Kunstløftet

Kunstløftet / Artikler og debatt

Mitt forskningsprosjekt

Mye voldseksponering gir aggressive ungdommer

Foto: Thomas Ekström

Foto: Thomas Ekström

Å påpeke at det er en sammenheng mellom voldsbruk og voldseksponering i mediene, har sin pris. Ragnhild Bjørnebekk må fremdeles forsikre omverdenen om at hun faktisk liker film.

I fjor ble den såkalte Ferguson-rapporten hyppig sitert. I artikkelen Does Media Violence Predict Societal Violence? konkluderte psykolog og forfatter Christopher Ferguson med at det ikke finnes noen sammenheng mellom voldelige spill og hvordan ungdom oppfører seg i det virkelige liv.
 
Rapporten viste til at den amerikanske ungdomskriminaliteten hadde gått ned de siste årene, på samme tid som voldseksponeringen i film, tv og dataspill gikk opp. Ferguson kunne derfor – noe triumferende – slå fast at undersøkelsen hans kunne «hjelpe samfunnet å fokusere på saker som virkelig betyr noe, og ikke bruke unødvendig tid og ressurser på å oppfylle moralske agendaer med liten praktisk nytteverdi».

Lettvinte konklusjoner

Fergusons oppgjør med «voldsmyter» og «moralske agendaer» har fått bred redaksjonell omtale og stor gjennomslagskraft i offentligheten. Siden publiseringen i november har den satt premissene for store deler av samtalen om vold og medieeksponering.

Det er like feil å si at mediene ikke inngår som å si at de er den eneste faktoren. Begge deler er like galt.

 
En som var mindre imponert er Ragnhild Bjørnebekk, voldsforsker ved Politihøgskolen. Hun mener Fergusons konklusjoner er lettvinte. 
– Det er altfor stor avstand mellom variablene han hevder det er en link mellom. Han gjør heller ingen publikumsanalyser, kun forekomstanalyser på samfunnsnivå. Han kontrollerer heller ikke for de omfattende og forebyggende programmene som er iverksatt i USA de siste tiårene, eller de store endringene som har bidratt til drastisk nedgang i alle former for kriminalitet.

Sammenheng mellom vold og mediebruk

Bjørnebekk er tidligere stipendiat ved Pedagogisk forskningsinstitutt og Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo, og har vært gjesteforsker ved Psykologisk institutt ved samme universitet. I Norge er hun kanskje den forskeren som har vært mest tydelig på at det er en sammenheng mellom voldelig adferd og det å ta til seg vold i kultur og underholdning.

Flere av guttene som var storforbrukere av medier, laget tegninger med svært voldelige motiver, som for eksempel voldtekt av eldre damer.

 
– Ferguson tar heller ikke høyde for nedgangen som skyldes at mange kriminelle har fått lange fengselsstraffer etter innføringen av «three strikes»-ordningen, som innebærer lange fengselsstraffer for de som begår sitt tredje lovbrudd. Dermed har mange unge kriminelle vært forhindret fra å utføre kriminelle handlinger, enkelt og greit fordi de har sittet inne. Det er også en rekke andre forhold som forklarer «The Great Decline», som han ganske enkelt hopper over.
 
Evolusjonspsykologien annekterer stadig nye områder, og er også det teoretiske rammeverket for Fergusons forskning. Det gir noen kuriøse utslag, mener Bjørnebekk.
 
– Han hevder blant annet at det å slå barn i oppveksten ikke har noen effekt på senere vold hos barnet, fordi alt likevel handler om gener og genetiske disposisjoner. Han legger med andre ord en høyst diskutabel teori til grunn. Han er god på statistikk, og analysene fremstår tilsynelatende som gode. Men grunnlaget hans blir feil, og dette blir sjelden diskutert i offentligheten, der man i stedet fortaper seg i overskrifter og konklusjoner.

Skeptisk til katarsisteorien

Bjørnebekk er også skeptisk til den såkalte katarsisteorien, som Ferguson har integrert i sitt evolusjonsperspektiv. Teoriens utgangspunkt er at aggresjon er en biologisk betinget kraft som krever en utløsning for at personen skal komme tilbake til et normalt følelsesnivå. I mediesammenheng overføres dette til en forestilling om at personer som er i en aggressiv tilstand, får ventilert ut aggresjon når de opplever vold via film, spill og andre medier. 
– Det er få data i internasjonal forskning som kan bekrefte at katarsishypotesen fungerer i møtet mellom et voldelig medieinnhold og en aggressiv person. Det er heller ingen data i mine studier som støtter dette. Tvert om. Det er heller slik at mye voldseksponering gir aggressive ungdommer med større forråd av voldsideer og voldsmotiv – som potensielt kan munne ut i konkret atferd. Det er selve voldsutøvelsen som gjør at de «får volden ut».
 

Foto: Wikimedia commons
 
Bjørnebekk trekker frem Karen Dills teoriverk How Fantasy Becomes Reality (2009), som en «mye mer overbevisende forklaring» på de ulike mekanismene som leder fantasiskildringer over til tankekonstruksjoner og derfra til konkrete handlinger. Dill baserer seg på grunnforskningen innen utvikling av brede tanke-, følelses- og handlingsmodeller som over tid bygges opp i bevisstheten. I motsetning til et begrenset biologisk perspektiv bygger hun på et samspillsperspektiv der indre og ytre faktorer, og de situasjoner og tilstander individet er i og inngår i, står i et aktivt samspill med hverandre.      
 
– Forløpsstudier og naturlige eksperimenter er, i motsetning til Fergusons korrelasjonsstudier, forskning som kan påvise årsakssammenhenger mellom eksponering for voldsskildringer og aggressive og voldelige handlinger og forestillinger. De kan være bredt sammensatt med leger, psykiatere, psykologer og kriminologer – fagpersoner fra ulike felt. I forløpsstudiene studeres blant annet barnas adferd i tidlige barneår, hva barna ser, hvem de ser det sammen med, og hvor lenge. Slike studier viser signifikante forskjeller både i aggresjon og i aggressive handlinger mellom storforbrukere av voldsskildringer og lavforbrukere, selv når det kontrolleres for andre bakgrunnsforhold.

Betenkelig og utdatert

Bjørnebekk minner også om at deler av katarsisforskningen har et «betenkelig utgangspunkt», i den forstand at den er knyttet til kommersielle mekanismer og derfor er sårbar for uheldige bindinger.
 
– Også Ferguson har kommersielle interesser. Ved siden av sin jobb som forsker, skriver han bøker innenfor en noir-gotisk sjanger.
 
I tillegg er flere av studiene i katarsisforskningen enkelt og greit utdaterte, mener Bjørnebekk.
– Stadig refereres det til studier fra tidlig på sekstitallet, blant annet Seymour Feshbachs klassiske studie The stimulating versus cathartic effects of a vicarious aggressive activity fra 1961, men disse har ikke lenger så mye å bidra med. Forskningen er kommet videre siden den gang. Heldigvis.

Bruker film i terapiprosesser

Til tross for sin uttalte skepsis mot voldseksponering gjennom medier, er det ikke dermed sagt at Bjørnebekk er negativ til mediebruk.
 
– Huff, haha, det kan kanskje virke slik. Jeg blir jo alltid spurt om de negative aspektene. Men det er jo ikke sånn at jeg ikke liker film og fjernsyn. Tvert om. Jeg er filmentusiast og bruker film aktivt i terapien min, der jeg har laget ulike opplegg som gjør at voldelig ungdom kan utvikle sin egen evne til oppleve og tolke film på gode måter.
 
Det kan handle om framtidsorientering, empati, toleranse og om å løse aggressive tilstander på gode måter, forklarer hun.
 
– Når vi jobber med toleranse, kan vi for eksempel se på Pianisten, The Boy in the Striped Pyjamas, Anne Franks dagbok eller Waiting for Freedom. I etterkant av hver film snakker vi om innholdet, skriver egne dagbøker, tolker dem inn i egen hverdag og så videre. Da kan jeg se hvordan ungdommene «mine» identifiserer seg med de ulike rollene, hvordan de plutselig får en aha-opplevelse som gjør at de tar et sprang fremover i sin selvrefleksjon.

Voldelige tegninger

Bjørnebekk begynte sitt virke innenfor medievitenskapen, men meldte på nittitallet overgang til voldsforskning ved Politihøgskolen. Sitt eget forskningsgjennombrudd begynte med en studie om barn og virkelighetsforståelse, der hun undersøkte hvordan medieskildringer bidro til barns – i dette tilfellet elleveåringers – virkelighetsforståelse.
 
– Flere av guttene som var storforbrukere av medier, laget tegninger med svært voldelige motiver, som for eksempel voldtekt av eldre damer. Dette overrasket meg. Hvor kom disse forestillingene og bildene fra?  Slik ble jeg interessert i å se nærmere på om eksponering for vold i medier bidro til voldelige tanker, og i verste fall i atferd.
 
Bjørnebekk hadde imidlertid et problem. Hun klarte på daværende tidspunkt ikke å fange mekanismene mellom voldsskildringer og tanker og atferd. Løsningen kom etter å ha gjennomført og eksperimentert med problemstillingen i flere pilotstudier. I tillegg lærte hun om avhørsmetodikk og gjennomførte utdanningskurs i etterforskning av seksuelle overgrep.
 
– Dette bakte jeg inn i min egen forskningsmetode og intervjuguide. Dermed klarte jeg å sette mediehistorikken deres inn i en videre kontekst, og hvordan denne kunne utspille seg på gatenivå. For enkelte var sammenhengene helt tydelige: I situasjoner der det kunne bli bruk for vold, dukket automatiserte voldstanker og bevegelser opp.
 
Disse automatiserte tankene og bevegelsene forutsatte imidlertid et sett bakgrunnsvariabler.  
 
– Kontrollgruppen i studien var «vanlige» ungdommer. De hadde hva vi kan kalle pro-sosiale utgangpunkt, og der var det ingen effekt av voldsscener. Det er altså ikke nok bare å forske på resepsjon, for det er ikke der volden kommer til uttrykk. Svarene finnes i miljøene der volden utspiller seg.

Voldsoppskriften

For å oppnå resultater på dette området er det derfor nødvendig å jobbe tverrfaglig, mener Bjørnebekk. Det trengs både mediefaglig, sosiologisk, kriminologisk og psykologisk kunnskap, grunnlagskunnskap om vold og voldsutvikling og forskningsmetodikk som kan integrere de unges totale situasjon. 
 
– Det er en kjede av risikofaktorer som fører til vold. Derfor er det like feil å si at mediene ikke inngår, som å si at de er den eneste faktoren. Begge deler er like galt.
 
Bjørnebekk oppsummerer «voldsoppskriften» som en kombinasjon av få beskyttelsesfaktorer og en overdose risikofaktorer, der mediene er en av dem. Hos noen, anslagsvis to til fire prosent, løper disse tingene sammen i et spor som munner ut i vold.
  
– Interaksjonen gjør at utslagene er enda tydeligere for dataspill enn for film- og  tv-tittingen. Det er likevel innholdet – ikke sjangeren – som til syvende og sist er det sentrale, forklarer Bjørnebekk. 

-


Håvard Nyhus (f. 1981) er utdannet journalist og idéhistoriker. Han jobber som mediekommentator i Bergens Tidende, og har tidligere vært redaktør i Natt&Dag. Han er også fast gjesteskribent i Dagbladet, Vårt Land og Salongen (NRK P2).

blog comments powered by Disqus

eksternt

Nettsted for anmeldelser av den viktigste skjønn- og faglitteraturen for barn og unge som utgis av norske forlag. 
gå til >>

 

Nettidsskrift for kritikk av profesjonell
kunst for barn og unge.
gå til >>