Visjoner - Ingvill Henmo

Kunstløftet har eksistert i fire år. Opplever du at det har skjedd noe med prestisjen/kvaliteten/interessen for kunst for barn og unge i denne perioden? 

 

– Satsingen har gitt økt fokus på denne type arbeid. At det offentlige prioriterer slik kunst, hever statusen på den til en viss grad. Likevel er inntrykket mitt at fri kunst som får innpass i gallerier, museer og hos samlere fortsatt har høyest status i billedkunstfeltet. Oppdragsarbeid, som kunst i offentlige rom og kunst mot spesifikke målgrupper er litt lengre nede i hierarkiet. Det kreves mer enn en fire års satsing for å endre på slike holdninger.

 

– Samtidig: enkeltkunstnere og -miljøer tar likevel selvstendige verdivalg. De kan vende ryggen til det kunstinterne karriereløpet og velge å engasjere seg i samfunns- og miljøspørsmål og liknende som i liten grad gir uttelling på «stor, anerkjent kunstner»-skalaen. Det noen mener har høy prestisje, har liten betydning for andre. Det avhenger av hvem som ser.

 

Norsk kulturråd har konkludert med at det trengs et videre arbeid i satsningn på barn og unge, og viderefører Kunstløftet i fire nye år. Hvilke forventninger har du til ordningen i den kommende perioden? 

 

– Jeg har tro på at kvalitet, og dermed også status, heves når kunstnere som arbeider med barn og unge får ryddige og gode arbeidsvilkår, blant annet god betaling. Arbeid med utsmykkinger, eller det som nå heter kunst i offentlige rom, har vært gjennom en slik endring som følge av KOROs profesjonalisering av denne typen kunstnerisk virksomhet. Kunstløftet vil bidra til en slik endring innen sitt felt.

 

Hvilke utfordringer ser du forbundet med dette arbeidet? 

 

– I et felt uten stabile institusjoner, er det en fare for at individuelle erfaringer forblir individuelle. Erfaringer fra hvert enkelt prosjekt må tas vare på og inngå i Kunstløftets hukommelse.

 

Har du noen visjoner for feltet generelt de neste årene? 

 

– Kvalitet i alle ledd er viktig. I et intervju i Billedkunst nr. 4/2011 med Anne Bamford, som er internasjonalt anerkjent for sin forskning om kunst og kultur i opplæringen, kommer det fram at kvalitet er avgjørende når man underviser barn i estetiske fag. Hvis opplegget er av dårlig kvalitet, har det langtrekkende negativ effekt. Barn mister troen på egen kreativitet, og deres kritiske tenkning og kreative løsningsevner ble negativt påvirket. Hun sier videre at kvalitet handler om hvordan man jobber med barn, slik at de får en god kunstopplevelse. Det handler for eksempel ikke om å høre godt fiolinspill, men om hvordan man samarbeider med barna. Strukturene bør være fleksible, og evalueringer og refleksjoner rundt arbeidet er også viktig. Jeg vil tro at det i tida framover er, som Bamford sier, spesielt viktig å lytte til barna, og ta de med i prosessen når prosjekter, og Kunstløftet som helhet blir evaluert.