Min første kunstopplevelse – Therese Bjørneboe
Therese Bjørneboe
Jeg er ikke sikker på når foreldrene mine begynte å ta meg med på voksenteater.
Publisert 17.04.2014
Sist endret 27.08.2014
Kanskje det først var i 1973, da jeg var i tiårsalderen, for flere forestillinger fra det året har brent seg fast i hukommelsen, som Tolvskillingsoperaen og Pendlerne. Men den store åpenbaringen var Nationaltheatrets En midtsommernattsdrøm. Hele scenografien besto bare av et digert og grovmasket nett som var spent over scenen. Ellers var rommet svart. Skuespillerne hadde vanlige klær, og dermed handlet det ikke om prinsesser og prinser, men om moderne ungdommer, eller kanskje rett og slett om skuespillerne Katja Medbøe og Ane Hoel?
Fra oppsetningen av «En sommernattsdrøm». Foto: Frits Solvang/Dextra Photo.
Jeg tror ikke jeg kjente stykket, men selv om jeg var et barn forsto jeg lekenheten ved konseptet; det henviste til skuespillerne og pekte på at de var fanget inn i de samme forviklingene som rollefigurene. Dette at forestillingen besto av rom på rom, var utrolig spennende. Senere har jeg skjønt at den var en slags remake av Peter Brooks legendariske oppsetning på Royal Shakespeare Theatre i 1970. Men det visste jeg jo ikke da, det som betydde noe var at den var så moderne, og jeg har senere tenkt på at kanskje de spesielle omstendighetene på 70-tallet, da nye og radikale former innebar at teatret virket moderne og friskt, har vært avgjørende for min senere tro på teatret.
1970-tallet var i det hele tatt en fin tid å være barn på. Det lå oppbrudd og spenning i luften. Ikke bare på grunn av Vietnam-krigen og kampen mot EEC, det var så mange slags fronter, og mye det gikk an å forholde seg til med humor. Bestemoren min var for eksempel rasende på at faren min hadde anlagt skjegg, som om det var et første skritt mot fortapelsen, eller de uflidde langhårede hippienes rekker. «Men hva med Jesus da?» spurte jeg, for hun hadde jo et bilde av Jesus med langt hår og skjegg på veggen. Det kunne hun ikke svare på. Det var vel enkelte spørsmål man rett og slett ikke stilte. Og det var vel også noe av tidsånden, still spørsmål ved alt.
Therese Bjørneboe (f. 1963 i Enebakk) har hovedfag i idéhistorie fra Universitetet i Oslo og jobber som journalist og teaterkritiker. Hun er tidligere kulturredaktør i Klassekampen, og sittende redaktør for Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift, som hun selv startet i 1998. Hun er teateranmelder i Aftenposten og har skrevet for en rekke kunst- og teatertidsskrift i inn- og utland.
1970-tallet var i det hele tatt en fin tid å være barn på. Det lå oppbrudd og spenning i luften. Ikke bare på grunn av Vietnam-krigen og kampen mot EEC, det var så mange slags fronter, og mye det gikk an å forholde seg til med humor. Bestemoren min var for eksempel rasende på at faren min hadde anlagt skjegg, som om det var et første skritt mot fortapelsen, eller de uflidde langhårede hippienes rekker. «Men hva med Jesus da?» spurte jeg, for hun hadde jo et bilde av Jesus med langt hår og skjegg på veggen. Det kunne hun ikke svare på. Det var vel enkelte spørsmål man rett og slett ikke stilte. Og det var vel også noe av tidsånden, still spørsmål ved alt.
Therese Bjørneboe (f. 1963 i Enebakk) har hovedfag i idéhistorie fra Universitetet i Oslo og jobber som journalist og teaterkritiker. Hun er tidligere kulturredaktør i Klassekampen, og sittende redaktør for Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift, som hun selv startet i 1998. Hun er teateranmelder i Aftenposten og har skrevet for en rekke kunst- og teatertidsskrift i inn- og utland.