På sporet av den tapte samtid

Artikkelsamling om historieskriving som omhandler samtiden.

Introduksjon:

Dagen i dag er vår plass i historien. Den er det eneste øyeblikket av historien vi erfarer og tar del i. Utfordringen i all historieskriving og kulturhistorisk formidling er det jeg vil kalle fortidsrelatering, å forstå oss selv som et resultat av forhold som har gått foran oss, og på den andre siden å forstå historien ut fra vår egen tid. Det er ikke i og for seg det å skape en fortelling om det forgangne, men å få fortellingen til å oppleves som fortellingen om oss selv, som er målet med kulturhistorisk formidling.

Livshistorier må kunne gjenkjennes av den enkelte som et kapittel i kulturhistorien. En må kunne finne igjen sitt eget ansikt i familieportrettet. Alle kjente samfunn og kulturer skaper seg fortellinger og forestillinger om en felles fortid, på samme måte som alle mennesker på jorden også kan fortelle sin individuelle livshistorie i en eller annen form. Men det varierer sterkt i hvilken grad kulturer lykkes med å felle de to historiene sammen på en tillitvekkende måte. De fleste har skapt mektige religiøse myter for å løse problemet. De forteller om menneskets plass i universet og historien.

Men i det moderne samfunn har rasjonalismen og individualismen utviklet seg på en slik måte at den typen verdensbilder har mistet mye av sin troverdighet.

Individualismen og troen på fremskrittet, sammen med konsumsamfunnets sterke involvering i øyeblikket, skaper til sammen en opplevelse av at samtiden er et brudd med fortiden – vår egen tid og min egen historie er noe annet enn den felles fortiden. Derfor er nettopp fremmedgjøring og nostalgi også sentrale trekk i samtidskulturen – ironisk nok et nytt stort marked som åpner seg for underholdningsindustrien. Det at vi i vårt land må holde oss med et eget faglig nettverk for samtidsdokumentasjon, er i seg selv et tegn på at vi ikke helt har lyktes med den fortløpende fortidsrelateringen.