Kunstløftet

Kunstløftet / Artikler og debatt

Stemmegivning

Foto: Jannik Abel

Foto: Jannik Abel

80 ungdommer på Mysebu asylmottak ble invitert til å snakke til verden. Kunstneren ville vise dem at Norge er et land man ikke blir forfulgt for sine meninger i.

– Det har versert mange forskjellige tanker om hvorfor disse barna og ungdommene kommer til Norge. Jeg ville bidra med å se bak det og spørre: Hvem er de, hva flykter de fra, hva savner de, hva lengter de etter? Disse menneskelige elementene som binder oss sammen, sier kunstner Jannik Abel. I 2014 satte hun opp en tolv meter lang og tre meter høy vegg utenfor Mysebu asylmottak. Overskriften lød «I want to tell the world».
 
– Hva ville du sagt til verden hvis du hadde en sjanse? Hvis verden lyttet hva ville du sagt? Det var noen av spørsmålene jeg stilte barna, forteller Jannik Abel.


Foto: Jannik Abel
 
I løpet av én dag ble de 80 barna og ungdommene på Mysebu asylmottak oppmuntret til å svare i form av tekst på veggen. Selv om det var helt frivillig å skrive, telte de til slutt 80 forskjellige statements. 80 barn, 80 statements. 
 
Utover veggen produserte hun også en film som dokumenterte dagen, der statements hentet fra veggen ble gjengitt: 
Jeg hater menn som voldtar kvinner
Pappa vil drepe meg
Jeg vil høre musikk igjen
Å flykte er ikke bra, fordi jeg måtte dra fra familien min og vennene mine
Rett foran meg ser jeg brannen i Aleppo, min hjemby
 
– Jeg ble oppmerksom på barns asylsituasjon i fjor, forteller Abel.
– Det var mange kunstnere, inkludert meg selv, som så denne flyktningsituasjonen lenge før store deler av Norge så den. Barna er en del av den. Jeg ville gi dem en stemme, slik at de ikke bare var tall i avisene. 

Å lytte

Med støtte fra Kunstløftet kunne Abel sette prosjektet ut i live. Barna og ungdommene på mottaket ble introdusert for Abel og planen hennes i et allmøte. Det var tre tolker til stede som oversatte for Abel, som selv pratet engelsk.
– Noen av barna responderte med klapping og «yes» og begynte skrive med en gang, mens andre satt og stirret tomt ut i luften, forteller kunstneren. – Jeg sa at vi skulle lytte til dem, at det var derfor vi var der. Og at filmen var for dem, slik at andre kunne forstå hva de har vært igjennom og høre det de ønsker å si. 

Foto: Jannik Abel
 
Gjennom dagen gikk Abel, hennes to assistenter og de ansatte med buttons med budskapet «I'm listening». 
– Hovedmålet for dagen var at vi skulle lytte, beretter Abel. – Hvis vi jobbet og barna kom bort til oss, så stoppet vi å arbeide og pratet heller med dem. 

Prosessering

På Mysebu skrev barna både på sine egne språk og på engelsk.
– Tavler og vegger er en veldig fin måte å få folk til å åpne seg opp på, og samtidig dele med andre. På Mysebu fikk barna også se hva andre skrev, som en måte å skape mer åpenhet. – Det er veldig tydelig at det er et budskap du deler med andre, og det krever mot. Men du blir også en av mange som har gjort det samme. 
 
Det var noen av barna som ikke turte å skrive, men i stedet spurte de ansatte om å gjøre det for dem. 
– Noen av guttene skrev mye likt, som «Norge er dritbra», forteller Abel videre. 
– Andre skrev personlig, lange ting, mens de andre barna og ungdommen satt og så på.
 
– Hva tenker du det gjør med budskapet å be dem uttrykke seg skriftlig?
– Det konkretiserer. Man kan ikke utbrodere så mye. Noen skrev tre ord: Frihet er viktigst, for eksempel, eller: Jeg er helt unik, fire ord. Mens noen skrev fem-seks setninger. 

Foto: Jannik Abel
 
Blant de som skrev lengre statements, var en ung gutt. Der skrev han om å vente på svar om oppholdstillatelse: «Som en gravid mor den dagen hun føder. Hvis noen tar meg tilbake til mitt fødeland, velger jeg heller å forsvinne før hanen galer på morgenen.»
– Han var en av de som klappet da jeg sa jeg skulle lage film, han hadde mye på hjertet. Han hadde med seg en lapp han hadde skrevet på forhånd, for å huske alt. 

Den skriftlige kommunikasjonen

Veggen ble stående på Mysebu, og når skoleklasser kommer på besøk, vises veggen og den tilhørende filmen. Den kommuniserer også til de nye barna som kommer til mottaket. Abel håper det skal vise dem at de ikke er alene, der budskap, også på deres egne språk, tar imot dem. 
– Det kommer hele tiden nye barn, de som var med på prosjektet var ikke der en uke senere, forteller hun. – Skoleklasser får omvisning på Mysebu, som en måte å skape forståelse for situasjonen til barna på mottaket. Det jeg har hørt er at de får et bedre innblikk på grunn av veggen og filmen.
 
Er det noe spesielt med barn- og ungdomsgruppen som interesserer deg som kunstner?
– Gruppen er kjempeviktig. Jeg har jobbet med barn fra seksårsalderen og oppover. Det er en forskjell mellom barn og ungdom. Barn har et ønske om å dele ting, et veldig oppriktig ønske om å bidra. Ungdommen er mer stille.
– Jeg liker å jobbe med barnas åpenhet, og den entusiasmen og ærligheten. Samt overgangen fra barn til ungdom, der de i større grad styres av samfunnsmessige krefter og kreftene mellom seg selv, vennene de har, og behov for å følge gjengen. Det så vi også på Mysebu.
 
Utover å vises på Mysebu, ble filmen også fremvist på filmfestivaler og spredd gjennom sosiale medier.
 
Arbeidet ble laget i forbindelse med grunnlovsjubileet, hvordan snakker verket om demokrati?
– Det handler om ytringsfrihet, og det er en av pilarene i demokratiet. Jeg ville bidra med å formidle til barna på Mysebu at her i Norge kan du si hva du vil, fordi du har ytringsfrihet. Du blir ikke forfulgt for meningene dine, sier Abel.

 




Kristina Ketola Bore (f. 1986) har en master i designkritikk fra London College of Communication. Hun arbeider som frilans­skribent og gjesteforeleser på Kunsthøgskolen i Oslo.

 


blog comments powered by Disqus

eksternt

Nettsted for anmeldelser av den viktigste skjønn- og faglitteraturen for barn og unge som utgis av norske forlag. 
gå til >>

 

Nettidsskrift for kritikk av profesjonell
kunst for barn og unge.
gå til >>