Kunstløftet

Kunstløftet / Artikler og debatt

Walter Benjamin for de minste

Foto: Gisèle Freund

Foto: Gisèle Freund

I den tyske kulturkritikeren Walter Benjamins radiosendinger for barn aktiviseres de unge lytterne gjennom fortellinger og gåter. Benjamin ville skape rom for tenkning, uten å ofre leken.

«Hold deg for ørene et øyeblikk. Det jeg skal si nå er nemlig ikke for barn.» Slik åpner den tyske kulturkritikeren Walter Benjamin (1892-1940) sin radiofortelling om leker på Berlin Rundfunk. Han inntar ikke lærerens eller den voksnes ovenfra-og-ned-rolle, men allierer seg med barnet. Det er oss mot dem, sier han. Nå skal jeg fortelle deg en hemmelighet. Så, når han er sikker på at lytterne er oppmerksomme, fortsetter han. 
 
Hvorvidt Benjamin faktisk ville alliere seg med barnet mot de voksne eller om det var et retorisk grep for å få deres oppmerksomhet, vites ikke, men forbundet som skapes er i alle fall effektfullt. Det tvangsmessige i frykten for å snakke om for komplekse eller «vanskelige» temaer til barn preger ofte de voksnes forsøk på formidling, og er gjerne det som ødelegger forsøket.
Hvilken pedagogisk modell Benjamin eksplisitt polemiserte mot er vanskelig å si, men selv om det fantes progressive og eksperimentelle modeller for læring og formidling på den tiden – deriblant Rudolf Steiners pedagogikk – var det nok en autoritær og patriarkalsk modell som dominerte. 

Undervurderte tekster

De fleste forbinder nok Benjamin med veldig teoretiske essays om Kunstverket i reproduksjonens tidsalder. Det er også derfor disse radiosendingene for barn ikke har vakt særlig interesse, før nylig. De er ikke filosofisk ambisiøse nok, har man tenkt. Men det meste i Benjamins tankeverden er å finne her også. Han tok med seg kjernen av sin måte å filosofere på inn i radioprogrammene han laget for barn mellom 1927 og 1933, uten å banalisere tenkningen, eller se ned på barnet. I sendingene som kunne høres på Radio Berlin og Radio Frankfurt med ujevne mellomrom fra 1929 til 1932, tok han for seg alt mulig. Også det som enkelte voksne vil mene er upassende for barn. Som for eksempel jordskjelvet i Pompeii, som utslettet en hel by. Han dveler ikke ved groteske detaljer, men legger heller ikke skjul på hvor omfattende lidelsene var og hvor mange som døde. 

Benjamin formidler i beste opplysningstradisjon: poenget er ikke å belære, men å gi barna evne til å tenke kritisk på egenhånd.

 
«Jo mer du forstår noe, og jo mer du har forståelse for en særegen form for skjønnhet – enten det nå er blomster, bøker, klær eller leker – jo mer vil du ha glede av alt du får vite og ser, og bli mindre opptatt av å eie noe, enten ved å kjøpe det selv eller motta det som gave», sier han. Benjamin har snakket om forskjellige typer leker i en tyve minutters tid. Enkle leker, som blir interessante gjennom beskrivelsene av dem. Han beskriver blant annet en fyrstikkeske med frimerker han hadde som barn. Med de forskjellige bildene på frimerkene kunne han «tilbringe timer med å sette sammen forskjellige landskap, nabolag, hendelser og historier». Gjennom leken, og beskrivelsen av den, former han gradvis rom å drømme i – og tenke i. 

Konfiskert av Gestapo

Respekten for de små lytterne er preget av ydmykhet og erkjennelse av at han bare er på besøk i et annens liv og hjem gjennom teknologien. «Man trenger jo bare å tenke på hva det betyr å lytte på radio. Til forskjell fra ethvert annet publikum, mottar lytteren sendingen i sitt eget hus, hvor stemmen er som en gjest», skriver han i Refleksjoner om radio, et av flere essays om radiomediet i Radio Benjamin – en bok bestående av et utvalg av manusene til hans radiosendinger som nylig ble oversatt til engelsk. De originale tekstene ble konfiskert av Gestapo etter at Benjamin begikk selvmord i 1940; og takket være en byråkratisk glipp unnslapp de såvidt destruksjon. Tekstene har vært tilgjengelig på tysk siden 1985, men dessverre eksisterer ingen av originalopptakene av sendingene i dag. 

Pedagogisk sans

Hvorfor har Benjamin så forståelse for barn? Fordi hans tenkning er forankret i en forståelse av hvor viktig leken er for å leve og tenke. Benjamin samlet hele sitt liv på leketøy og barnebøker, og ble aldri «voksen» i den forstand at barndommen var noe han la bak seg. Han bryter med den gjengse forestillingen om lineær tid både som pedagog og filosof, på samme måte som han bryter med tanken om at menneskets historie som sådan, er en rettlinjet bevegelse. Det vi har opplevd som barn har vi fortsatt med oss som voksne, mente han. 
 
For Benjamin dreier derfor ikke pedagogikk seg om å snakke annerledes til barn – eller forandre budskap. Det er nettopp denne formen, hvor man tilrettelegger for barnet, som skaper dårlig formidling, sier han i en radioforelesning om barnelitteratur, som også er inkludert i Radio Benjamin
 
Det eneste Benjamin mente vi burde passe på var å ikke referere til informasjon som barnet ikke hadde tilgang til. Så selv om radioprogrammene til Benjamin ikke forutsatte noe bestemt forkunnskap, krevde de aktivitet fra den unge lytterens side. Det er nettopp her Benjamin viser seg som en fantastisk formidler. For han er ikke interessert i underholdning, men tenkning. Dette legger også føringer for barnesendingene. 
 
I et av programmene tar filosofen for seg den såkalte «Berlin-dialekten», ved å sammenstille en fortelling fra tiden hvor Berlin ikke var storby, og en moderne fortelling av Alfred Döblin. Ved å fortelle om den ulike språkbruken i fortellingene – og sidestille dem – skaper han gode forutsetninger for at den unge lytteren selv skjønner at Berlin-dialekter ikke er én måte å snakke på, men flere. Forskjellene mellom fortellingene gjør tanken om en homogen Berlin-dialekt uholdbar. Det er ingen entydige svar på sendingens invitasjon til komparativ språkanalyse, men Benjamin tilbyr en modell for tenkning som kan lede til innsikt, om lytteren plukker opp hansken. Slik kan barnet læres opp i å tenke kritisk over forenklende forestillinger om dialekter og talemåter, men også, indirekte, få med seg en erkjennelse av at stereotyper sjelden sammenfaller med erfart virkelighet. 

Gåter og detektivarbeid

Benjamins sendinger favnet bredt: De dreier seg om alt fra fortellingene om Faust, via jordskjelvet i Lisboa i 1755 til myten om Kaspar Hauser, og om hvordan man skulle spørre sjefen om lønnsøkning. De beste av dem bestod av en veksling mellom fortellinger, gåter, og paradokser, som kunne innvie barnet i tenkningens kunst. Fortellingene var viktige for å bygge opp barnets forestillingsverden, mens gåtene og paradoksene var sentrale for å opparbeide barnets evne til å lage sin egen versjon av historien som hadde blitt fortalt. Programmene var designet for å få tilhøreren til å reflektere selvstendig, men løsningen på gåtene eller paradoksene befant seg altså ofte i den fortalte historiens egen form eller innhold. Det Benjamin legger vekt på i sine barneprogram er ikke paradokser og motsetninger som har sin løsning utenfor teksten, men fortellinger og gåter hvor detektivarbeidets aksjonsradius er begrenset til radioforestillingene. 
 
Ved å fortelle en historie og skape en gåte basert på den – eller et spørsmål som gjør at du grave dypere i det du har hørt – erstatter han passivitet med aktivitet. Men ikke som instruks, som noe du må kunne eller lære, men som lek. Den lystbetonte aktiveringen av lytteren legger dermed også forholdene til rette for at barnet selv, som Benjamin, kan bli en historieforteller. Ikke bare ved å etterligne filosofens fortellinger og gåter, men selv lage nye varianter av dem. Dermed fungerer Benjamin som en formidler i beste opplysningstradisjon, hvor poenget ikke er å belære, men å gi den enkelte evnen til å tenke kritisk på egen hånd. 
       
Grunnlaget er dermed også lagt for at barnet blir i stand til å omarrangere det lærte til sitt eget budskap og fremføre det han eller hun syns er verdifullt for andre, for et publikum. Slik vender Benjamin barnets oppmerksomhet i retning av en myndiggjort fremtid som voksen. Men uten å glemme barnets evne til å forankre kunnskap og erkjennelse i frydefull lek. 

 



Kjetil Røed (f. 1973) er redaksjonsmedlem i Kunstløftet, skribent og kritiker. Han skriver for blant annet Vinduet, Le Monde Diplomatique, Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift og Aftenposten.


blog comments powered by Disqus

eksternt

Nettsted for anmeldelser av den viktigste skjønn- og faglitteraturen for barn og unge som utgis av norske forlag. 
gå til >>

 

Nettidsskrift for kritikk av profesjonell
kunst for barn og unge.
gå til >>