Dansefeltet i bevegelse

Kulturrådet har delt ut penger til dans i to år, men inntil september 2006 ble søknadene behandlet i utvalget for scenekunst. I fjor høst kom endelig det nye danseutvalget på plass, og nå har utvalget allerede én tildelingsrunde bak seg.

- Den største fordelen ved det nye danseutvalget, er muligheten til å sette i gang en grunnleggende dialog om dans og koreografi, som forhåpentligvis kan videreføres utenfor utvalgets arbeid, sier en forhåpningsfull Fieldseth.

I tillegg til bergenseren Melanie Fieldseth, sitter Hooman Sharifi / Per Roar (annet hvert år), koreograf og medlem i scenekunstutvalget og Ingunn Rimestad, høyskolelektor i dans ved Kunsthøyskolen i Oslo, i det nye utvalget.

Melanie Fieldseth synes det er spennende å sitte i det aller første utvalget for dans og å få være med på å etablere en åpen, synlig og debattorientert praksis. I fremtiden tror hun en slik praksis vil være et verdifullt innslag i dansefeltets utvikling.

Utvalgets avgjørelser er basert på veloverveide, faglige vurderinger og en grundig oversikt over utviklinger i feltet, men det er viktig at vurderingsarbeidet ikke slutter der. Utvalgets avgjørelser bør diskuteres og debatteres, poengterer Fieldseth, og legger til at utvalgets arbeid vil være en god kilde til nødvendige debatter om dans, samtidens kunstneriske uttrykk og tendenser i fremtiden.


Hvordan opplever du ”å dele” scenekunstfeltet mellom scenekunst og dans?
- Faglig sett synes jeg det er en interessant problemstilling. Her kunne en gå akademisk til verks og drøfte hva det kan bety å skille mellom begrepene scenekunst og dans. Det kunne være en interessant øvelse i mange sammenhenger: rent praktisk i forhold til antall tildelinger, omfanget og størrelsen. Men også om det virker inn på begrepsforståelse blant aktørene og et allment publikum, og om det virker inkluderende eller ekskluderende når det gjelder uttrykksmangfold.

- Det er viktig at utvalgene har et greit forhold til hverandre og trekker hverandre inn i saker om nødvendig. Hvis begge utvalg er innforstått med problemstillingene og mulige innvendinger, vil arbeidsfordelingen fungere helt fint, understreker hun.

Hvordan påvirker prinsippet om en armlengdes avstand mellom Kulturrådet og Kulturdepartementet utvalgsarbeidet?
- Opprettelsen av danseutvalget i seg selv var kilden til debatten om armlengdes avstand, siden det opprinnelig føltes som et direktiv fra Kulturdepartementet. Jeg synes det er prinsipielt viktig at det ble høringer blant vesentlige institusjoner og organisasjoner, men at det var Kulturrådet som avgjorde saken. Dette er forhold Kulturrådet selv har satt lys på ved å henvende seg til departementet for å påpeke det de opplever som vesentlige endringer i arbeidsoppgaver og fordeling av kulturfondet. Det er viktig at Kulturrådet bruker sin kompetanse og erfaring til å sette slike endringer i en større og mer detaljert sammenheng, der betydningen av mulige konsekvenser synliggjøres.

Du er en av få profesjonelle dansekritikere her i landet med bred akademisk bakgrunn. Hvordan tror du man kan fremme dansens rolle gjennom omtaler og kritikk i media?
- Det som først og fremst må skje, er at mediene selv må være villige til å satse på dans på lik linje med satsningen på teateruttrykk. Det er viktig at kunstformen tas på alvor og at dekningen av feltet tilsvarer den kunstneriske utviklingen. Det er også nødvendig at flere fora for faglige omtaler og kritikker av dans og annen scenekunst etableres. Flere fora betyr en anledning til å få frem flere stemmer, men det forutsetter at det finnes kompetente stemmer. Kompetanse er delvis et spørsmål om utdanning og delvis et spørsmål om erfaring. Kritikere generelt trenger et bredt og oppdatert erfaringsgrunnlag med faglig dybde. Jeg mener vi trenger et akademisk studium for dans på samme måte som vi har faget teatervitenskap. Argumentasjon, kontekstualisering og kjennskap til historiske utviklinger og gjeldende teorier er blitt svært viktige i samtidens kunstfelt.

Hvordan synes du informasjonsformidlingen innen dansefeltet fungerer?
- Informasjonsformidling er i ulik grad og på ulike måter en del av arbeidet til alle som jobber med dans. Det innebærer mange forskjellige oppgaver, inkludert dokumentasjon, tiltak for barn og unge, festivalvirksomhet, jevnlig programmering av dans, gode utdanningstilbud og publiserte tekster. I fremtiden tror jeg begrepet informasjonsformidling vil utvides til å dekke flere måter å øke kunnskap om dans og å fremme kunstformen på.

Hvordan beskriver du det ideelle samspillet mellom kunstnere, media og publikum?
- De tre gruppene du nevner er knyttet sammen. Ideelt sett flyter inntrykk, ideer og oppfatninger mellom alle tre, avslutter Fieldseth.



Portrett: Melanie Fieldseth.

Stort bilde: Elektriske Fugler (2006).

Katrine Bølstad kompani får 800 000 kroner fra Kulturrådet for 2007.
Foto: Ola Røe