"Men vi skal koma i hug at tradisjonen alltid vert oppløyst og omskapt..."

Rapport nr 27, om folkemusikk og folkedans. Utredningen setter søkelys på de viktigste strategiske utfordringene man står overfor innen folkemusikkfeltet, og i hvilken grad dagens organisasjonsmønster er i stand til å møte disse utfordringene.

Rapporten tegner et forholdsvist lyst bilde når det gjelder situasjonen for norsk folkemusikk. Det har skjedd en profesjonalisering og allminneliggjøring av feltet, og det er svært mange dyktige musikere. Innen folkedansen er det derimot krise. Mens folkemusikken langt på vei er integrert i norsk musikkliv, er folkedansen isolert. De fleste tradisjonelle dansearenaene er borte uten at nye er kommet til. Det kreves både en profesjonalisering og modernisering for å redde folkedansen.

Arnestad konstaterer at norske kulturpolitiske myndigheter aldri har erkjent et særskilt forvaltningsansvar for norsk folkemusikk og folkedans. De statlige midlene til frie tiltak og formidling på feltet har stått stille i snart ti år. Det er en stor utfordring for organisasjonene å jobbe for større kulturpolitisk gjennomslag. I følge Arnestad er det et behov for å drøfte om dagens organisasjonsmønster er egnet for å nå fram i dette arbeidet.

Folkemusikk- og folkedansfeltet har tradisjonelt vært preget av lokalt arbeid, folkelig engasjement og nær tilknytning til kulturarbeidet på bygdene. I dag er bildet i ferd med å endre seg med fokus på kunstnerisk utdannelse, profesjonell yrkesutøvelse og folkemusikere som underholdningsartister. Både profesjonaliseringen og den økende kommersialiseringen i musikklivet stiller det tradisjonelt folkelige kulturarbeidet overfor utfordringer man så langt ikke har funnet svar på.