelse fant jeg disse stedene utenom egne prosjekter:
1/ 
kunstformidlingsinstitusjoner som er tiltenkt barn og unge (Eks: Children´s Museum of the Arts).
2/
workshopene ved kunstmuseene (Eks: MoMa, Museum for samtidskunst)
3/
ved enkeltstående prosjekter (Eks: Kunstprosjektet "Oversettelser" på Bomuldsfabriken i Arendal) 
 
Kunstformidlingsinstitusjonene som er tiltenkt barn, har ledere som har hovedfokus på nettopp formidling til barn. Derfor springer alt ut fra dette. Tilbudet til barn er ikke her et tilleggs-tilbud, men grunnmuren i institusjonens tenkning. Dette mener jeg i seg selv fremmer  sanselighet og deltakelse i den performative kunstformidlingen, da formidlere med fokus på barn og kunst erfarer at dette engasjerer og derfor velger denne strategien.
 
Angående de større museene, tror jeg verkstedet er det eksperimentelle stedet der det fokuseres på deltakelse. Årsak: formidlerne har ene og alene fokus på barnets møte med kunst.
 
Har man ikke fokus på barnet, beveger kunstformidling seg lett over til det mer konseptuelle og intellektuelle, til det voksne og distanserte. En annen årsak til at verkstedene er eksperimentelle, er at de oftest ledes av kunstnere med gode eksperimenteringsevner og at målsetningen med verksted er eksperimentering og deltakelse i seg selv.
 
Ved enkeltstående kunstformidlings-prosjekter kan performativitet, sanselighet og barns deltakelse være en grunnpilar, fordi kunstnerne selv er ledere av prosjektet og har dette som et grunnleggende ønske med sitt kunstprosjekt. 
 
Hvordan styrke kunstformidling til barn der opplevelse, deltakelse og innlevelse står i sentrum?
Et flerårig utviklingsprosjekt for allerede eksisterende kunstmuseum
Da mange aktører har eierskap til utstillingene ved større kunstmuseum, er det komplisert  å prøve ut nye formidlingsstrategier. En forandring krever da en lengre prosess. For å eksperimentere med nye utstillingsstrategier, må det derfor legges opp til et lengre utviklingsprosjekt. Prosjektet "KulturPrinsen" i Danmark, er et godt eksempel på at en lengre dialog må til for å skape nye deltakende utstillingsformer ved eksisterende kunstformidlingsarenaer. "KulturPrinsen" var et fire-årig utviklingsprosjekt der scenekunstnere og aktører ved 4 museum samarbeidet for å søke nye veier, der deltakelse, sanselighet og performativet stod i fokus i prosjektet: "Når museet krydser teatret"
Se publikasjon (pdf) >>
 
Inspirasjon fra verkstedstedenes og scenekunstneres sanselige og deltakende eksperimentering
Inspirasjon fra scenekunstneres kompetanse i innlevelse, deres handlingsorienterte fokus, vektlegging av opplevelse her og nå tror jeg kan være en av flere strategier for å gjøre utstillinger mer uforutsigbare og engasjerende for barn og unge.
 
Inspirasjon fra museumsverkstedenes eksperimentering og deltakerfokus
For å styrke eksperimentering ved kunstformidling til barn ved museer, tror jeg det er viktig  å la verkstedstenkningen påvirke utstillingene i større grad. Da vil utforskning, eksperimentering, opplevelse her og nå, sanselighet og deltakelse  være mer til stede.  Først da kan publikum løsrives fra å se på kunst med en distanse og overraskende befinne seg midt i kunsten og gjennom det kanskje … overraske seg selv.

Referanser 

Innhentet bl.a info og erfaringer fra aktuelle prosjekter / instanser:
Kunstprosjektet "Oversettelser" på Bomuldsfabriken I Arendal, en samtale med produsent Amel Mahi.
 
"Kulturprinsen", et 4-årig samarbeidsprosjekt i Danmark mellom 4 museum og performative kunstnere.
Les rapporten her >>
 
 
"Kunsten å dele", et seminar om forskning på kunstformidling til barn og unge.
 
Masteroppgave av Solveig Nedrum
" En undersøkelse av formidlingstilbudene rettet mot ungdom ved Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design – Museet for samtidskunst, Bergen Kunstmuseum og Centre Pompidou."
 

blog comments powered by Disqus

eksternt

Nettsted for anmeldelser av den viktigste skjønn- og faglitteraturen for barn og unge som utgis av norske forlag. 
gå til >>

 

Nettidsskrift for kritikk av profesjonell
kunst for barn og unge.
gå til >>