Fiskeboller i sjokoladesaus - Rasmus og Verdens Beste Band under Olavsfestdagene i Trondheim

Rasmus og verdens beste band skal representere det ypperste innen kvalitet når det kommer til musikk for barn i Norge. Det har spellemannprisjuryen konkludert. Med pris for beste barneplate for begge sine utgivelser må frontmann Rasmus Rohde og trondheimsgruppa ha truffet en eller annen nerve.

 

- Rasmus er ganske morsom. Jeg tror han passer til å ha barn, mener Lina.

 

Jeg tror hun har gledet seg til denne konserten. Vi har hele familien sett hvordan hun og broren på fire han danset og sunget til CD-en.

 

Og jeg synes ærlig talt han er ganske morsom selv. Ikke bare morsom, men ganske smart. Og det lages ikke mye barnemusikk jeg er i nærheten av å kunne si det om. 

Med albumtitler som «Puppan te pappa» og «Kyssing e hæsli» høres det ganske absurd ut i utgangspunktet, men det er ikke fritt for barneoppdragelse oppi all tøysinga heller. Dog ikke etter Margrethe Munthe-modellen.

 

«E du en sånn som hyle ÆSJ!? Sjampinjong og asparges. E du en sånn som rope BLÆÆH? Da har vi mat te dæ: Fiskeboller i sjokaladesaus - bringebærdrops i brun lapskaus!»

 

Foto: Elling Finnanger Snøfugl.

 

Under Olavsfestdagene i Trondheim måtte bandet sette opp ekstrakonsert for å dekke pågangen foreldre og barn på dagtid. Lina (6) er utvilsomt fan. Hun har også møtt Rasmus én gang før, da han sang og spilte sammen med «Øystein med blyanten» fra barne-TV under Trondheim Kammermusikkfestival i fjor. 

 

- Da skulle han egentlig ikke spille, men gjorde det uansett, sier hun.

 

- Det var veldig morsomt. Vi skulle egentlig bare tegne, men så ble det tegnekonsert!

 

I familieteltet i Ytre Borggård foran Nidarosdomen setter vi oss i utgangspunktet bakerst - litt ut på siden - på ei benkerad med urolige smårollinger som mer eller mindre ble holdt fast i fanget på foreldrene. Vi kom jo tradisjonen tro ikke først til stedet. Det er heller ikke Lina vant til, og tar det hele med knusende ro. Familiegreie… Man kaster ikke bort tiden på å stå i kø. 

 

Utsikten var uansett fortreffelig, tenkte jeg. Selv om vi måtte lene oss litt fram for å se trommeslager og desidert eldste medlem i bandet, Carl Haakon Waadeland. Jeg kunne uansett formidle at han stort sett så normal ut, bortsett fra ei lue han brukte for å understreke ett eller annet poeng i løpet av forestillinga.

 

Foto: Elling Finnanger Snøfugl.

 

Som på enhver familiekonsert har arrangørene tatt høyde for at barn helst ikke vil begrense seg til å sitte på en stol. Et avgrenset område med innhul for rompa blir for statisk i lengden. Det tror jeg, uten å være far selv, de er altfor ivrige etter å komme seg bort fra etter en fastlåst oppvekst i en urnorsk tripp-trapp-stol. 

 

I sirkusteltet på Olavsfestdagene var manesjen viet smårollingene. Et stort område i midten av lokalet med underlag og pledd. Vi skulle en tur dit etter hvert vi også, viste det seg. Men så ble det altså bakerste benkerad.

 

Skulle kanskje tenkt litt mer på opplevelsen, slik jeg selv gjør når jeg går på rockekonsert. Det er nå en gang slik at man står foran – på gulvet. Nesten frekt å sitte på en barstol bak i lokalet hvis det i utgangspunktet ikke er lagt opp til sitting. Men var dette en rockekonsert?

 

- Det er rock, bekrefter Lina.

 

Svaret kom ganske kjapt da jeg spurte om hun ikke kunne tenkt seg å spille cello i bandet til Rasmus. For Lina går sammen med mora si på musikkskolen. 

Cello. Det skulle hun spille. Det var bestemt - akkurat som mora mi bestemte det samme for meg – da jeg var tre og et halvt år gammel.

 

- Du kan altså ikke spille cello med Rasmus? 

 

- Nei, det kan jeg ikke. Ikke cello - fordi det er rock. 

 

Jeg ble nesten litt fornærmet. Jeg spiller selv cello i et noenlunde «rockete band». I alle fall såpass høylydt at jeg stort sett må ha monitoren på maks for å ha et lite håp om å høre meg selv gjennom gitarene.

 

- Hvorfor ikke? undrer jeg, rimelig spent på hvor denne konservatismen stammer fra.

 

Det blir stille et øyeblikk. Jeg får henne til å revurdere, tenker jeg.

 

- Hmm… Jeg har jo forresten spilt en sang som heter «cellorock». Eller.. Eh… Jo! Også er det sånn bæ bu bæ bu fiskeboll!

 

- Fiskeboll??

 

- Nei… Rocketroll! Slik var det! Ikke fiskebolle.

 

Vi har kommet rett, tenker jeg. Rasmus serverer barnemusikk som planter bilder i hodet på ungene og tvinger fram en reaksjon. «Fiskeboller med sjokoladesaus, potetgull med nugatti».  Æsj!

 

- Æsj!

 

Lina er enig. Blandingen passer seg ikke. Dette i total kontrast til musikken bandet presenterer, som virkelig har tråkket stien til barnehagen med sin blanding av røverhistorier og teater. I alle fall på konsert oppfattes det slik. Er det egentlig bare en ti-femten små forestillinger skviset inn på en time? Det er ingen tvil om at det visuelle uttrykket skaper begeistring, og ungene kjenner seg igjen.

 

Foto: Elling Finnanger Snøfugl.

 

Du ser det i den tidlige opplæringa på musikkskolen, og du ser det i måten barn bruker musikk på. Jeg har aldri opplevd en fireåring sitte og nilytte til musikk for musikkens egen del.  Den må danses til, synges til og tilegnes en eller annen nytteverdi utover bare det å være musikk. Lina har lyst til å kjenne seg igjen.

Det er derfor jeg også stusser litt når hun sier favorittsangen er «Daniel datt i do».

 

- Det var synd de ikke spilte den, sa hun etterpå.

 

Jeg kunne ikke være uenig i det. Rasmus og Verdens beste band har en merkelig tendens til å tiltale meg. Og jeg er ikke alene. Konseptet er så absurd og skrudd at mange litt barnslige voksne nok finner seg godt til rette. 

 

«Puppan te pappa e stor og slapp» fungerer merkelig nok på flere nivåer, på lik linje med Knutsen og Ludvigsens falsettstrofe «Det blir så fryktelig pinlig når jeg går omkring, for alle sammen tror at jeg har skjært av meg no'n ting». Ikke direkte barnevennlig, men med en egen evne til å samle både foreldre og barn til noe de begge kan trives godt med å bruke ettermiddagen til. Rasmus gir spark i begge retninger. Han tuller av de rare vanene til både foreldre og barn på en måte begge kjenner seg igjen i, og Lina har lagt merke til at mamma også har lagt sin elsk på Trondheims-gruppa.

 

- Hu liker best sangen om når mor og far møttes, da?

 

- Den der han synger om at de kysser?

 

- Hehe. Ja, hun synes den er så fin.

 

- Men hvorfor synes hun den er så fin?

 

- Fordi den er fin.

 

Så enkelt kan det altså være. «Mor og far sin sang» er den minst tilslørte balladen jeg noen gang har hørt, men også den mest ærlige. Enkel, ærlig og lettforståelig. 

Vi får nå en historie om en gutt som er redd for edderkopper. Forståelig nok, mener Lina.

 

- De er hæslige, det er jeg enig i.

 

- Er foreldrene dine også redd for edderkopper?

 

- Nei, jeg tror de er mer bekymret for å komme for seint.

 

Det er stille i teltet en stund, men det tar ikke lang tid før bandet drar fram bøtta med effekter for å bråke litt og spille skuespill igjen. Etter å ha hørt om edderkopper og en mor og far som liker å nusse og rødme, skjer det nå saker og ting. Det dundres løs på bøtter og kar, og bandet danser rundt på scenen. Full oppmerksomhet nå.

 

- Han slo på et skilt! Se…! Også på høyttalerne! Han skulle jo egentlig slå på bøtta. Hahaha!

 

Der har vi engasjement. Musikken nyter godt av å havne i dette formatet, tenker jeg. Den i utgangspunktet ganske teatralske plateinnspillingen gjør seg naturlig nok enda bedre i sceneformatet. Barn må ha noe å gripe fatt i, noe som opptar hele oppmerksomheten. Ikke bare øret. Hele kroppen, helst. Det hoppes og danses.

Nå er engasjementet på topp i mingleområdet foran scenen, der mange av de litt yngre barna sitter. Vi bestemmer oss for å ta del i moroa. Man kan jo ikke sitte bak her og råtne på benken heller. Lina er ikke tung å be, og resten av konserten står vi foran scenen, delvis med hendene i været.

 

Foto: Elling Finnanger Snøfugl.

 

«Pang!». Vi hører en skytelyd under cowboy og indianer-sangen. 

 

- Det er bare han som slår på tromme, beroliger Lina meg.

 

Puh! Flaks, tenker jeg. 

 

Da vi i etterkant av konserten pratet om hva som hadde gjort størst inntrykk, var det også tydelig at selve musikken kom i annen rekke, og at jeg tydeligvis ikke hadde fulgt med på de rette tingene.

 

- Rasmus hørtes rar ut da han sang sangen om den gamle dampen. Ikke sånn som på CD.

 

- Hvordan da?

 

- Litt gammel. Med gammel stemme. Det var rart. Spøkelsesleken husker jeg også godt, den med lillebroren som alltid ville leke gjemsel.

 

- Sånn som broren din?

 

- Nei.

 

Nei vel… Jeg husker uansett ikke denne historien som har gjort slikt inntrykk, noen som forsterker inntrykket om at dette er musikk og tekst som så absolutt kan ses med både små og store øyne. Det er vanskelig å ikke tenke at Rasmus Rohde er den perfekte forelder. Om ikke annet den perfekte barnehageonkel. Lina er enig.

 

Foto: Elling Finnanger Snøfugl.