Om Kulturrådet

Om Kulturrådet

debatt

Langt fra lotteri

Faksimile fra Aftenposten, 13. mai 2015

Faksimile fra Aftenposten, 13. mai 2015

Svar til Gabi Gleichman fra Arne Vestbø om innkjøpsordningen for oversatt skjønnlitteratur, Aftenposten 12. mai 2015.

På kronikkplass i Aftenposten 11. mai skriver Gabi Gleichmann noe som først minner om ren markedsføring av hans eget forlag Agoras utgivelse av A. L. Antunes' Fado Alexandrino i Kjell og Kari Risviks oversettelse, men deretter endrer karakter til å bli en kritikk av Kulturrådet for ikke å ha kjøpt inn boken.

Gleichmann bruker «Det store boklotteriet» som overskrift, kaller innkjøpsordningen for oversatt litteratur «en sørgelig sak» og mener Kulturrådet driver med «gjetninger».

Selektiv ordning

Avslag fra Kulturrådet, også på gode prosjekter, er dessverre en del av hverdagen i norsk kunst- og kulturliv.

Kulturrådet ønsker velkommen diskusjoner om sine avgjørelser og sine ordninger, men vil på det sterkeste tilbakevise at vi driver med lotterivirksomhet.

For de bøkene som blir kjøpt inn, er i all hovedsak svært gode bøker. Innkjøpsordningen for oversatt litteratur er en selektiv ordning, der rundt 50 prosent av de påmeldte bøkene får positivt vedtak hvert år. For Gleichmanns forlag er innkjøpsandelen siden 2010 hele 89 prosent – 16 av 18 bøker blitt kjøpt inn. I et lotteri hadde Agora neppe hatt like stor uttelling.

Gleichmann spør retorisk om det går an å bedømme kvaliteten på bøker uten å ha lest dem. Kulturrådet har forståelse for argumentet om å lese ferdige verk fremfor søknader, særlig siden de andre innkjøpsordningene fungerer slik, men svaret er ja. Oversattordningen minner nemlig mer om Kulturrådets øvrige støtteordninger, der søknader blir underlagt en grundig vurderingsprosess.

Utvalget for oversatt litteratur, som er oppnevnt av rådet, består av en akademiker, en bibliotekar og en oversetter. Flere parametere spiller inn i deres vurderinger, som for eksempel forfatterens tidligere utgivelser, forlagets profil, oversetterens tidligere arbeid, hva kritikere og akademikere har ment om denne utgivelsen, eventuelt utdrag av oversettelsen og hvilket språk boken kommer fra.

Søknaden skal klare å overbevise vurderingsutvalget, og den må gi utvalget et best mulig beslutningsgrunnlag. Det medfører ikke riktighet at en bok har større sjanse for å bli kjøpt inn om den er på et språk utvalgets medlemmer behersker.

Navnet en garanti?

Gleichmann oppgir en liste med forfatternavn som har fått avslag, som en slags dokumentasjon på det han kaller «problemet».

Mener han da at bare navnet skulle være en garanti for kvalitet?

For Kulturrådet er det uproblematisk at vi i 2014 prioriterte pengene på å kjøpe inn oversatte bøker av forfattere som Peter Esterhazy, David Grossman, Hilary Mantel, Roberto Bolaño og Thomas Pynchon.

Disse blir distribuert gratis til folkebibliotekene, men utgjør langt fra alle oversettelser norske lesere får tilgang til. Folkebibliotekene har også egne midler til å kjøpe inn for eksempel Antunes' bok.

Æren for å ha gjort ham og andre forfattere tilgjengelig for norske lesere, skal imidlertid hverken Kulturrådet eller bibliotekene ha. Den tilfaller Gleichmann, hans forleggerkolleger og oversetterne.

Innlegget ble publisert på Aftenposten.no 12. mai, og stod på trykk i Aftenposten 13. mai 2015.


blog comments powered by Disqus