Show-off
I disse dager arrangerer Scenekunstbruket festivalen Showbox. Bruket er Norges største og viktigste formidler av scenekunst til unge. Hvordan tenker de kvalitet?
Ådne Sekkelsten virrer rundt på kontoret sitt i en stemning av entusiasme, førjulskos og organisasjonskaos. Sekkelsten er daglig leder av Scenekunstbruket, og i disse dager arrangerer de festivalen og seminarene Showbox.
- Det er stor åpningsforestilling og tenning av julegran, sier Sekkelsten, og viser frem en «julestjerne» med Showbox-logoen.
- En festival er bra for å få synliggjort all den kompetansen som befinner seg rundt om i landet når det gjelder scenekunst for barn og unge. Vi syntes det manglet en arena for visninger kombinert med fagdebatter, derfor arrangerer vi forestillinger kombinert med møter der vi i år diskuterer temaet bruk av barn i kunsten. Hva tilfører de det kunstneriske, og hvordan påvirker det barnet som medvirker? Det er viktig at vi som nasjonal aktør er med og øker kompetansen på fagfeltet vårt og synliggjør det.
Kvalitet
Og det er akkurat det vi er kommet for å snakke med Sekkelsten om: Hva legger Scenekunstbruket i begreper som kvalitet og formidling? Det viser seg å henge sammen med hvordan de arbeider.
- Oppgaven vår er blant annet å se forestillinger som spilles for barn og unge. Vi har et kunstnerisk råd som består av fem personer som alle har kunstnerisk og faglig bakgrunn innen scenekunst. Etter at vi har sett en forestilling, diskuterer vi den i rådet, og da etter kjente målestokker: Intensjon; oppfyller forestillingen sin intensjon? Håndverksmessig; er det en profesjonell forestilling? Dramaturgi; hvordan forteller de historien? Utover disse målestokkene har vi ingen estetisk profil.
Men selvfølgelig: Disse målestokkene er bevegelige.
- For hva er egentlig god dramaturgi? Det varierer selvfølgelig fra den ene oppsetningen til den andre og hvilke dramaturgisk modell man velger. På samme måte som andre elementer er det viktig at kompaniene er bevisst hvordan de dramaturgisk bygger opp forestillingene. Det skorter av og til på dette, noe som merkes godt på rytmen i forestillingen og evnen til å få fortalt historien man ønsker å fortelle. Også innenfor non-verbale forestillinger som dans og lignende er bevisstheten rundt dramaturgi viktig. Det merkes relativt fort når forestillingen er svak dramaturgisk – og kan i verste fall bidra til å få forestillingen til å virke uinteressant. Det samme gjelder det håndverksmessige og regi.
- Det er endel ujevn regi ute og går. Noen har stått for regi uten at de mestrer regihåndverket godt nok. Andre kan for eksempel drive med figurteater uten å kunne føre en dukke ordentlig, selv om de er gode skuespillere.
Fra "Universet" av Grimfilm
- Kan rommet forestillingen fremføres i, for eksempel en gammel gymsal, påvirke kvaliteten?
- Det kan den selvfølgelig. Akkurat det er ikke noe vi kan gjøre noe konkret med annet enn å belyse problemet og ta det opp i de riktige fora. Scenekunstkonsulentene rundt om i fylkene er bevisste på problemet, og arbeider opp mot kommunene for å få så gode arenaer for visning som mulig. Men det er ikke alltid den første økonomiske prioriteringen i kommunene.
Nyskaping
Tett beslektet med spørsmålet om kvalitet, er: I hvor stor grad er de forestillingene Scenekunstbruket formidler nyskapende? Sekkelsten må tenke seg om.
- Flere av forestillingene utfordrer formatet de nødvendigvis må fremføres innenfor – jamfør spørsmålet om gymsaler. Jeg synes også flere av de vi formidler har et nyskapende format. Men «nyskapende» er et ord jeg synes er skummelt, for hva er det egentlig? Kontroversielt? Det skal etter min erfaring mye til for at noe oppfattes som kontroversielt. Noen ganger har vi advart fylker og sagt pass på, akkurat dette stykket er litt sært og rart, også har det slått an for fullt.
- Har dere avvist noen forestillinger på grunn av tematikken?
- Nei, det har vi aldri. Det er kun kvalitetsmessige hensyn som ligger bak utvelgelsene. Det, og at det er tema som kan kommunisere med målgruppen. For eksempel har vi formidlet et forholdsvis sterkt stykke som handler om selvskading. I slike tilfeller er det viktig at kompaniet som har produsert det, i samarbeid med arrangøren som skal formidle det, er godt forberedt på eventuelle reaksjoner. I dette tilfellet ble det organisert et eget støtteapparat.
Fra "På dypt vann" av Gorgon Produksjoner. Foto: Knut Bry/tinagent.com
Ansvar
Sekkelsten sier det er et stort ansvar de forvalter, og at kvalitet ikke er noe de tar lett på.
- Scenekunstbruket er leverandør av scenekunst til Den kulturelle skolesekken, og om den skal fortsette å være et viktig kunstprosjekt er det viktig at kvaliteten holdes oppe. Jeg tror at før vi ble etablert var det lettere å komme unna med halvgode prosjekter. Sammen med Den kulturelle skolesekken har vi bidratt til en styrking av kvaliteten, og i tillegg fått frem at kvalitet skaper et marked. Ved å arrangere Showbox får vi også formidlet til landets scenekunstere at det er mange som ønsker det de har å tilby.
Scenekunst for barn og unge er ikke det som er mest synlig i mediene. Sekkelsten fortviler over at det som har gitt dem mest oppmerksomhet er at noen reagerte på synet av nakne rumper i Jo Strømgrens forestilling «A Dance Tribute to the Art of Football». Usynligheten står i kontrast til størrelsen på det potensielle publikummet.
- Det er 800 000 mennesker i aldersgruppen 6–20 i Norge. Selvfølgelig er vi langt fra å nå dem alle, men det er et mål. I 2008 formidlet Scenekunstbruket 2469 forestillinger fordelt på 65 forestillinger til i alt 243 159 publikummere.
- Opplever dere et press fra bevilgende myndigheter som går på kvantitet på bekostning av kvalitet?
- Vår målsetning er å hele tiden øke kvaliteten. Når vi stadig får økte midler fra Kulturdepartementet, går vi ut fra at det er fordi også de tenker kvalitet. Vi tror det vil være å gjøre scenekunsten en bjørnetjeneste om vi spredte penger utover for å få mest mulig aktivitet. Det er bedre med en virkelig god forestilling annethvert år enn en dårlig en hvert år, sier Sekkelsten.
Mellomledd
Økte bevilgninger til tross: – Vi forvalter tre millioner i året til produksjonsstøtte til scenekunst gjennom ordningen spenn.no, og det er jo egentlig sjokkerende lite med tanke på hvor mange som skal nås med scenekunst i Den kulturelle skolesekken. Til høstens tildelingsrunde behandlet vårt fagutvalg 99 søknader som ba om nesten 18 millioner, så det er mange aktører som vil være med og formidle mer enn det som allerede gjøres. Derfor arbeider vi for å få økte bevilgninger, sier Sekkelsten.
- Når små bevilgninger gjør det naturlig å se etter områder å kutte: Hva er det som gjør at Scenekunstbruket selv ikke er et fordyrende ledd mellom fylker og utøvere?
- Du kan selv spørre fylkene og utøverne om hvor nødvendige vi er, men Scenekunstbrukets ordning med refusjonsmidler generer jo faktisk mer penger til scenekunst. Før vi ble etablert for 15 år siden, fantes det ingen god formidlingstjeneste av scenekunst. Aktørene hadde hver sine nettverk, og de helt nye hadde ikke nettverk i det hele tatt. Fylkene fikk mange tilbud, men de hadde ingen kapasitet til å vite hva som var hva eller om det var bra eller dårlig. At stadig flere fylker er blitt med, viser at det er et behov for oss, og nå formidles det mye mer enn før. Vi har en viktig koordinerende rolle mellom alle nivåer i scenekunstformidlingen i Norge, og ikke minst å ha en tett dialog vedrørende scenekunstspørsmål for departementet og andre instanser ved å være den nasjonale aktøren for scenekunst i Den kulturelle skolesekken, sier Sekkelsten.
Fra "SEKSUELL EMPATI VOL.2 - IDENTITET"
Idealistene
Han legger vekt på at de samarbeider nært med fylkene.
- Scenekunstkonsulentene rundt om i fylkene sitter på mye kompetanse som vi benytter oss av. De gir oss innspill om hva de ønsker seg og velger også forestillinger fra andre formidlere enn oss. De er dessuten de som ofte vet best hva slags oppsetninger som passer på sine hjemsteder, og er en viktig faktor for at formidlingen skal lykkes, sier Sekkelsten.
I tillegg til å kvalitetsvurdere forestillinger, gir Scenekunstbruket også kostnadsoversikter til fylkene som får vite hva hver enkelt oppsetning koster.
- Til slutt: Hvordan synes du tilstanden generelt er for scenekunst for barn og unge i Norge?
- Jeg synes den er bra. Om vi sammenligner oss med våre nærmeste naboland, Sverige og Danmark, synes jeg det skjer flest spennende ting i Norge, og det er takket være oppbygningen av Den kulturelle skolesekken og formidlingsnettverket som Scenekunstbruket tilbyr. Men min dypeste respekt går til de utøverne som reiser dag ut og dag inn for å over hele landet for å fremføre sine forestillinger. Det er slitsomt liv der de reiser rundt i sine egne biler og kassevogner, helt uten den komforten som Riksteaterbussene kan tilby, og uten et kobbel av teknikere som hjelper dem. Det er disse gruppene som er bærebjelken, avslutter Sekkelsten.
Thomas Berg, 2. desember 2009
Thomas Berg, 2. desember 2009