Sanselige strategier

Boel Christensen-Scheel har en Ph.D. i nyere kunst- og performanceteori. Avhandlingen hennes ble avlagt våren 2009 ved Universitetet i Oslo: «Mobile Homes – Perspectives on Situatedness and De-Situatedness in Contemporary Performative Practice and Theory».

 

– I din avhandling skriver du blant annet om sosiokulturelle kunstprosjekter, og glidende overganger mellom kunsten og øvrig liv. Det er mye som tyder på at mange barn og unge foretrekker deltagerbasert, prosessuell kunst. At det sosiale eller relasjonelle aspektet blir stadig viktigere. Hva tenker du om det? 

 

– Det sosiale aspektet ved kunsten er noe samtidsteorien har tatt inn over seg. Det sosiale er et vesentlig aspekt i forståelsen av kunsten, både som del av kommunikasjonsprosessen og i meningsdannelsen. Historisk har dette vært veldig sentralt innenfor avantgardekunsten i de siste hundre årene – men det er ikke egentlig særegent for vår tid. For eksempel var det sosiale og rituelle tett sammenvevd i den performative kunsten i antikken, men det er først i nyere kunstteori at det formuleres mer eksplisitt. Også kunstnerne jobber etter hvert mer eksplisitt med ulike kommunikasjonsstrategier, både de mellommenneskelige og det politiske. Tino Seghals utstilling på Kunstnernes Hus nå nylig er et eksempel på en kunstner som jobber i det mellommenneskelige, og hvor dette spiller inn på bearbeidelse av mening. 

 

– Stiller denne kunsten også andre krav til publikum?

 

– På sett og vis, og det blir også lett et paradoks. Det er omtrent ti år siden kunsthistorikeren Claire Bishop gikk ut med kritikk av den relasjonelle estetikken, av hvordan betrakteren dras inn i et kunstverk mot sin vilje og beveger seg fra rollen som distansert betrakter til å være underlagt kunstnerens makt. Et annet aspekt er bruken av innfor­ståtthet, hvor graden av forkunnskap og hvor aktiv du er som tilskuer har mye å si for produksjon av mening – og da ender man lett opp med å favorisere deler av publikum. Hvis intensjonen er å være inkluderende og åpen, men mekanismene som utløses i stedet virker ytterligere ekskluderende ender vi opp i et paradoks.

Men kunstscenen stiller i dag også nye krav til kunstneren. Vedkommende må beherske stadig mer, innta flere roller – være både objektsprodusent og prosjektleder – slik at det sosiale prosjektet kan være vanskelig å unnslippe. 

 

Samtidig ser vi flere andre pågående tendenser. Blant annet ser vi igjen et renere objektfokus, en tilbakevending til den todimensjonale for­midlingsflaten. Dette kan anses som en motreaksjon til det sosiale: et ønske om å forenkle og komme tilbake til håndverket. Som publikummer er det jo litt en selvfølge at man ønsker å være i en kommunikasjonssituasjon som er åpen. Når man henvender seg til publikum gjennom inkludering, er mer vennlig, så er det ikke så overraskende at det foretrekkes. Den åpne strukturen tillater publikum å delta som seg selv, og ikke utelukkende på kunstens premisser. Det er også mulig å lage ulike formidlingsstrategier i forhold til dette. Det didaktiske går mer inn i samtids­kunsten, formidlingen ligger ikke lenger bare utenpå – det dreier seg om mer helhetlig tenkning.

– Skillet mellom pedagogikk og kunst ser ut til å være mindre rigid enn tidligere. Kan det være at strategiene de benytter ikke er så ulike? Altså at kunsten låner like mye fra pedagogikken som omvendt?

 

– Skillet mellom pedagogikken og kunsten kan oppheves toveis, ved at pedagogikken kan inkluderes i selve kunsten, og omvendt. Åpne strukturer gjør at folk får delta med sine perspektiver med likere premisser.

 

– Hvordan da, tenker du?

 

– Seghal fulgte i sin siste utstilling hver enkelt tilskuer rundt, noe som krever mye organisatorisk – og en slik modell vil ikke være bærekraftig innenfor alle institusjoner. Men det er stor kunnskap om dette, blant mange aktører på feltet. I flere sosiale kunstprosjekter har man en utforskning av det sosiale, som biogass-prosjektet til det danske kunstfellesskapet Superflex hvor de gjenvinner kumøkk for å skape energi. Da er det en sosial intervensjon, men også en kjemisk og vitenskaplig utvikling. Slik overskrides grensene mellom kunst og pedagogikk, og be­veger seg mot forskning og generell utforskning. 

 

Illustrasjon: Liva Vadstein Holden.

– Hvilken rolle spiller skolesystemet innenfor dette – hvor tilpasset er det norske utdanningssystemet et slikt kunstsyn?

 

– Noe av utgangspunktet for pro­sjektet med min avhandling er at jeg vil utvide det sanselige, se på hva som er estetikk. På 1990-tallet var det et nesten ensidig fokus på visualitet, på bekos­tning av et mer romlig kunstsyn hvor hele kroppen og alle sansene er engasjert. Noen av disse prosjektene som jobber bredere klarer å bruke alle sanser, de benytter flere sanselige strate­gier. Jeg har ønsket å se på hvordan man kan tenke sanselighet og læring og opplevelse, gjennom utvidete strukturer. Jeg tror man trenger et utvidet syn på kunst i skolen. Da må man tenke estetiske strukturer som noe bredere, som en inngang til læring på flere felter. I læreplanene, også for kunst og håndverk, vektlegges «grunnleggende ferdigheter». Men hva vil det si å lese, skrive eller regne i estetikk? Hva kan kunst tilføre? Jeg etterlyser en grunnleggende måte å tenke sanselig­het på, også på andre fagfelt enn de som normalt inkluderes i estetikken.

 

– Hvordan ville dette fungert rent praktisk?

 

– Prosjektskoler er ett eksempel, hvor man jobber med problemløsning gjennom for eksempel tematisk læring. Mye forskning, særlig innenfor EU, er knyttet til temaer som miljø, helse, havforsking og oppvekst. Undervisningen knyttes opp til en tematikk og elevene jobber tverrfaglig og spesifikt opp mot tema på en mer prosjektbasert måte. Slik kan man samtenke ulike pers­pektiver. Det viktige her er at man åpner for det enkelte individ, og slik kan også skolen åpne for at det finnes flere løsninger.