Om Kulturrådet

Om Kulturrådet

debatt

Om avviklingen av Kulturrådets ankenemnd

Faksimile fra Klassekampen 8. februar 2016

Faksimile fra Klassekampen 8. februar 2016

Tilsvar i Klassekampen fra Arne Vestbø, seksjonsleder, seksjon for litteratur, kulturvern og allmenne kulturformål på kritikken mot vurderingsutvalget for lyrikk.

Både Jahn H. Thon og Jan Erik Vold har kommet med tilsvar etter mitt innlegg i Klassekampen 1. februar. Thon hevder at jeg blander sammen to spørsmål. Blandingen stammer i utgangspunktet fra de ulike innleggene som andre har skrevet tidligere, og som etter hvert krevde noen saksopplysninger fra Kulturrådets side. Men jeg er enig med ham i at det prinsipielle spørsmålet rundt avviklingen av ankenemnda trolig er det viktigste i denne sammenhengen.

Les tidligere innlegg fra Arne Vestbø i Klassekampen 1. februar 2016.

Thon peker på et vesentlig spørsmål som også var med i diskusjonen før Kulturrådet vedtok å endre på systemet med to vurderingsinstanser: Er ankenemndas funksjon med på å gi innkjøpsordningene nødvendig legitimitet og sikre hver påmeldte tittel den grundige behandlingen den fortjener? Kulturrådet endte altså opp med et foreløpig nei på dette spørsmålet, og valgte å prøve ut en ny modell.

Avviklingen av ankenemnda var først og fremst faglig begrunnet, men også økonomisk. Siden 2015 var det første året med det nye systemet, er det for tidlig å si noe helt klart om den økonomiske gevinsten. Kostnadene til utvalgsarbeid er omtrent likt som tidligere. Det skyldes blant annet at det nå er fem medlemmer, inkludert suppleanten, som leser alle bøker som meldes på innkjøpsordningen, sammenlignet med tre medlemmer tidligere. Ankenemndas fem medlemmer leste bare de bøkene som ble underkjent i første instans. De siste årene har Kulturrådet brukt ca 2,5 mill av Norsk kulturfond på innkjøp etter ankenemndenes behandling. Disse pengene går fremdeles til norske forfattere og forlag, men er blant annet medvirkende til at Kulturrådet nå kan betale mer for de bøkene som faktisk blir kjøpt inn. Det er altså her gevinsten er størst.

Den faglige begrunnelsen for avviklingen var en vektlegging av det komparative aspektet. At Thon mener dette ikke er et viktig argument, er Kulturrådet altså uenig i, og ønsker å prøve ut et annet system. Der enkelttitler tidligere fikk sjansen i to helt ulike instanser, vil nå alle vurderinger foretas samlet og opp mot hverandre. Kulturrådet mener videre, i motsetning til Thon, at dette nettopp kan styrke innkjøpsordningens legitimitet, men vil naturligvis se grundig på saken når det har gått noe mer tid.

Thon påstår også at publikums representanter i ordningen har forsvunnet ved avviklingen av ankenemnda. Dette har Kulturrådet vanskelig for å se. Felles for alle vurderingsutvalg under innkjøpsordningene for litteratur er at de har minst ett medlem som er bibliotekar og dermed en direkte kobling til lånerne i norske bibliotek. I tillegg er det flere som virker som kritikere, har forlagsbakgrunn og er virksomme som forfattere. Er ikke dette også representanter for litteraturens publikum?

Forfatternes rettsikkerhet er et tema Thon løfter fram, mens Vold skriver om en udemokratisk ordning. Kulturrådet er heldigvis ingen juridisk domstol. Tilskudd fra Kulturrådet er ingen rettighet, og innkjøpsordningen for skjønnlitteratur er unik blant rådets mange støtteordninger, med sin svært høye innvilgningsprosent. Innkjøpsordningen har eksistert i 50 år, og la oss håpe at en smart forvaltning kan føre til at den fortsetter i minst 50 år til.

Innlegget stod på trykk i Klassekampen 8. februar 2016.
 


blog comments powered by Disqus