Visjoner - Elisabeth Sørheim

Kunstløftet har eksistert i fire år. Opplever du at det har skjedd noe med prestisjen/kvaliteten/interessen for kunst for barn og unge i denne perioden? 

 

– Ja! For meg som har arbeidet med kunstformidling i over 20 år, er Kunstløftet et friskt pust. I mitt arbeidsmiljø med kunstnerstyrt formidling, blant annet, er begrepet kunst svært viktig. Så viktig er kunstbegrepet og definisjonene at det har utviklet seg et eget språk for å snakke om kunst. Det slår meg at mange unge ikke forstår dette kunstspråket. Begrepet kunst har vært for de få for lenge. De unge kan gjennom prosjekter som Kunstløftet ta makten, utvide kunstbegrepet og hjelpe oss til å endre måten vi snakker om kunst på. 

 

– Jeg studerer i farten et av vinnerprosjektene i Kunstløftets idékonkurranse. Prosjektet heter «Please Disturb». Prosjektet er et godt eksempel. De som har laget det er unge. Under formål og visjoner formulerer prosjektet: Kunst er viktig for mange unge, og videre: begrepet kunst er ikke så viktig… de unge føler seg ikke forpliktet overfor kunstinstitusjonen som sådan. Please Disturb er et metaprosjekt, det handler rett og slett om unges forhold til kunst, om hvilke kunstopplevelser som har vært viktige for hver enkelt av ungdommene. 

 

– Når jeg får tilgang til dette og liknende prosjekter der unge har regien, får jeg tilgang til et nytt språk, ny informasjon. De unge sier «kunstting» på en annen måte og er svært personlige. Ikke rart, for den digitale kommunikasjonens uendelige muligheter har satt spor i de unge. De har vokst opp med at egenskapen å være tilgjengelig er en vesentlig del av personligheten. 

 

Norsk kulturråd har konkludert med at det trengs et videre arbeid i satsningen på barn og unge, og viderefører Kunstløftet i fire nye år. Hvilke forventninger har du til ordningen i den kommende perioden? 

 

– Jeg synes det er viktig at Kunstløftet fortsetter. Det må kunne gjennomføres ganske mange prosjekter for å få fram betydelige erfaringer. Det ville være flott om erfaringene fra Kunstløftet systematiseres og nedfelles. De bør distribueres til våre kunstinstitusjoner og til høgskolesektoren. Det lekne og nye må inn «i pensum». Kunstløftet bør få en varig virkning på kunstformidlingens metodikk.

 

Hvilke utfordringer ser du forbundet med dette arbeidet? 

 

– Utfordringen er å kunne ta de unge på alvor, legge til rette for deres egne prosjekter, og samtidig åpne institusjonskunsten for dem. Jeg er ikke for at barn og unge bare skal ha sin egen kunst. De unge skal inkluderes i de etablerte institusjonenes hverdag også, og lære av hverandres væremåte. 

 

Har du noen visjoner for feltet generelt de neste årene? 

 

– Ja. Jeg ønsker en utvidelse av kunstpublikum i alle ender, de generasjonsmessige, så vel som de sosiologiske og geografiske. I Norske Kunsthåndverkere har vi fått Kulturrådsmidler for å bringe sammen kunsthåndverkere og ungdom fra Oslos drabantbystrøk til workshop. Veien fra drabantbyene og inn til museer der kunsten vises, skal forkortes. De unge skal si at det er kult på gå i på utstilling, og vi skal ikke behøve å bygge en «ungdomsrampe» for å få dette til. Kunstverkene er spennende i seg selv, og har et vell av muligheter for engasjement. Især gjelder dette samtidens visuelle kunst. Og vi som formidlere må snakke så de unge forstår – eller vi må kanskje holde mer kjeft og la de unge snakke for oss.