Minner om en forestilling

Helene Marie Østmo er ti år og har en sterk kritisk sans, har tidligere danset jazz på Steinerskolen og sett noe musikkteater. Derfor bestemte jeg meg for å invitere med Helene og hennes bonusmor til danseforestillingen STORMEN 2013. Forestillingen tar utgangspunkt i Glen Tetleys ballett Stormen fra 1979, skapt til musikk av Arne Nordheim. I anledning utstillingen om Nordheim på Henie Onstad Kunstsenter, var det også der forestillingen fant sted.

 

Jeg var 12 år i 1979, og så ikke Stormen verken da eller noen av de senere gangene den har vært satt opp på Den norske Opera & Ballett. Mitt bekjentskap med STORMEN 2013 var gjennom et intervju jeg forsøkte å gjøre av de ni danserne og koreografene for Danseinformasjonen.no. Jeg sendte over ti spørsmål per epost og fikk følgende svar:

 

«Stormen 2013 ønske[r] å svare på Danseinformasjonens 10 spørsmål ved å benytte ordbildene Glen Tetley skal ha formidlet danserne under innstuderingen av Stormen i 1980, fritt etter minnet fra et møte med koreolog Britt Friberg. Slik vil kunstnerne bidra til en sammensmeltning av det kunstneriske arbeidet og diskursen om det.»

 

Jeg var altså forberedt på intellektuelle øvelser og konseptuel koreografi, men hva forventet Helene seg? 

 

Foto: Kristine Helliesen, kosokososuru.com.

Vi satte oss på buss 151 mot Høvikodden søndag ettermiddag den 17. november. Helene fortalte meg hva hun trodde vi skulle få se. 

 

Det hele skulle foregå i en teatersal med røde seter. Danserne skulle være damer med hvite og blå drakter med glitter rundt øynene. Dansen ville ligne bølgende hula-huladans. Det ville også være et blått teppe som skulle brukes til å lage bølger med. Antakelig ville det være torden og lyn i bakgrunnen. 

 

- Men jeg tipper jeg tar helt feil.

 

STORMEN 2013 fant sted i en stor utstillingssal uten amfi. Den besto av to deler og varte i halvannen time. Først var det en interaktiv del der publikum gikk rundt og ble kjent med rommet. Danserne som i følge Helene var både flinke og greie, drev oppsøkende virksomhet. De informerte om konseptet og viste også eksempler på utøvernes innganger og utganger fra scener i Stormen. Deretter gikk hendelsen over i en lengre del der publikum fant fram til stoler langs veggene for å bivåne dansernes utfoldelse med scenografien. 

 

Da dørene ble åpnet inn til salen, som riktignok var uten røde plysjstoler, var Helene rask til å observere teppene. Fra taket hang det store silkeaktige tekstiler, i gul, rød, rosa, men også oransje neon, skulle det vise seg i lyssettingen til Tilo Hahn. Helene syntes det var gøy da noen av teppene ble selvlysende. Da lyste også neglelakken og skolissene hennes opp i neonfarger. 

 

Men hvorfor var ikke teppene blå og grå som i en ordentlig storm? ville Helene vite. Det spurte hun derfor scenograf Signe Becker om etter forestillingen, som fortalte at de hadde øvd seg med et blått og hvitt tekstil sånn som Helene hadde forestilt seg på bussen. Det var til og med bilder av øvelsene på veggen inni salen. 

 

Forestillingen var både rar, spennende og gøy for Helene. Det rareste som skjedde denne søndagsettermiddagen syntes Helene var at hun fikk rett i flere av sine antakelser. 

Men hvordan kunne Helene vite at danserne hadde glitter rundt øynene? Det kunne ikke Helene svare på. Da vi spurte danseren Marianne Skjeldal om hvorfor de brukte glitter, svarte hun at det var for at øynene skulle synes bedre.

 

Foto: Kristine Helliesen, kosokososuru.com.

Da vi kom inn i salen var det ikke lett å vite hvor vi skulle sette oss, for salen så mest ut som en utstilling og stolene sto gjemt bak bølgeskvulp av papp. Det hang papir med tekster og tegninger på veggene, men litt for høyt opp for å kunne leses av en på ti år. Nå og da kom danserne farene gjennom salen, så det gjaldt å passe seg også. Helene mente at det er sånn det er før stormer starter.

 

En av danserne, Venke Sortland, brettet røde og rosa papirbåter på gulvet. Helene brettet en rosa båt. Da lyset omsider gikk ned og danserne begynte, ble de nybrettede båtene en del av scenografien. Mens vi satt på stoler langs veggene, sa Helene:

 

- De beveger seg så rart! 

 

Da jeg spurte hva som var rart, svarte Helene at bevegelsene så ut som kråling og kasting og som bølger på stranda. To av danserne rullet lenge sammen rundt på gulvet. Da sa Helene:

 

- Æsj, det så ut som et par som kyssa!

 

Helene syntes også det var ekkelt da danseren Brynjar Bandlien tok av seg på overkroppen og gikk rundt i rommet mens han leide en annen av danserne, Eivind Seljeseth. Jeg forsøkte å forklare at ballettdanseren Ketil Gudim opptrådte uten skjorte i den opprinnelige Stormen fra 1979, men det gjorde liten forskjell. Helene hevdet:

 

- Det kan han gjøre på stranda!

 

Men var han ikke på en strand da? tenkte jeg. Den sakte hulalignende dansen var kjedelig, syntes Helene, men når danserne løp rundt lenge med teppene, så blåste det deilig på henne. Da raslet det også i alt papiret som hang på veggene; gamle anmeldelser, fargekart, og en nokså ny forhåndsomtale fra Dagsavisen. 

 

Der sto det at ingen av utøverne har sett Stormen oppført på Operaen, med unntak av Marte Reithaug Sterud. De har valgt å ikke se video heller. Gjenoppsettingen er derfor basert på skriftlig materiale og på intervjuer av publikum og medvirkende fra tidligere oppsettinger. STORMEN 2013 er altså basert på  folks minner om Stormen.

 

Helene hadde med en kjærlighet på pinne med kirsebærsmak. Den varte nesten hele forestillingen. Sjokoladen i veska var også trygg å tenke på, særlig når den litt skumle danseren, Kristin Helgebostad, med lang svart kjortel holdt på. Helene ble ikke redd.

 

Ganske tidlig forsto Helene at det var en sammenheng mellom musikken som ble spilt og den svarte og hvite grafen som var projisert på den ene veggen. Hun dobbeltsjekket og konstaterte at når det ble helt svart så var det også helt stille. Hun fortalte meg, som ikke hadde sett denne sammenhengen, om sin oppdagelse. Jeg ble imponert.

 

- Det var spennende å se hva som skulle skje.

 

På restauranten Bølgen og Moi på Kunstsenteret etter forestillingen, spurte jeg Helene om hvorfor hun syntes forestillingen var spennende. Det å følge med og se hva som skulle skje, var svaret. På spørsmål om hvorfor hun trodde danserne hadde laget STORMEN 2013, sa Helene: 

 

- Fordi de vil vise en gammel forestilling fra 1980 og ville gjøre det annerledes og de synes det blir dumt å herme. 

 

Så slo det Helene at:

- Kanskje de har laget forestillingen for å vise tyfonen på Filippinene?


Foto: Kristine Helliesen, kosokososuru.com.

 

«Stormen var Nasjonalballettens varemerke gjennom hele 80-tallet, og er det nærmeste Norge kommer et ikonisk danseverk på linje med klassikere som Svanesjøen og Vårofferet. Nå vil en gruppe unge dansere og koreografer undersøke hvordan dette verket er manifestert i vårt kollektive minne,» skriver danserne på nettsidene til Henie Onstad Kunstsenter. 

 

I følge Wikipedia er kollektivt minne en slags minnebank som deles av større og mindre grupper. Minnebanken forandres i takt med hva som kollektivt glemmes eller huskes fordi det reproduseres.

 

Helene trodde hun skulle på en barneforestilling og hadde ikke lest om den på forhånd. Likevel ble mange av hennes forventninger til forestillingen innfridd. Var STORMEN 2013 virkelig så forutsigbar at selv en tiåring kunne forutse hvordan den skulle være?

 

Det er lite sannsynlig at Helene, uten erfaringer fra samtidsdans, skulle kunne gjette seg til så signifikante elementer fra forestillingen som hun gjorde. Derfor velger jeg å tro at både Helene og danserne har tilgang til kollektivt minne om 80-tallets neoklassiske balletter som Stormen. 

Dansernes tilgang til dette minnet er mer forklarlig enn Helenes fordi de har brukt kildemateriale slik de opplyser om og delvis viser fram i forestillingen. Det jeg antar er at Helene og danserne har en felles følsomhet for trender i tiden: 80-tallsestetikken er tilbake for fullt og i den forenes samtidsans og barnekultur i STORMEN 2013.


Foto: Kristine Helliesen, kosokososuru.com.

Dans: STORMEN 2013

Musikk: Arne Nordheim

Koreografi og dans: Brynjar Bandlien, Ingeleiv Berstad, Kristin Helgebostad, Pernille Holden, Sigrid Kopperdal, Eivind Seljeseth, Marianne Skjeldal, Venke Marie Sortland og Marte Reithaug Sterud

Scenografi/kostyme: Signe Becker 

Lys: Tilo Hahn