Medvirkning i barnelitteraturen
I 1941 lå sju år gamle Karin til sengs med lungebetennelse og ba mamma fortelle om Pippi Långstrump. Mammaen til Karin het Astrid Lindgren, hun fortalte villig i vei, og i 1945 kom den første boka om Pippi.
Mange berømte barnebøker har blitt skapt i samarbeid med barn, etter ønske fra barn, eller som en gave til barn. James Matthew Barrie laget historiene om Peter Pan og Wendy for barna til en venn. A. A. Milne skrev om Winnie-the-Pooh (Ole Brumm) for sønnen Christopher Robin, og lot hans lekedyr opptre som karakterer i historiene.
Å få bøker skrevet direkte til seg og til sitt liv – er ikke det fantastisk? Kanskje ikke. Den engelske forfatteren Antonia Susan Byatt har påpekt at flere barn av kjente barnebokforfattere har levd svært vanskelige liv. Byatt antyder at forfatterforeldrene trekker barna inn i prosjekter som visker ut grensene mellom litteraturens fiksjon og virkelighetens realiteter. I Bokprogrammet på NRK 29.03.2011 fortalte Byatt om sønnen til Kenneth Grahame, forfatteren av Wind in the Willows (Det suser i sivet), som begikk selvmord før han fylte tjue. Tragedier som dette fikk Byatt til å skrive om forfatterforeldres barn i romanen The Children's Book (på norsk: Barnas bok, 2011).
Illustrasjon fra Det suser i sivet.
<< tilbake til premissteksten
---------------
Illustrasjon fra Det suser i sivet.
Selvfølgelig fins det en rekke medvirkningsprosjekter med positivt utbytte for begge parter. I Norge ble fortsettelseshistoriene i den såkalte Barnetimeboka skapt gjennom samarbeid og medvirkning fra målgruppa. En profesjonell forfatter skrev første kapittel, og fortsettelsen ble satt sammen av lytternes innsendte bidrag. Historiene ble svært populære, og samarbeidet pågikk over mange tiår.
Et nyere eksempel er Terje Torkildsens debut som ungdomsbokforfatter med romanen Marki Marco (2008). Boka var skrevet i samarbeid med en tiendeklasse i Stavanger. Klassen fikk ett kapittel av gangen, de kommenterte og kritiserte teksten i fellesskap, og forfatteren bearbeidet romanen etter elevenes ønsker.
Resultatet skapte ikke den helt store begeistringen hos voksne anmeldere: "Sikkert meget lærerikt for både skoleelever og forfatter, men resultatet er blitt for rotete i formen. Mange gode historier blir hengende i løse luften fordi hovedfortellingen jager videre, antakelig fordi ungdommene ønsker en mer fartsfylt historie," skrev Anne Schäffer på nettstedet Barnebokkritikk.
Torkildsens roman ble likevel godt mottatt av målgruppa, og fikk den såkalte U-prisen, som deles ut av en jury som består av sju niendeklasser i sju forskjellige fylker.
Barn og unges medvirkning i litterære og kunstneriske prosjekter kan reise en rekke interessante spørsmål: Vet publikum på forhånd hva de vil ha og hva som er bra? Hva er forholdet mellom medvirkning på den ene siden, og markedstilpasning og kommersialisering på den andre? Er det noe i kunsten og dens vesen som ikke lar seg forene med publikums medvirkning?
Maria Nikolajeva, professor i litteratur ved Cambridge, legger vekt på at barn må lære at det bildet litteraturen gir av verden er falskt. Voksne kan ikke påberope seg å huske hvordan det var å være barn, for de har erfaringer som barn ikke har, og erfaringer påvirker minner. Voksne som har erfaring som foreldre, vil få andre assosiasjoner enn barn når de leser en fortelling om forholdet mellom barn og voksne. Nikolajeva mener at barnelitteratur pr definisjon er utøvelse av voksenmakt.
<< tilbake til premissteksten
---------------
Fordypningstekster
Lenker
AS Byatt på NRKs Bokprogrammet, tirsdag 29.03.2011.
Terje Torkildsen og Anne Marthe Lindheim har skrevet en artikkel om arbeidet med Marki Marco: Bok i bruk på åttende til tiende trinn. Redaktør og prosjektleder: Anne Håland. Utgitt i 2007 av Nasjonalt senter for leseopplæring og leseforsking ved Universitetet i Stavanger.
Anmeldelse av Terje Torkildsens bok Marki Marco, ved Anne Schäffer på barnebokkritikk.no.
Maria Nikolajeva intervjuet av Guri Fjeldberg på barnebokkritikk.no.