Leve kunsten Minerva
Svar fra Yngve Slettholm, Iren Reppen og Arne Fagerholt til Bård Larsens kommentar på Minervanett.no.
Det ville bære helt galt av sted hvis Kulturrådet skulle opptre som moralsk eller politisk overdommer for den frie kunsten.
I en interessant og vidtfavnende kommentar hos Minerva 15.04.2015 tar historiker Bård Larsen for seg kunstsyn, kunstnerisk frihet og kvalitet og det offentlige ordskiftet om kunst. Larsen stiller seg kritisk til hvordan kunstmiljøet responderer på kritikk fra «sivilsamfunnet» og hevder at etiske og moralske innvendinger mot kunstverk i dette miljøet oppfattes som «utidig, autoritær moralisme med anstrøk av sensur».
Gjennom konkrete eksempler på verk og kunstnere problematiserer Larsen idébaserte praksiser og uttrykk og kritiserer enkelte kunstnere, kunstvitere og "norske kulturbyråkrater" for å påberope seg selv og sine kolleger en uangripelig posisjon i kraft av å være kunstnere eller å ha kunstteoretisk kompetanse.
I særlig grad rammer kritikken kunst som tar for seg alvorlige og pågående politiske og sosiale saker som angår menneskers liv. Slikt er Larsen kritisk til fordi han mener denne kunsten ikke tar virkeligheten på alvor. Sagt på en annen måte dreier det seg om kunst som ikke håndterer disse sakene slik for eksempel en politiker, en økonom eller en historiker hadde gjort.
Fra vår side er det viktig å betone at kunstnere kan behandle slike temaer med fagkunnskap, ferdigheter og virkemiddelbruk som tilhører deres kunstneriske virke; de utnytter kunstens evne til å framstille virkeligheter og tenkte virkeligheter på overraskende, og av og til provoserende vis.
Tvetydige uttrykk
Kunstnere utfordrer grenser og definisjoner. Ved å lete etter impulser til kunst på uventede steder kan det skapes tvetydige og mangetydige uttrykk som utfordrer publikum til å erfare og reflektere over både kunsten og omverdenen på nye måter. For Kulturrådet er det helt sentralt å vurdere kompetanse og nivå ut fra kunstnernes perspektiver, samtidig som vi trekker fram kunst som går nye veier. Utgangspunktet er faglig kvalitet; det er ikke Kulturrådets oppgave å trekke linjer for hva vi liker og ikke liker av kunst.
Larsen ser ut til å mene at mye idébasert og samfunnsengasjert kunst ikke holder tilstrekkelig kunstnerisk nivå. Det er en kvalitetsmessig vurdering som han selv, og i sin fulle rett, har foretatt. Foruten en vurdering av kunstnerisk nivå og innhold innebærer en kvalitetsmessig vurdering for ham en moralsk vurdering, og også en vekting mellom kunstneriske og moralske kriterier.
Han spør om det er en god vurdering, moralsk sett, å tildele Ibsenprisen til Peter Handke, å stille ut Bjarne Melgaards bilder i Munchmuseet, eller å tildele Morten Traavik offentlig støtte til blant annet kunstprosjekter i og om Nord-Korea. Det kan diskuteres om disse eksemplene er direkte sammenlignbare slik Larsen legger dem fram i innlegget. Saken rundt Handke oppleves av mange som mer sammensatt enn hva Larsen beskriver, og han presenterer kun en utvalgt del av en større meningsutveksling som omhandler utstillingen «Munch + Melgaard». Kulturrådets tilskudd til Traavik framstilles på like selektivt vis.
Kunst og moral
Ikke all kunst kan treffe alle mennesker. Ulik bakgrunn, alder, preferanser og personlighet er avgjørende for om man i det hele tatt interesserer seg. Selv om en kunstner ønsker å forstå mer, mer av seg selv, mer av det å være menneske, kan man ikke tvinge publikum til selv å ville slikt. I et åpent og demokratisk samfunn kan man imidlertid håpe at stadig flere lar seg inspirere og utfordre av et mangfoldig kunstliv, slik at fordommer og fastlåste tanker slippes fri.
Larsen stiller Kulturrådet følgende spørsmål: «Kan kunsten virkelig være fri hvis kritikken trekkes for domstolene?» Larsen henviser her til at Morten Traavik anmeldte Civita for ærekrenkelse i 2014. Traavik forklarer selv i en kronikk i Dagbladet 2. juni 2014 at begrunnelsen var beskyldninger mot hans person, ikke Civitas kritikk av hans kunst. Tvert om oppfordrer Traavik Civita til å engasjere seg i en kritisk debatt som nettopp tar utgangspunkt i kunsten.
Kulturrådet var ikke på noen måte delaktig i anmeldelsen, og vi har ingen synspunkter på om den var berettiget eller ikke. Vi vil imidlertid understreke at verken anmeldelsen eller utfallet av den har noen innvirkning på Kulturrådets vurdering av Traaviks kunst.
Kulturrådet har støttet kunstnerskapet til Morten Traavik i en årrekke, og støtten innbefatter langt mer enn hans kunstprosjekter i og om Nord-Korea. Vi hilser kritiske refleksjoner om vår virksomhet, kunst og kultur velkommen, både fra Larsen og andre debattanter. Når det gjelder Traavik, er vi imidlertid uenige med Larsen om premisset for diskusjonen og kvaliteten ved Traaviks kunstnerskap.
Larsen insisterer på å se Traaviks kunstprosjekter i og om Nord-Korea som et tegn på Traaviks politiske overbevisning og støtte til det nordkoreanske regimet, noe Traavik selv ved flere anledninger har tilbakevist. Kulturrådet forholder seg til Traaviks kunst gjennom en faglig, kunstnerisk vurdering av gjennomførte prosjekter og framtidige planer. Vi har gjennom debattinnlegg i pressen og våre egne pressemeldinger trukket fram aspekter ved Traaviks kunstneriske arbeid som vi har vektlagt i våre vurderinger og finner særlig relevant som kunstnerisk praksis i vår samtid.
At Larsen ikke er enig i våre vurderinger, synes å være basert på at Kulturrådet ikke gjør de samme moralske overveielser som han selv gjør. Det betyr ikke at Kulturrådet ikke diskuterer hvordan kunsten virker i samfunnet. Det gjør vi.
Med den nye bølgen av samfunnsengasjert, sosialforankret, deltakerbasert og aktivistisk kunstnerisk praksis utvides kunstens virkeområde. I Kulturrådet kan vi imidlertid ikke legge til grunn hva vi selv liker eller hva vi tror publikum liker eller ikke liker. Vi tar heller ikke hensyn til hvilke moralske holdninger vi selv og andre måtte være bærere av.
Det ville bære helt galt av sted dersom Kulturrådet i sin praksis skulle opptre som moralsk eller politisk overdommer for den frie kunsten, vår oppgave er snarere den motsatte: å verne om kunstens og kunstnerens frihet og stimulere det kunstneriske mangfoldet. En viktig del av dette oppdraget er nettopp å ivareta den kunsten som vekker debatt og reaksjoner, som berører og engasjerer og som ikke nødvendigvis gir velvære og nytelse.
Åpen debatt
At kunst berører hele mennesket, ikke bare intellektet, og at kunst er en kilde til erkjennelse og erfaring ut over hva som kan forstås eller uttales, utgjør en hovedbegrunnelse for hvorfor vi trenger kunsten i et demokratisk samfunn. Ofte blir det bare i festtalene at slike temaer omtales. Derfor er debatten som Bård Larsen legger opp til både interessant og viktig.
Larsen trekker også fram eksempler på språkbruk fra kunstkyndige som han mener lukker istedenfor å åpne for debatt. Det er et godt poeng. Vi ønsker selv stor takhøyde i det offentlige ordskiftet med utgangspunkt i saklige argumenter.
En god offentlig debatt fordrer en klargjøring av hvilke premisser man legger til grunn og må ikke bare foregå på én banehalvdel. Ekskluderende språk og skyttergravskrig er verken partene, kunsten eller samfunnet tjent med.