Engasjement i et svømmebasseng

I vår lå jeg flere lørdager på rad og plaska i Vestkantbadet på Solli plass i Oslo. Jeg var iført knallrød badedrakt og vinterbleik hud, det føltes som om klorvannet hadde satt seg fast i håret for godt. Vi spilte teaterforestillingen KRÅL! inne i bassenget. Publikum fikk skifte til sommertøy i garderobene før den varme lufta i svømmehallen møtte dem som en vegg. Langs bassengkanten satt de, tett i tett, med tærne duppet i vann. Det var tretti grader inne i svømmehallen og svetten silte, både av utøvere og publikum. 
 

«I 1989 var 39% av Norges befolkning svært bekymret for jordklodens fremtid. I 2011 var det 14 %», sier jeg til Sverre, min medskuespiller i klorvannet. Det er første gang vi møtes. Sverre dukker under, jeg prøver å tørke håret med et håndkle. Sammen danser vi oss bortover bassengkanten mot publikum, jeg vinker til dem og takker for at de er her, i bryllupet.

Fra forestillingen "Krål!" i Vestkantbadet. Foto: Selskapsproduksjoner.

Da vi bestemte oss for å starte prosjektet KRÅL!, var det fordi vi mente klimadiskusjonen trengte å bli formidlet på nye måter. Vi ønsket å bruke samme fakta, tall og statistikker som presenteres i forskningsdokumenter og debatter, men vi ønsket å levendegjøre faktaene og på den måten forhåpentligvis engasjere flere i klimasaken. Målet var å gjøre klimabudskapet forstått gjennom teatrets form, og formidle informasjonen tydelig og interessant for målgruppa: unge mennesker. Vi mente at et møte med utfordringene på en alternativ arena til der de vanligvis møter problematikken, i større grad kunne påvirke og motivere til økt bevissthet og engasjement. Den "tørre" faktaen skulle gjøres til noe menneskelig og personlig, for å få publikum til å se sine egne liv i sammenheng med klimasaken, og vise at den i bunn og grunn handler om hvordan vi skal leve livene våre sammen. Selv om forestillingen benyttet seg av tall, forskning og statistikker, skulle den fokusere på de mest grunnleggende og problematiske sidene ved klimaet. I arbeidet med manuset til forestillingen klippet og limte vi fra forskningsrapporter, dokumenter, bøker, brosjyrer, aviser og fikk hjelp av Bellona og Naturvernforbundet til å finne frem i informasjonsjungelen. Klimasaken skulle tilgjengeliggjøres gjennom et ungt par, gjennom dem skulle forskningen og teateret finne en parallell og forenes, og slik bli en personlig historie om klimaengasjement for tilskueren. Selv om fremtiden kan se dyster ut, både for miljøet og paret i bassenget, ville vi engasjere ved å være en positiv stemme i klimadiskusjonen, som skulle motivere unge publikummere til å engasjere seg.

Det miljøengasjerte paret i forestillingen fødes, møtes, lever sammen og dør i en svømmehall. Man kan fødes, møtes, leve og dø andre steder, for eksempel i en black box hvor lyskastere kan intensivere ansiktsuttrykk, hvor publikum sitter mer komfortabelt, hvor renseanlegget ikke maler i en konstant dur slik at man må rope for å bli hørt. Men fremtiden skal bli varmere og våtere, og for å gi publikum en helhetlig opplevelse av forskningen som ble diskutert, droppet vi lyset, snakket høyere og gikk nærmere bassengkanten for at publikum skulle høre oss. Dialogene om overoppheting og oversvømmelse ble underbygget av vannskvulping og tunge pust, ikke fra en høyttaler, men fra publikum selv. Paret og publikum levde nå sammen i denne lille, klaustrofobiske verdenen. Slik kom også parets konflikter tett på publikummeren. Paret diskuterte klimapolitikk, tall og mulige løsninger i bassenget, og konfliktene hadde alltid utgangspunkt i klimadiskusjon, men beveget seg over til å handle om dem og deres relasjon i løpet av diskusjonene. Hvilke løsninger på problemene er de mest bærekraftige? Hvor dårlig ser det ut for fremtiden vår? Er det riktig å føde et barn inn i en slik verden?
 

Avgjørelsen om å legge en klimafokusert forestilling til et svømmebasseng ble tatt tidlig. Vi hadde høsten 2012 spilt forestillingen Godt nyttår! i ulike stuer i virkelige hjem, der publikum var flue på veggen og overvar en svært mislykket middag. Godt nyttår! ønsket å diskutere kultursponsing. Desto flere forestillinger vi spilte, desto tydeligere ble det for oss at folk selv ønsket å bli igjen etter Godt nyttår! og diskutere med oss. Forestillingen hadde satt i gang tanker om kultursponsing, men tankene var mange og ulike, og det var tydelig at de trengte å formuleres og diskuteres. Vi begynte å inviterte dem inn på restemat etter forestillingen, og diskusjonene etter middagene ble en viktigere og viktigere del av forestillingen etter hvert som vi spilte den. Det var overraskende mange som ønsket å komme inn igjen. Det virket som om det at vi befant oss i private, personlige hjem, gjorde samtalen ufarlig og fikk flere til å tørre å komme inn igjen. Teater i en svømmehall krever at publikummeren finner frem, kler av seg i garderoben, tør å komme. Men en svømmehall kan også senke terskelen for en som synes storslåtte teaterscener er skremmende eller at teater er for «spesielt interesserte».
Svømmehallen er allemannseie, de er åpne for det svømmende publikum og kan brukes av hvem som helst. Forutsetningen er en annen, en som også kan være inkluderende for nye publikumsgrupper, samtidig som vante teatergjengere er nysgjerrige på nye arenaer. Selv om bassenget hadde plassbegrensninger, ble forestillingene alltid fullsatte, i tråd med bassengets kapasitet. Til bassenget kom det publikummet institusjonsteateret hungrer etter; de unge, både de som har sett mye og lite teater.


Fra forestillingen "Krål!" i Vestkantbadet. Foto: Selskapsproduksjoner.

KRÅLs målgruppe var mennesker mellom 16 og 26 år. Det kom i tillegg en baby på fem måneder og en bestemor på 65. Det virket som om publikum kom av to grunner; enten fordi de var interessert i teater eller fordi de var interessert i klimapolitikk. I tillegg var noen rett og slett nysgjerrige på hva vi skulle finne på i Vestkantbadet, et sted de hadde et forhold til fra tidligere av. Slik kan man tenke at man fikk formidlet teater til de som ellers ikke oppsøker det, og klimasaken til potensielt engasjerte. Vi ønsket at publikum skulle gå fra forestillingen med et ønske om å endre norsk klimapolitikk. Har teateret den evnen? Jeg tror mange er lei av kronikker og tørre artikler som diskuterer klimadebatten på detaljnivå. Men jeg tror ikke vi er lei av å prøve å forstå hvordan mennesker skal leve livene sine, og vanskeligst av alt: hvordan vi skal leve dem sammen. En publikummer som ikke var engasjert i klimasaken fra før av, sa etter endt forestilling at hun nå ønsket å lese seg opp på norsk miljøpolitikk. Naturligvis vil ikke en forestilling nå ut like bredt som en fjernsynsdebatt, men den kan nå ut på andre måter, og kanskje trenger noen denne formen for formidling for å kunne bli engasjert. Kunsten kan vise frem enkeltmennesker og formidle informasjon gjennom levende mennesker, som man gjennom forestillingen har fått et emosjonelt forhold til og derfor føler med. Man engasjerer seg i disse menneskene, og da gjerne også det de engasjerer seg i. Personene i bassenget er ikke politikere som er redde for å komme med en uttalelse som i morgen er på forsiden av VG. Menneskene i bassenget kan la seg opprøre og provosere uten å måtte gå ut i media og unnskylde seg dagen derpå. Altså har tall, statistikker og forskning en sjanse til å bli levende for publikum gjennom teateret. Når teateret i tillegg kan skape møter mellom mennesker, fysiske, konkrete møter her og nå, har det i desto større grad mulighet til være en levende samfunnsaktør, som gir unge mennesker lyst til å delta i samfunnet rundt seg. Jeg tror at dette engasjementet starter i møte med et annet menneske. Enten et menneske i form av en karakter på scenen (eller i bassenget), eller i møte med en kunstner, en snekker, et menneske som selv er engasjert. Derfor er teaterets forhold, hvis det ønsker å ha påvirkningskraft, sin mulighet til å være et samlingssted, som et sted der mennesker møtes ansikt til ansikt, og går vekk fra dataskjermene hvor de sitter og lengter etter hverandre. Da må også rommene man bruker oppleves som åpne, et sted man senker skuldrene og ønsker å lytte, enten til hun i bassenget eller til han i garderoben. 

På slutten av forestillingen dør min karakter. Etter min begravelse står publikum sammen ute i resepsjonen og spiser snitter og snakker sammen. Skuespillerne og regissøren byttet på å stå der ute og snakke sammen med dem og på å rydde bort badeender fra bassenger før vi måtte være ute av lokalene. Å se at de fortsatt stod der og snakka med hverandre eller oss etter endt forestilling, tror jeg er det viktigste argumentet for å ta teateret ut av den svarte boksen. Det skaper et uformelt samlingssted for publikum, og kan i beste fall også skape samfunnsengasjerte mennesker. En forestilling kan være et viktig og nødvendig ledd i bevissthetsøkningen om miljøsaken. Nye rom kan skape nye tanker, og nye arenaer kan senke terskelen for å diskutere hva man har sett og for å snakke sammen om det vi ønsker at forestillingen skal diskutere. Noen snitter attåt hjelper selvfølgelig. 
 

På et seminar om kunstens politiske gjennomslagskraft reiste en deltager seg opp og sa at hun mente kunstnerne må alliere seg for å ha gjennomslagskraft og for å få miljø på dagsordenen − at et prosjekt ikke er nok i seg selv, at vi må bli større, sterkere. Men jeg er mer interessert i å alliere meg med publikummeren. Det er sammen med og for dem man kan ha en påvirkningskraft. Vi er en gjeng, jeg og dem, tenker jeg, håper jeg at de tenker. Så håper jeg at de andre kunstnerne tenker det samme. På den måten kan man bli mange, flere, større, mer slagkraftig. På samme måte opplever jeg som publikummer på andres forestillinger at jeg forsøkes å tas inn i en allianse på kunstnernes premisser. Det er ikke alltid det fungerer. Men jeg er villig til å forsøke å lytte til hva de vil si, og leter alltid etter et fellesskap mellom meg og dem som blir til gjennom forestillingen. På samme måte forsøkte KRÅL! å skape dette fellesskapet med publikummeren. Kanskje kreves et snev av allerede eksisterende interesse for klimasaken, skal man kunne oppleve forestillingen som en allianse og ikke en underordning. Men ved å skape en annerledes klimadebatt på en annen arena, tror jeg man kan finne dem som ønsker å la seg engasjere, som blir engasjert i karakterenes historier og slik ser sitt eget liv i sammenheng med klimasaken. De unges engasjement ligger og lurker, men trenger av og til litt drahjelp – det må trigges, pushes, få plass til å tenkes frem og diskuteres med andre for at man skal tørre å la det bli en uttalt del av en selv. Prosjektskaperne er selv på alder med målgruppa, og jeg har selv opplevd at en forestilling sparka i gang mitt engasjement. Å se andre som også er engasjert kan være det som skal til for å løfte frem et slikt engasjement hos en selv. Samtidig skaper man også et fellesskap for dem som allerede er engasjert i miljøsaken, men som trenger å motiveres til å fortsette å jobbe for den. Av og til virker det som om de unge er enklere å engasjere, og er det noe verden trenger mer av i disse tider så er det unge, engasjerte mennesker som tar samfunnsansvar. Jeg vet i alle fall at jeg trenger dem. Jeg trøster meg med at Norge er et lite land. Og det er publikummeren min som stemmer ved valget. Jeg kan bare håpe på at han hørte meg over renseanlegget.


Amalie Kasin Lerstang er produsent, manusforfatter og skuespiller i produksjonsselskapet SELSKAP. Hun er også redaktør for kulturmagasinet Fanfare.