Barns egen kulturbakgrunn
Jeg er førsteamanuensis ved Norsk senter for barneforskning (NTNU) med hovedfag i førskolepedagogikk og doktorgrad i pedagogikk med barndom og sosiale medier som spesialfelt. Siden midten av 1990-tallet har jeg vært medlem av det nordiske barnekulturforskernettverket BIN-Norden.
Denne teksten ser nærmere på opprinnelsen til dette nettverket og presenterer kort noen sentrale ideer om barndom som har hatt innflytelse på hvordan man ser på forholdet mellom barn og kultur, barn og voksne osv. For å illustrere dette, presenteres to eksempler; det ene er et prosjekt initiert av Norsk Kulturråd og det andre et barneTV-konsept, produsert av NRK. Men først litt tilbake i tid:
I 1969 arrangerte Nordisk Kulturkommisjon et nordisk seminar med temaet Barn og kultur. Deltagerne hadde allerede organisert studiegrupper om tema som bøker for barn, barnefilm, teater av og for barn, barneprogram i radio og fjernsyn, musikk "i barnas verden" og stoff for barn i aviser og blad. Gruppen diskuterte hvordan ulike kulturuttrykk kunne gjøre livet rikere for barn og gi dem verdier til varig glede. Spørsmål som ble diskutert var for eksempel hvordan litteratur, billedkunst og arkitektur måtte være for å nå ut til barn, hvem som måtte ta ansvar for at barna fikk rikelig tilgang på kulturen, om påvirkning "måtte gå beinveges eller via foreldre" og hvordan en skulle få foreldre med i kulturformidlingen, hva en kunne gjøre for å møte barna i deres skapende virksomhet og nå fram til dem på måter som de kunne og ville ta imot med glede og som de kunne utnytte til videre utvikling (Skard 1973).
Noe av bakgrunnen for dette initiativet bygde på en bekymring for hva den nye medieutviklingen kunne bety for barns utvikling og lek. Fjernsynet var i sin spede barndom i Norge – innført i deler av landet i 1960, og mange fryktet at for eksempel tradisjonelle sangleker og "kultur barn imellom" ville forsvinne i konkurranse med dette nye mediet. Flere av initiativtakerne var dessuten opptatt av at barneoppdragelsen burde bli mer demokratisk og at barn rett og slett hadde like stor rett til kvalitetskultur som voksne har.
Seminaret vedtok sågar 11 teser som oppsummerte deltagernes syn på blant annet barndommens egenverdi, barnekulturens mål, kunstneres krav og samfunnets fordelingspolitikk. Disse tesene uttrykker en sterk vilje til å utvikle sterke og selvstendige mennesker som kan være i stand til å forbedre samfunnet, bruke sine evner og vise respekt for den som er annerledes. Tesene understreker imidlertid også at barn trenger kunnskap om verden, de trenger voksnes støtte og hjelp og kunstnere med barn som interessefelt.
Illustrasjon av barneleker. Ukjent kilde.
Illustrasjon av barneleker. Ukjent kilde.
Årene går, en ny generasjon barnekulturforskere kommer på banen, og ideer om at barn har sin egen kultur som bør beskyttes for voksnes innblanding, får en dominerende posisjon i norsk offentlighet. Snarere enn å argumentere for at barn trenger kompetente voksne på kulturfeltet, slik det ble gjort i 1969, ble det oftere hevdet at barn var kompetente og kunne greie ting selv. To eksempler fra hvert sitt tiår illustrerer dette.
Prøv selv
I 1988 etablerte Norsk Kulturråd prosjektet Prøv Selv. Dette var opprinnelig basert på en dansk idé som gikk ut på at barn kunne søke om penger for å sette i gang lekeprosjekter i sine lokalmiljø; for eksempel hyttebygging, band, avis etc.
I rapporten fra prosjektet (lenke til rapporten i pdf-format >>) skriver Anne Trine Kjørholt om det paradoksale i at barn får penger fra det offentlige for å leke. Hun refererer også til en grunnleggende problemstilling som ble reist i tilknytning til prosjektets idé, nemlig om prosjektet virkelig innebærer en anerkjennelse av barn som barn eller om barn anerkjennes i kraft av å kunne oppføre seg som små voksne. Erfaringer fra dette prosjektet viste blant annet at ressurser i form av voksen tid, oppmerksomhet, engasjement og veiledning var svært avgjørende og at de voksnes betydning og rolle i prosjektet ble undervurdert slik det ble formulert og utformet fra starten av. Dette er temaer hun har utviklet videre i sin doktoravhandling og prøveforelesning.
Barnas Supershow
Det andre eksemplet er NRKs programkonsept Barnas Supershow som i 2004 ble hedret med det japanske fjernsynsselskapet NHKs pris for verdens beste TV-program for barn.
Her bytter barn og voksne roller ved for eksempel at voksne må stå på rekke for å få tran. Barn tar faktisk ledelsen på alle mulige måter i dette showet, står det i juryens kommentar. "Det er barna som gjør dette programmet så bra", forteller en av produsentene til en norsk dagsavis etter tildelingen. "De trenger ikke en voksen programleder som passer på. Her gjør de alt selv. Vi ønsker å inspirere barna som ser på gjennom å vise at de kan få til ting selv. Vårt mål er å gjøre barna synlige". Et gjennomgående tema er å stille spørsmål ved en voksen/barn-relasjon der voksne bestemmer over barn på urimelige måter. Barn må legge seg når de voksne bestemmer det, gå på do selv om de ikke skal tisse osv. osv., dvs. gjøre ting på ordre fra voksne når de på sin side måtte finne det for godt. En type sketsj som går igjen i showet er "Likt for alle"-sketsjen.
I seriens første fase er en voksen mann, Oddgeir, ute "på oppdrag" blant folk som befinner seg på restaurant, i en busskø, i en forretning osv. I studio sitter barn og gir beskjeder om hva han skal si og gjøre i møtet med disse menneskene. På øret får han for eksempel beskjed om at han skal gå bort til en mann på en restaurant og si at han ikke får dessert før han har spist opp middagen sin som han har sendt ut halvspist. Når disse menneskene protesterer (for det gjør de jo), får Oddgeir beskjed fra programlederne om hva han skal si og til slutt tyr han til det ultimate argument: "Barn må spise opp middagen før de får dessert – og derfor må voksne også gjøre det". Regelen er nemlig: Likt for alle!
Dette er selvsagt et hardtslående argument og lett motstrebende får Oddgeir folk til å tisse bak et tre før de går på bussen, spise opp den kalde middagen servitøren har fjernet fra bordet før de får dessert eller kle seg i pyjamas og bli lest for i stedet for å se på TV, (for det har de ikke godt av). I studio sitter et barnepublikum og ler og applauderer når de unge programlederne får Oddgeir til å gjennomføre oppdraget sitt, satt i scene av dem selv og basert på logikken om at voksne må akseptere regelen: krav som stilles til voksne og barn må være like.
Programserien har etter hvert fått mange priser og begrunnelsene er hovedsakelig de samme. De understreker at barn kan greie utfordringer hvis de får prøvd seg, at barn bør synliggjøres som aktive deltagere og at voksne ikke er nødvendige i rollen som programledere. Barn blir framstilt med en annen posisjon enn hva som har vært tilfellet tidligere. I en viss forstand kan et kulturprodukt som Barnas Supershow forstås som et forsøk på å anerkjenne barns status som borgere i et demokratisk samfunn, der barn som gruppe er marginalisert; dvs. de blir ikke automatisk hørt i saker som har betydning for dem.
Hvilken rolle voksne skal spille, eller spiller i en slik produksjon, er imidlertid noe uklart. De skriver selvsagt manus og har regien, i bokstavelig forstand, og dermed plasserer vel også dette kulturproduktet seg i samme kategori som det aller meste av annen kultur for barn, nemlig basert på voksnes forestillinger om hva som er bra, relevant, morsomt og kanskje til og med nyttig for barn. Men å gestalte en voksenrolle kan se ut til å være problematisk i en tid da barn har fått tildelt rollen som de kompetente og der barndom ofte blir sett på som uavhengig av voksendom.
Dette ble også problematisk for redaksjonen av Barnas Supershow. Løsningen ble å la seg inspirere av Alf Prøysens vise som gjerne går under navnet Å Huttetuttetei. Her foretar Prøysen et tankeeksperiment omkring konsekvensene dersom barn skulle finne på å si til voksne slike ting som de på sin side stadig vekk sier til barn. Konklusjonen i viseteksten er innlysende: "Å huttetuttetei! Da ble det bråk, hu hei! Og etterpå så ble det ikke greit å være meg". Nettopp denne teksten viste seg, i følge produsent Ingrid Hafstad i NRK, å bli en sterk inspirasjon for de som skrev manus og produserte Barnas Supershow. Inspirasjonen besto i å reflektere rundt spørsmålet om hva som skjer dersom en snur opp-ned på voksen/barn-relasjonen og lar barna bestemme.
Alf Prøysen på plateomslaget til Surrsurr.
Alf Prøysen på plateomslaget til Surrsurr.
Er dette medvirkning, da? En motdiskurs?
Ved å stille seg avventende eller kritisk til nåtiden, kan en lett oppfattes som en idylliserer fortiden. Min idé er imidlertid å poengtere det uheldige ved at en ikke greier å understreke barns rett til medvirkning uten å fristille, parkere eller latterliggjøre voksne, og i verste fall redusere dem til tekniske og økonomiske administratorer i barns liv. Jeg kjenner ikke til noe empirisk belegg for å hevde at det er dette barn etterspør – snarere ber de om voksne som er til stede. Men det passer liksom ikke spesielt godt inn i dagens diskurs der man feirer ideen om det uavhengige og kompetente barnet.
Både i Prøv selv og Barnas Supershow, ligger en undertone som tyder på at kulturarbeidere med kultur for barn som ansvarsområde oppfatter seg som "advokater" for en type definisjon av barns kultur der det bygges inn en motsetning mellom barn og voksne, der barna er de kompetente. At det er vanskelig å definere en passende voksenrolle sammen med det aktive, kompetente og selvrealiserende barnet i vår tid kan forstås som en indikator på en generell usikkerhet i i forhold til hvordan relasjonen voksen/barn skal defineres. Men "å medvirke" innebærer "å virke sammen med noen"– det er ikke noe en gjør alene.
Pippi, Tommy, Annika og frøken Prysselius.
Pippi, Tommy, Annika og frøken Prysselius.
Ofte kan en få inntrykk av at verbet brukes synonymt med å bestemme eller gjøre individuelle valg. Dette betyr ikke nødvendigvis at barn og barndom har fått en annen posisjon samfunnsmessig sett eller at barn blir tatt hensyn til på fundamentalt nye måter. En idé om en form for barnefundamentalisme der de voksne settes på sidelinjen risikerer å opprettholde et innebygd skille mellom barndom og voksendom, og der voksne i sin ytterste konsekvens fritas for ansvar. Forstått på denne måten kan medvirkning dermed ha en høy pris. Den erkjenner barns rett til å ha tilgang til samfunnets goder og bli vurdert som kompetente samfunnsborgere, men den anerkjenner ikke nødvendigvis barns rett til at voksne deltar sammen med dem – i dette tilfelle som kompetente kulturarbeidere med et samfunnsansvar.
-----------------
Referanser
Kjørholt, Anne Trine. 1993. PRØV SELV. Kulturprosjekt og visjoner om barndom. Rapport nr. 29. Trondheim: Norsk senter for barneforskning.
Kjørholt, Anne Trine. 2004a. Childhood as a Social and Symbolic Space: Discourses on Children as Social Participants in Society. Trondheim: NTNU, doktorgradavhandling.
Kjørholt, Anne Trine. 2004b. To what extent can childhood be thought about independently of adulthood? Trondheim: NTNU, prøveforelesning.
Skard. Åse Gruda. 1973. (red) Barn - Kultur - Samfunn. Oslo: Cappelen.
Tingstad, Vebjørg. 2006. Barndom under lupen. Å vokse opp i en foranderlig mediekultur. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag.
Tingstad, Vebjørg. 2006. Barnekulturbegrepet i lys av BIN-Nordens egen historie.